Av: Arvid Bærheim. Utgitt i Sola Historielags årbok 2019. Webside: Tor Erik Hansen

Helland- og Bennetter-familiene har begge betydd mye for Sola. I dette møtet handlet det om begge familiene og hva de hadde gjort i Sola og hva de hadde felles.  For de hadde barn som var gift med hverandre – Henrik Bennetter, malerens sønn var gift med prestens datter, Amalie Helland. Men kveldens foredrag starter med Bennetter familien.

Johan J. Bennetter

Maleren Johan J. Bennetter var født i Christiania i 1822, og utdannet seg først til skipsfører og seilte en periode i handelstrafikk langs kysten.  Det viste seg tidlig at han hadde kunstnerisk talent og begavelse, og han fikk utdanning av kjente kunstnere i Christiania først, og senere i Nederland og i Paris. Han kjente sjølivet godt noe som gjorde at de flotte marine bildene han malte fikk stor anerkjennelse. De ble kjøpt inn i gallerier over hele Europa. Det var i Paris han traff sin tyske kone Wilhelmine som drev med diakoni- og sosialt hjelpe arbeid. Johan hadde også religiøs interesse og deltok med sosialt hjelpe arbeid i den Franske hovedstaden.

Da den tysk-franske krigen brøt ut i 1870-71 dro maleren til Norge for å komme vekk fra urolighetene. Da han kom til Sola, fikk han se kirkeruinene og så straks mulighetene her med den flotte utsikten utover sjøen og Solastranden. Han ønsket å gjøre dette til et atelier og bolig. Kirkeruinen sto til nedfalls og han fikk kjøpe det av Haaland kommune i 1871 for 80 spesidaler. Men det var mye å gjøre før han kunne bruke stedet og det tok mange år å få bygningen ferdig. I mellomtiden dro han tilbake til Frankrike der det var blitt fred igjen. I 1880 vendte han så tilbake til Sola og flyttet inn. Dette skulle bli hans siste bosted.

Det var naturtro marine motiver Johan var ekspert på. Mange av maleriene gikk for høye priser, opptil flere tusen kroner. Selv om det mest var motiv med hav og båter, seilskuter og dampskip så malte han også lokale motiv som fra bl.a. tarehenting på Kolnes. Men sjø og himmel var alltid en dramatisk del av maleriene.

Etter nærmere 30 år i Paris hadde Bennetter lagt seg til et bohemliv og likte å omgås de «kondisjonerte» – dvs. besteborgere. Det samme gjorde han etter at han flyttet til Sola og de fleste av disse kom fra Stavanger. Boligen var blitt en attraksjon lenge før den var ferdig bygd, og blant de som kom for å se den var prins Oscar av Sverige som var innom Sola allerede i 1872 – året før han ble kronet til kong Oscar II av Sverige. Han var da på turne gjennom Norge og kom til Rogaland for å være med på å åpne monumentet Haraldstøtten i Haugesund. Den var laget i anledning 1000 års jubileet for slaget i Hafrsfjord og rikssamlingen. Prinsen ville klatre opp en stige inne i ruinkirkebygget, men fikk ikke lov av maleren. Oscar kommenterte da leende: Men vet de da ikke at jeg er en gammel sømand?

Mange av vennene til Bennetter var religiøse, blant disse var teologen Peter Hærem som bl.a. stiftet Ynglingeforeningen (senere KFUK-KFUM), Lutherstiftelsen, og han grunnla også Studenthjemmet i Christiania.

Det var flere andre kjente personer Bennetter omgikk seg med. Sigbjørn Obstfelder var huslærer for malerens to sønner mens billedkunstneren Frida Hansen og maleren Carl Dørnberger var elever hos Bennetter.

Bennetter var mye syk de siste årene. Han fikk vondt i en hånd, og i tillegg feber og hjertekomplikasjoner. Rundt 1890 fikk han også store problemer med synet og det ble vanskelig å male. Dette betydde mindre inntekter og økonomiske problem. Naboer måtte noen ganger trø til med hjelp og kom med mat til ekteparet. I 1898 la han huset ut for salg, men ingen ville kjøpe. Han måtte nå selge mye av inventaret og de få maleriene han hadde igjen. I mars 1904 døde kona, og vel en uke senere 29. mars, døde Johan Jacob Bennetter.

