Av: Ottar Kjørmo. Fra: Sola Historielags møte den 28.sept. 2023.

Tittelfoto: Benz Comfortable – den første bilen i Stavanger og Oslo 1898. Foto: Benz Bulletin.

Klikk på bildet for å se video opptak fra foredraget.

Innledning

Dette fortellingen handler om en helt spesiell Sola mann, som de færreste har hørt om. Han var en foregangsmann på mange måter Blant annet anskaffet han den første bilen og bussen i distriktet, men også mye mer. Navnet hans var Tørres Rønneberg, en bonde sønn fra Røyneberg.

Den første bilen, en «rød» sofa.

Vi kunne hatt tittelen » En flyvende rød sofa utover Madlaveien» for artikkelen for historien om Tørres starter med den første bilen her i distriktet, som så ut som en rød sofa og som var litt av en sensasjon. Forfatteren Thorodor Dahl har beskrevet hvordan en vettskremt gammel mann fra Klepp reagerte da han så denne bilen første gang.

«Han skalv. Det dirret i skjeggteien hans. Han fektet med armene med krumme fingre. Det var noe selsomt kvitt i øynene hans, han skogret i lippene. Eg har sett jæved‘l sa han. Skjinbarlige sattan. Han va blodraue og bølde i et hodn.»

Thorodor Dahls egen beskrivelse var: «Vi fløy ved veien i en rød sofa, for en fantastisk opplevelse. Vi trodde vi skulle kveles på «flyturen» – kvinner på veien løp for livet. Som om det var djevelen selv, susende med sin røde skremmende kropp. For et show! For en støy! For en landeveisterror!»

Bildet over Karl Friedrich Benz var en tysk motordesigner og bilingeniør. Hans Benz Patent Motorbil fra 1885 regnes som den første praktiske bilen.

Få er vel egentlig klar over hvilken betydning Stavanger-distriktet har hatt for den motoriserte samferdsel i Norge og Tørres Rønneberg var pådriveren i denne pionertiden i norsk bilhistorie. Den skjedde fra siste del av 1800-tallet og frem til 1909 da den første bilutstillingen fant sted her i landet, og i denne utviklingen hadde Tørres og Stavanger en sentral plass.

I 1996 feiret vi 100-årsjubileet for den første bilen som kom til Norge, en Benz Phaeton Comfortable som gikk i Gjøvik-traktene sommeren 1896.

Men også en framsynt mannhr var tidlig ute. I 1898 ankom den andre bilen til Norge, også den fra Benz fabrikken i Tyskland. Det var Sola mannen, Tørres Rønneberg som stod bak dette. Den første bilen i Stavanger, og den første bilen som rullet i hovedstadens gater og Norges første privatbil.

Historien ble nøye beskrevet i de lokale avisene som i Stavanger Avis 6.okt 1898:

«Motorvogn nævnes ofte fra Udlandet. Den ser ogsaa til at have vundet tillid. Nu bliver en Motorvogn at se i Stavanger. Hr. Fabrikkeier T. Rønneberg har en underveis fra Tyskland til Stavanger. Den tyske Fabrik har i løbet 5 Aar leveret ikke mindre enn 1800 motorvogne. De fleste er solgt til London, Paris og Berlin. De drives av Benzin og styres lettere end noget Hesteforspand. Kan reguleres til at gå fort og sent efter behag, opad Bakke og Nedad Bakke, vige og vende. »

«Den har Rum for 3 personer og kan kjøre de forskjelligste Tempo, endtil 30 kilometer i Timen og greier Bakker med stigning af indtil 1 paa 10. Vognen er udtaget av Hr. Ingeniør Rønneberg og prøvekjørt av ham selv og hans bror. De har fundet, at den helt ud holder, hvad der loves. »

Teknisk beskrivelse av bilen, en Benz Velo Comfortable.

• Drivkraften er Benzin
• Den hertil indkjøpte Vogn for 1 ¾ Pfenning paa hver Kilometer, og det er billig Drivkraft.
• Herfra til Malde 7-8 Pfenning.
• Hvis drivkraften havde været Elektricitet, maatte Vegten paa Grund av de tunge Akkumulatorer blevet omkring 1800 Kg. for en Vogn.
• Vognens Vekt er 360 kilogram.

For å få tillatelse til å kjøre en slik doning måtte den tilfredsstille spesielle krav innført i 1883 for å kjøre i byens gater. «At Hjulfelgerne paa tunge lastevogne maa være 9,1 cm brede og Hjulerne 1,25 m høye. For andre Arbeidsvogne Fælgerne 7,8 cm brede, Fremhjulene 65 cm og baghjulene 90 cm høye.»

