Fra: Sola Historielags møte 16. mars 2023: Ved: Martin Hovland og Per Inge Ruud

Del 1: Angrepet på Sola

Tidlig på morgenen denne dagen, 9. april en kald vårdag i 1940. Denne morgenen hørte folk på Sola en dur av fly som kom innover flyplassen. Ingen hadde opplevd slik før. Det hadde vært fly på Sola i tre år, men aldri mange på en gang. Flyene kom lavt inn fra sør og siden lyden gikk fortere enn flyene føltes dette noe merkelig for folk. Så plutselig kom flyene innover flyplassen og steg opp til ca. 100-150 meter.  Den første gruppen av fly av typen Junkers JU-88 angrep flyplassen. Flyene kom i bølger på 2 og 3 fly i 50-100 meters høyde og pepret flyplassen med mitraljøseild. Angrepet ble besvart med noe skyting fra noen få norske soldater på bakken, men det så ikke ut for at skytingen fra bakken sjenerte flyene. Noen bomber ble også sluppet i den nord-vestre delen av flyplassen.

Så dukket det opp to hurtige Messerscmidt Bf 110 jagerfly. De peprer alt av bygninger og infrastruktur som kan minne om norske stillinger. Bare en mitraljøsestilling unnslapp å bli ødelagt. Den var skjult i en kamuflert bunker. Det var ca. 30 norske soldater på Sola da angrepet begynte. Soldatene kjempet med det de har av ressurser, men det var ikke mye, 3 luftvernmitraljøser, 3 vanlige mitraljøser og 3 maskingevær. En av mitraljøsene befant seg inne i denne bunkersen og dessverre, da fallskjermene begynte å dale ned, var det kun en av nordmennene som holdt hodet kaldt. Det var 25 år gamle maskingeværskytter Ragnar Johansen som var inne i bunkeren.

Etterpå kom det flere fly, denne gangen 11 Ju 52 transportfly. De ankom ca. 30 minutter etter de første flyene. For de lokale som opplevde dette var dette et underlig skue, fordi fra noen av flyene dalte det plutselig noen hvite dotter med noe hengende under. Fra de neste flyene hang det mennesker under de hvite dottene og de hadde våpen og begynte å skyte.

Det første angrepet i verdenshistorien

Dette var det det første angrepet i verdenshistorien hvor noen brukte fallskjermsoldater i denne skalaen til å erobre et viktig mål. Det første skarpe fallskjermangrepet noensinne i verdenshistorien, skarpe dvs. hvor det ble brukt våpen og skutt. Senere ble slike angrep utført utallige ganger.

Det hele startet veldig tidlig denne dagen for de som angrep. Ved flyplassen Stade (Hamburg), den 7. og 8. april, gjorde tyskerne seg klare for ferden mot Danmark og Sola. I Nord-Tyskland stod 22 fly klar for å ta av nordover. De tyske soldatene hadde i lang tid øvd på fallskjermhopping uten å vite hvor de skulle dra. Det fikk de kun beskjed to dager før.

Ingen visste noe

På Sola visste de lite om at noe var på gang. Vi var jo ikke i krig. Men det var en hendelse ca. 2 måneder tidligere som indikerte at krigen nærmet seg. Det tyske tankskipet «Altmark» hadde søkt ly i Jøssingfjorden, mellom Egersund og Flekkefjord. Det hadde blitt forfulgt av britiske jagere og det visste seg at de hadde 300 krigsfanger om bord. Syv tyske soldater ble drept i angrepet. Det eneste norske myndigheter gjorde var å klage på at var en nøytralitetskrenkelse fra britisk side. Norske myndigheter holdt fast på at landet skulle være nøytralt, som under første verdenskrig. Men etter det plutselige angrepet flere plasser i landet 9. april, tok de helt feil.

Noen følte seg urolige

Tidlig på morgenen 9.april hadde vingsjef Hansen, vært urolig og tatt en runde med en Tiger Moth for å sjekke om det foregikk noe, men uten å oppdage noe spesielt. Samme morgen hadde også løytnant Stansberg tatt en tur, kl. 05:25 og han satte nesen sydover. Han observerte ukjente skip ved Feistein. De returnerte til Sola og litt senere fikk da beskjed om å klargjøre alle de norske militær flyene for avgang.