Henrik Bennetter

Sønnen Henrik Wilhelm overtok kirkeruinboligen i 1904, men den hadde forfalt så mye at han valgte å bygge et nytt hus på tomta. I 1903 giftet han seg med Amalie Helland i USA. Hvordan de møttes vet vi ikke, men det er sannsynlig at de hadde møttes på Sola fordi far til Amalie var sogneprest på Sola og de bodde i presteboligen på Sømme. Amalie var 35 år og Henrik 29 år da de giftet seg. De fikk ingen barn.

Henrik jobbet som herredskasserer i Sola, men hadde også kunstneriske evner og likte å male som faren. Solastranden ble på den tiden et mer og mer populært utfartssted. Men oppsitterne på stranden var ikke like fornøyde med den økte trafikken. I et leserbrev til Aftenbladet i 1914, skrev Henrik Bennetter at noen labaner av mannfolk ødela stranden, så derfor stengte han den like så godt ved å forby trafikk på veien forbi eiendommen hans. Etter en stund åpnet han veien igjen, men den gangen bare for damer som han kommenterte i leserbrevet med at de var «Livets pryd og dets fryd». Henrik var mye syk og han ble ingen gammel mann, og døde i 1923 bare 49 år gammel.

Amalie Bennetter

Konen Amalie ble boende alene i huset helt til krigen brøt ut i april 1940. Hun hadde litt høns og hun likte å stelle i hagen sin. Hun var selskapelig og hadde kontakt med både naboer og familie.

9. april 1940 og krigen starter. Huset til Amalie lå midt i skuddlinjen for engelske flyangrep. Både tyskerne og naboer advarte Amalie mot å bli boende i huset. Men hun var sta og nektet å flytte. Sola flyplass var under konstant angrep av engelske bombefly etter 9. april. Om kvelden 15. april kom 6 engelske Armstrong Whitworth Whitley bombefly inn over Sola. Bomber ble sluppet over flyplassen, og flyene ble møtt av tysk luftvernartilleri. Amalie var på soverommet da en granatsplint traff henne i halsen. Naboer så at huset ble truffet, og en av disse, Bertel Sola, fant henne. Etter en stund kom også broren Gustav og kona til Sola fra Stavanger, og de fikk henne til sjukehus i Stavanger. Livet stod ikke til å redde dessverre, og hun døde to dager senere, 17. april, 72 år gammel.

Det har tidligere blitt hevdet at Amalie ble truffet av granatsplinter fra den engelske krysseren «Suffolk» som bombarderte flyplassen 17. april. Men det stemmer ikke, for da var hun allerede på sykehus i Stavanger.

Etter dette forlangte tyskerne at flere bygg i området skulle fjernes, som kirkeruinen, huset til Amalie, Sola kirka og 14 gårder da de lå i veien for innflygingen til flyplassen og for nær engelske bombeflyangrep. Materialene fra huset til Amalie ble brukt i et hus som ble bygd på Grannes.

Kittel Kittelson Helland

Var far til Amalie. Han kom fra gården Helland i Sand i Ryfylke. Han var bondesønnen med gode evner og var først omgangsskolelærer, så handelsbetjent i Stavanger før han reiste til Christiania og utdannet seg til prest i en alder av 43 år. Der traff han kona Ovidia Bernhardine Olsen som han giftet seg med 1. mai 1867. Like etter reiste de til USA, der Kittel jobbet som prest til 1876. I USA fikk ekteparet 4 barn – Amalie, Alvhilde Bernhardine, Caroline og Christian Bernhard – og etter at de kom hjem til Norge fikk de 5 barn til – Alfred Oscar, Gustav Waldemar, Otto Gerhard, Alvhilde Marie og Sigurd Konrad.

Kittel kom til Sola fra Nissedal, Telemark, i 1885, og han hadde da sine siste år som prest i Haaland sokn til 1896. Han bodde på prestegården på Sømme.