Bilen eller «motorvognen» som den ble kalt ble omtalt i avisene flere ganger og fikk mye positive omtale.

Måneden etter ankomsten til Stavanger tok sønn til Tørres, Ingeniør Arne Rønneberg bilen til hovedstaden Kristiania, for å vise bilen frem. Den fikk også her stor oppmerksom og positiv omtale. Bilen ble i Kristiania en tid og mange fremstående personer fikk anledning til å prøve bilen og kjøre sin første biltur. Kong Gustav (daværende kronprins) under et besøk i Kristiania var også med på en prøvetur med bilen. Det kan man godt forstå når man kjenner til kongens store interesse for biler allerede på den tid.

Den røde bilen, som var den minste Benz-typen putret og gikk i Stavangertraktene et par år, men så ble motoren tatt ut og montert i en båt. Karosseriet ble solgt til en gårdbruker.

Den første bussen

Men Tørres var ikke ferdig for den første bussen stod også han bak. Den en blå buss som trafikkerte strekningen Stavanger – Sola. Eller var det omvendt siden garasjen lå i Solakrosssen. Bussen hadde Rønneberg kjøpt i Tyskland og var en blå 36 hestekrefters Gaggenau Assichtswagen som 6. juni 1908 ble satt i trafikk mellom Stavanger – Malde – Sola. 

Bussen kostet hele 14.000 kroner, som på den tiden var en stor investering.  Bussen var en åpen buss med 20 sitteplasser fordelt på seks benkerader. Den ruvet godt i bredden med 1,95 meter, og på smale bygdeveier opptok den hele veibredden. Folk flest kalte bussen for «Den blå automobilen».

Men ruten fikk kort levetid. Bussen var åpen, benkene plassert nesten som i et amfiteater. Endestasjonen skulle være ved Stavanger Støperi & Dokk, men der kom den ikke da den kunne være farlig for alle ungene der inne, het det.

Men folk likte ikke dette «uhyret». Det nyetablerte selskapet som skulle frakte solabuen til Stavanger var ikke mange måneder før motstanden var merkbare. De møtte motstand fra bønder som syntes dette var en trussel mot hestetransporten. Det ble igangsatt boikottaksjoner og motstanderne argumenterte mot at hestene ble skremt av den store bussen.

Etter hvert måtte de redusere de daglige turene fra 10 til 2 og den 4. september 1909 opphørte rutebilkjøringen. Et halvt år etter, våren 1910 startet et nytt selskap opp, A/S Stavanger Automobilselskab.

Tørres Rønneberg, født 31. mars 1845 på gården Røyneberg i Haaland.

Foreldre Mor: Anna Pedersdotter – fødd i 1820 og døde 17. oktober 1893. Folkvord i Høyland.

Far: Andreas var født i 1814 og døde 19. september 1870, 56 år gammel.

På gården hadde de 8 – 10 kyr og melken ble brukt i husholdningen. I tillegg var det rundt 20 sauer. De solgte poteter i Stavanger og havre til kornmøllene. Det ble skåret torv, men bare til eget forbruk. Tidligere i høstsesongene seilte de til Bergen med landbruksvarene sine

Gamle Andreas Rønneberg holdt barna i arbeid, og han var veldig streng med å oppdra barna sine. Familien hans var svært religiøse. Da Tørres ble 14 år, var faren 39 år. Tørres vurderte at var lenge før han kunne overta gården. Kanskje ville han tjene penger som var nødvendig for å kjøpe ut gården.

Tørres reiste til Stavanger til onkelen Enok. Han var bankdirektør og grosserer, og hans mangesidige forretning ble en god skole for Tørres. Den unge Tørres måtte ta del i all slags arbeid i butikken og på lageret. I tillegg måtte han også være snekker, han var med da Enoch bygde Fredheim. Senere ble denne eiendommen embetsbolig for biskopen i Stavanger. 

Tørres et forretningstalent

Som onkel Enok hadde også Tørres forretningstalent. Allerede i 1872 fikk han sitt borgerskap som handelsmann i Stavanger. Året etter fikk han borgerskap som skreddermester og endelig i 1894 også som bøkker- og blikkenslager.

Læretiden hos onkel Enok varte i 12 år. I en alder av 26 år i 1871 startet Tørres et partnerskap med Jens Johnsen, også en bondegutt fra Sola, forretning på torget i samme bransje som onkelen, og de gjorde det godt.

Men Tørres var utålmodig etter hvert ikke tilfreds, det var altfor stille, han kjedet seg rett og slett og solgte sin andel.