For på Sola stod 8 av hærens fly, de måtte evakueres: 3 Caproni 310 og noen Focker og Tiger Moth, dobbeldekkere. Kl. 07:55 fikk de ordre om å overføre alle norske fly til Østlandet. De mindre jagerflyene kom seg i luften, men av de var 4 Caprioni bombeflyene, var det et som var i ustand. De andre tre taxet ut mot banen, men ble angrepet av sveiper av tyske fly. En av de ble skutt i brann og kun et av flyene kom seg østover.

Angrepet på Sola hadde startet og helvete bryter løs når de 8 Ju 88 lette bombefly angrep, alt kom som en stor overraskelse på de fleste, også de militære. Det vil si, hvor mye visste norske myndigheter og hva sa de etterpå. Offisielt kom dette som en overraskelse, men de visste jo at det var krig i Europa. Etter ca. en time var selve angrepet over, men krigen var ikke over. Det strømmet på med tyske soldater.

Og denne hendelsen fikk også svært store konsekvenser for folk bosatt i Sola. Ikke bare var vi okkupert av et fremmed land, men siden angrepet kom svært overraskende på våre allierte, svarte de med massive fly angrep på Sola flyplass i dagene etter.

Del 2: Angrepet var over, men hva nå?

Men hva skulle folkene i områdene rundt flyplassen gjøre nå. De lokale myndighetene med ordfører Joa og lensmann Mæhle visste ingenting. Bøndene var sent ute med våronna pga. en svært kald vår. Ingen dyr var sluppet ut på jordene ennå. Bøndene måtte bare fortsette. Men mange andre tok saken i egne hender. Mest prekært var det for de som bodde nærmest flyplassen. På østsiden, i Solakrossen, var det meieri, bank, handelslag og elektrisitetsverk. En del bolighus var kommet opp. Usikkerheten var stor. Hva skulle de gjøre? I Aftenbladet samme dag kan vi lese at mange rundt flyplassen allerede var begynt å flytte ut. Så evakueringen fra Sola var ikke noe som bare skjedde 19. og 20. april da alle måtte flytte. Det starta allerede fra første stund.

Under er en del av slike avgjørelser og hendelser. De er basert på intervju av Per Inge Ruud og tidligere intervju gjort i andre sammenhenger.

Solakrossen 1

Nord i Solakrossen bodde Joakim og Karen Lea med fire døtre. Jorunn Lea, gift Arnø hadde fylt 7 år i januar. ( hus nr. 76 på bildet under) Den yngste søsteren, Eldbjørg var 4 år. De to eldste søstrene, Synnøve og Solveig, gjorde seg klar for å gå til Stangeland skole. Denne lå da mye lenger vest enn i dag. Faren var på Finnøy på jobb og alt ansvaret lå på mora denne dagen. Hun gikk til lensmannsboligen like ved (hus 62) og spurte om hun kunne sende jentene på skolen, men fikk beskjed om å ta med seg jentene over til naboen, Samuel Slethei, (hus 73) og legge seg i skjul for bomber og splinter i kjelleren der. Det var flere som søkte tilflukt der. Det Jorunn husker best, var ei dame fra Joa som òg satt der. Hun var lam. Dattera Tora var gått til skolen.

Så fikk de beskjed om at de måtte komme seg vekk. De ville bli henta av en lastebil. Mennene måtte stoppe igjen for å ordne ting. Jentene fikk beskjed om å komme seg hjem og ta på mere klær.

Lastebilen tok de til Ims. Der var det et lite hus nede ved sjøen. Sletheifamilien var òg med. De ble tatt godt imot. Det var halm på golvene som de skulle ligge på.

Her ble de værende ei uke før Leafamilien ble hentet. Mora hadde gitt beskjed til faren. Hvordan visste ikke Jorunn, men telegrafstasjoner ble ofte benytta. Mora kom fra Rennesøy.

En bror til mora kjente en som hadde motorbåt. Han kjente farvannet og kunne gå uten lys. Engelskmennene hadde lagt ut miner i sjøen som de var redde for. Sent en kveld fikk de beskjed om å møte ved Ims og der kom motorbåten og henta familien.