Gustav Helland

Den mest kjente av barna til Kittel og kona var Gustav Helland, en yngre bror til Amalie. Han kom til Sola da han var 7 år gammel. Han gikk på Sola skole og seinere på Stavanger katedralskole. Så ble det tegneskole i Christiania før han drog til Tyskland og utdannet seg til arkitekt. Etter fullførte studier i 1904 fikk han jobb i Siemens og jobbet 10 år for firmaet i både Tyskland og England. Det var i London han traff konen sin, Ethel Sharp. Gustav drog tilbake til Norge i 1914, antagelig for å unngå krigen som var på trappene i Europa. I Stavanger etablerte han arkitektkontor, og kontoret hans fra 1917 var i hans egen tegnede bolig på Eiganesveien 8. Senere ble dette lokaler for den kjente restauranten Cafe de France.

Han hadde gode kunstneriske anlegg og var også en flink maler. I utlandet hadde han lært seg mange forskjellige stilarter som han tok med seg i sitt arbeide i hjemlandet. Blant disse stilartene var nasjonalromantikken, nyklassisismen og funksjonalismen. Han tegnet etter hvert mange kjent bygg her i distriktet, som bakermester Alvestads bakeri og bolig i Gamle Stavanger, Folkets Hus i Stavanger, Metodistkirken, Økonomens varemagasin, Nordkronens silo og kontor, Øglænds sykkelfabrikk og Øglænds manufakturforretning i Sandnes.

Gustav Helland, hadde to barn. Asta Ethel (1917 – 1995) og Gustav Bernhard (1919 – 1941). De vokste opp i Stavanger, men var mye ute på Sola hos tante Amalie om sommeren.  Gustav Bernhard med kallenavnet Gussi ville bli arkitekt som faren, og han reiste til Manchester i England like før krigen og begynte studier der. Han var hjemme på besøk da krigen startet, men han ville gjerne dra tilbake til England for å delta i krigen. Tilbakereisen ble planlagt, og det var en dristig plan. Han og kameraten Einar Thorsen som var 10 år eldre, likte å padle kajakk, og de bestemte seg for å padle over Nordsjøen i en tomannskajakk. Startpunktet for turen var Alvestadkroken på Bokn, og 28. mai 1941 startet de turen med proviant for en uke. Turen endte dessverre som en tragedie og de forsvant på havet.

Gustav Helland fortsatte sitt virke som arkitekt og i 1954 fikk han oppdrag om å tegne ny kirke på Utsola, som skulle bygges hvor tyskerne hadde revet den forrige. I 1955 ble kirken innviet. Mens han drev og jobbet med kirken fikk han et nytt oppdrag av Sola kommune, denne gangen var det et nytt rådhus de trengte.  Det tok litt tid for politikerne var ikke helt enige med seg selv hvordan og hvor stort rådhuset skulle være. I 1958 startet arbeidet og ble ferdig 2 år senere. Gustav Helland fikk aldri se rådhuset ferdig, da han døde i 1958.

Ruinkirketomten

Vi skal tilbake til ruinkirketomten. Det ble kamp etter Amalies død mellom Bennetter-slekta i USA og Helland-familien om hvem som skulle overta ruintomta. Men til slutt var det arkitekt Gustav Helland som fikk overta. Han kjøpte en hytte i Bjerkreim, og brukte materialene til å sette opp et nytt hus på tomta i 1952. Dette ble en populær ferieplass for arkitekten og kona, og ikke minst for dattera Asta Ethel og hennes mann, apotekeren Finn Torngård Retz og deres to barn, Rolf og Pål. Arkitekt Helland hadde god kontakt med naboer på Sola, og mange av disse hadde han vokst opp sammen med. De kom ofte innom, og da fikk de gjerne smake på likøren til svigersønnen, Finn Retz.

Da Gustav Helland døde i 1958, overtok datteren Asta Ethel og mannen Finn Retz ruinkirke- eiendommen. Her ferierte og bodde de mesteparten av sommeren. 1. januar 1978 kom tomta over i kommunens eie.

Kommunen begynte nå med idéen om å gjenreise steinkirken. Etter mye fram og tilbake med riksantikvaren, så stod, lørdag 2. september 1995, kirken ferdig slik den er i dag. Den ble vigslet av Solabuen, biskop Bjørn Bue.