Kampen Preserving – Rønneberg Preserving

Mens landet ellers levde i fremgang, var Stavanger omkring 1880 blitt rammet av en krise som la et tradisjons festet, omfattende arbeidsliv øde. Sildefisket som i et par mannsaldre hadde vært byens økonomiske fundament, forsvant. Men noe skjedde og del ble hermetikk-industrien som ble grunnlaget for Stavangers vekst.

Tørres så tidlig denne muligheten og 15. august 1881 kjøpte han gården «Kampen», på løkke B4 på Egenes for kr. 15.200, – like ved Misjonsgården i Stavanger. Her grunnla han en liten hermetikkfabrikk i låven som ble bygget om. Kampen Preservering ble navnet, men året etter endret Tørres navnet til Rønneberg Preserving.

Noen av iddisene fra Rønneberg preserving. Foto: Digitalmuseet

Tørres måtte selv skaffe råstoffet, han overvåket selv produksjonen i alle ledd, og til slutt måtte han selge det ferdige produktet. Men suksess var ikke noe en ufaglært mann som Tørres fikk gratis. Han hadde talent og var god med økonomi samt han viste stor teknisk løsningsevne. Han var også flink til å finne gode medarbeidere.

Hermetikk produksjonen gikk veldig bra og Tørres økte kapasiteten, og forbedret produksjonsmetoden etter hvert som han fikk mer erfaring. 

Fabrikken hans var den andre hermetikkfabrikken i Stavanger og den tredje i Norge. Den gikk så godt at Tørres etter syv år at den hadde vokst seg ut av lokalene på Kampen. Han kjøpte derfor en eiendom nærmere sentrum.

En gyllen mulighet dukket opp i sentrum med Rosenkildehuset (fra 1813) i Nedre Strandgate 11. Eiendommen til P.W. Rosenkilde & Sønner i Strandgaten, ble lagt ut på tvangssalg i 1887, og Tørres fikk tilslaget. Han flyttet sin fabrikkvirksomhet til kjelleretasjen i den staselige trebygningen ved Vågen.

Inn i stuene og salongene i Rosenkildehuset, hvor Ole Bull en gang hadde holdt sin første konsert, flyttet den nye fabrikkeieren inn med hele familien. I tillegg til husvære for sin familie fant Tørres og kontorer for «T. Rønneberg Preserving Co». I sjøhuset ved strandlinjen fikk han plass til røykeovnene.

Men det gikk ikke helt godt for ombygging av de 75 år gamle bygningene gikk tregt og Tørrres selv fikk ikke til en skikkelig en effektiv hermetikkfabrikk. Tørres slet også med andre ting. Han likte ikke å reklamere for produktene og var mot all form for avtaler og fikk mye av systemet mot seg.

Rønneberg Preserving var en foregangsbedrift.

Det var den første fabrikk i Stavanger som tok i bruk dampkraften til koking og som drivkraft. De hadde eget acetylengassverk, som ble avløst av byens første elektriske anlegg. Produksjonen av fiskeboller, fullstendig omorganisert til å bli utført av maskiner, noe som var Tørres egen oppfinnelse. De utviklet også en farsemaskin som arbeidet 20 ganger raskere enn forgjengeren, og revolusjonerte produksjonen av hermetiske fiskeboller.

Men de stadige ombygginger av Roskildehuset og fabrikken fulgte Tørres som et stort problem helt til han gikk av med pensjon i 1907. Bedriften hadde også fått sterk konkurranse. Den norske hermetikkindustris store mann, Christian Bjelland, 13 år yngre, og Endre Grønnestad vokste forbi ham. Men dette faktum plaget aldri Tørres.

Han overlot så firmaet sitt til sønnene Einar og Arne da han gikk av for pensjon.

Dampkjøkken – Matsalget

En annen ting Tørres stod bak var opprettelse av Matsalget på Strandkaien. Det var den gang ikke egnede spisesteder i Stavanger for bønder og vanlige folk. De var henvist til å spise på noen skumle og skitne kjellerspisesteder – alle plassert i en gate med det passende kallenavnet «subakanalen» med tarvelig og dårlig stell. Disse spisestedene ble på kort tid utkonkurrert Matslaget. På enkelte dager ble det servert 800 middagsporsjoner på Dampkjøkkenet. 

Tørres døde 11. desember 1913

Stavanger avisene skrev følgende om ham.

«Byen hadde mistet en pioner på hermetikkindustriens område, en i ordets betydning en selfmade mann».

«Avdøde var en elskverdig og stillfarende mann».

«Tørres Rønneberg var en stille, bramfri, men virksom mann».

«Han hjalp mange uten at den høyre hånd visste hva den venstre gav.»