Ferden gikk til mormor og morfar på Østhusvik på Rennesøy og der ble de tatt godt imot.

Solakrossen 2

Ellen Johanne Tjessem, gift Fjælberg, var også 7 år. De bodde i meieriet midt i Krossen (hus 17) hvor faren var meieribestyrer. Ellen Johanne hadde hørt skytingen. Likevel reagerte hun mest på at de ikke fikk gå ut. Det hadde aldri skjedd før. Noen timer etter første angrepet 9. april, bestemte faren seg for å flytte ut. De var heldige som hadde bil og den fylte de opp med sengetøy og personlige ting. Da de passerte Stangeland, så de alle flyene på flyplassen. De kjørte til noen slektninger på Figgjo. Besteforeldrene hadde flytta fra den gamle garden «Tjesshei» og bygget seg hus på ”Figgen”. Ellen Johanne og familien bodde en tid på den gamle nedlagte garden. De reiste etter hvert videre til kjenninger på Bjerkreim Ysteri.

Sømme

På Sømme hadde de akkurat begynt å sette poteter 9. april. Mor til Torfinn Sanne kom inn på rommet og sa: «Dokker må stå opp! Det er krig!» De sto opp og spiste frokost. Det økte bare på med fly. Så ble det bestemt at de måtte finne et bomberom. Hos onkelen Endre som bodde bare 50 m unna, hadde de en låve med flere etasjer. Løa var fylt til mønet med korn. Torfinn fortalte: «Me la oss i bonn der og følte oss veldig trygge. Men det bare aukte på med fly.» Faren, Torger Sanne, som var lærer, skulle bort til skolen, Sola skole, og sende ungene som kom dit, hjem igjen. Torfinn huske de stod og kikte bortover der han fòr. Men det kom fly over, så faren gjemte seg i en skogdott.

Fra vinduet kunne de se at det ble sluppet ned fallskjermsoldater på flyplassen.

Det tok av litt og etter en tid kom det tre nordmenn kledd i sivilt. De var militære, men ville ikke vise det. De hadde rømt fra flyplassen fordi de ikke hadde noe å forsvare seg med. De spurte om å få ta bilen og det fikk de. De fortalte at de norske styrkene hadde trukket seg innover mot Ålgård og der hadde de òg tenkt seg.

Etter at de hadde spist middag rundt halv tolv, skulle faren kjøre de minste ungene til Lutsi inn mot Alsvik. Der hadde de ei faster som bodde i en lærerbolig sammen med mannen sin. Der satte faren fra seg bilen for at ikke den skulle bli tatt og syklet hjem igjen. Etter hvert kom òg to av farens brødre med familier og tjenestefolk der opp. Huset var lite. «Men me var 36 stykker som øvenatta der. De bar inn halm som de la på golvet. Men det var bare den fyssta nottå.» Drengene og tjenestejentene drog hjem til sine hjemsteder. Faren og onklene måtte sykle hjem hver dag for å melke. Det varte vel ei ukes tid. Det var frost disse morgenene. Det kom mange biler fra Stavanger som skulle til Hommersand fullasta med folk. Torfinn sa at ungene hadde det ganske morsomt der. Men for de voksne var det tungvint.

Nord-Kolnes

Målfrid Laugaland, gift Sanne bodde helt ned til sjøen på Nord-Kolnes. 9. april ble det pakking i all hast. De bestemte seg for å dra til Finnøy med båt. Faren hadde en bror som var lærer på Reilstad på Finnøy.  Med i båten var Målfrid, minstebroren, broren Magnus som kunne med motoren, søstera Johanna, mora, Lars, eldste broren og Taletta.

«Då me kom til Flatholmen, lå det svære krigsskip langt utføre der. Fyrvokteren sa at viss dei gjer teikn, så må dokker stoppa. Det gjorde dei ikkje, men flynå gjekk lågt øve oss. Lars gjekk av på Flatholmen for han sko møda på Madlamoen, men då han kom te Tananger, var dei andre soldatene forne til Dirdal. Så han kom nok heim igjen.» fortalte Målfrid.

De kom til Finnøy utpå kvelden. Onkel Jens hadde sett de og sagt: «Bare det ikkje e dei Kolnes så komme.» De ringte hjem kl. 10 om kvelden, og det var siste gangen de kunne bruke telefonen på en hel uke.

De var 6 stykker som dro til Finnøy. Faren og Sigurd, en eldre bror av Målfrid, var igjen hjemme. En annen bror var i marinen i Horten. Han ble sammen med andre sendt på toget i uniform. Da de kom til Bryne, så de tyskere og slengte seg ned på golvet. «Koss han kom heim, veit eg ikkje, men han kom heim,» fortalte Målfrid.

Sandesletta

Det Øystein Nylund huska best, var at nabogarden ble bomba 9. april og at hønsene kom nesten ferdig «ribba» ned. Mora ble redd og ville vekk med en gang. De dro først opp til Sandanger på Skadberg og videre til slekt på Sandnes. Faren var i et ærend i Krossen med lastebilen og der ble den kapret av tyskere. Med pistol mot hodet måtte han kjøre to turer til Stavanger. På andre turen var det ei jente som vinket til tyskeren. Han kommanderte da stopp og gikk ut til jenta. Da kjørte faren fra tyskeren. Etter noen omveier kom han til Sandnes og henta resten av familien. De reiste videre til Hana. Der hadde de det greit. Garden hadde et par kyr så de fikk melk gjennom krigen.

Stangeland

Gunnar Øvstebø bodde på Stangeland rett ovenfor flyplassen og ble evakuert allerede 9. april ca. kl. 10-10.30. Den 9.april var Gunnar på vei til skolen, som den gang lå ute på dagens flyplassområde. Han skulle som vanlig ta korteste veg rett ned til skolen. (Bildet 4) Men før han kom så langt, kom det 6 Messerschmitt i lav høyde over flyplassen og han sprang inn i huset igjen. Faren og onkelen ble enige om å evakuere kvinner og barn. Det kom flere fly; bombefly og transportfly. De fikk fatt i en lastebil med karmer som Johan Lea eide. De lasta opp dyner, sengetøy og klær og la på vei til Øvstebø i Hunnedalen hvor bestefaren kom fra. I Oltedal ble det stopp i en halvtime for flyalarmen gikk. Det var mange biler på veien, de så bl.a. en norsk tropp. Det stod Bombevingen Sola på noen av soldatene. De samme soldatene var en del av styrkene som kjempa mot tyskerne i Dirdal til de måtte kapitulere 23. april.

Gunnar og familien ble i Bjerkreim i noen uker. Senere flytta de i en leilighet på Stangeland på Sandnes.  De fikk lov til å komme tilbake og dyrke jorda. Gunnar var såpass stor, 11 år, at han fikk være med faren.

De som jeg har vært innom her, flykta allerede 9. april. Men i de tilfellene hvor de dreiv gard, var det stort sett kone og unger som flykta, mens mannen dro tilbake igjen for å stelle dyrene. 12. april stod denne notisen i Aftenbladet: (Bilde 5)

Det var ikke bare på grunn av bombingen at folk måtte evakueres. Mange fikk òg beskjed om at tyskerne hadde bruk for huset, så de måtte bare pakke i hui og hast og komme seg av gårde. Dette starta allerede den 9. april.

Det er mange lignende historier hvor folk fort fant ut å være på Sola ikke var tingen. Som vi ser, reiste de fleste til noen i familien i god avstand fra Sola. Flere historier kan dere lese i Sola Historielags årbok 2022.

Disse historiene er enkelt individer som forteller. Men den 18. april skulle det bli verre. I et lite hus like ved ruinkirken bodde Amalie Benneter, konen til sønnen til maleren. I et britisk angrep ble hun truffet av en splint fra en bombe. Hun ble fraktet til sykehus hvor hun døde 17. april. Dagen etter, altså 18. april sendte så den tyske kommandanten ut ordre om at ALLE i en omkrets av 3 km fra flyplassen måtte evakueres. Til dette hadde de to dager på seg, med dette er en helt annen historie.