Et reisebrev fra Tananger på tidlig 1900-tallet


Kilde: Ragna Syversen, skrevet av: Wibeke Kielland Kloster, Utgitt i Sola Historielags årbok 2017, Webside: Tor Erik Hansen

Fortellingen er et brev som Wibeke Kielland Kloster sendte til sine venner i Monsenhuset på begynnelsen av 1900-tallet. Wibecke Kloster Kielland (1902 – 1992) var datter av byfogd Jonas Schanke Kielland (1863 – 1930) og Helene Christiane Kielland (1869 – 1925). Hun vokste opp på Ledaal som familien Kielland hadde etablert rundt 1800. Wibecke ble gift med kunsthistorikeren Robert Kloster som var den første professoren i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Paret fikk ingen barn, men de adopterte en datter som fikk navnet Mette. Familiene Kielland og Monsen i Tananger var venner, men ikke beslektet. Wibeke Kielland Kloster skrev boken «Siste generasjon på Ledaal», der hun forteller om sin oppvekst på Ledaal sammen med sine to brødre.

Sola Historielag
Ledaal 1913- Foto: Wilse

Hun starter brevet slik:

Det ville være misvisende å si at vi avla visitt i Tananger. Dit drog vi på tur, og i min barndom brukte vi hele dagen på turen. Slikt måtte planlegges, både hjemme og ikke minst hos familien Monsen, som alltid var våre gjestfrie verter når vi kom.

Det var en gledens og forventningens søndag morgen når vi skulle til Tananger. Far utstyrte seg med vindjakke og leggings, «pagen» var festet om mors midje, så hun kunne skjørte opp når det trengtes. Vi hadde en lang tur foran oss. Ut Egenes-veien drog vi rett frem til vi kom til et lite skolehus på høyde med «Hansens Minde».

Sola Historielag
Hansons minde, Tjensvoll ca. 1900-1910

Fra Madlakrossen over Madlaforen og Ragebakken til Hestness

Der kunne vi svinge ned til Madlaveien. Men bare årstiden var til det, foretrakk vi langt å gå videre rett ut på en gammel grusvei og over gjerder marker til Madlakrossen. Det var avvekslende og morsomt å gå den veien. Sensommers hadde vi dessuten gode sjanser til å finne champignonger på markene. Men fra Madlakrossen ble det landeveien videre. Det var ingen annen mulighet. Det er trettende å gå på landevei, men særlig mor var flink til å finne »milepeler» med korte mellomrom. Først var det Madlaforen. Kanskje vokste det vannliljer eller var det padder å se efter, eller en sjelden fugl vi kunne få øye på. Fugler kikket vi efter langs hele Madlamoen. Vi prøvde å telle hvor mange viber og lerker og ender vi så og hørte, mon det var en spove langt der borte? Jo, det var underholdning. Også var det krutthuset som lå og ruget ved veien, med rundt tak og fylt av farlighet. Før vi kom til Ragebakken gikk vi forbi en stor pen gård som heter «Gimle». Den var bestandig usedvanlig pusset og velstelt og fikk et rosende ord i forbifarten.  Endelig fra toppen av bakken fikk vi øye på Revheim kirke, riktignok et godt stykke unna, men den kom da nærmere og før vi nådde den, bøyet veien av mot Hafrsfjord forbi Revheimgården og ut på Hestness.

Hvil på Hestness før sur skysskar tok oss over Hafrsfjord

Der ble det en hvil. Ofte ble hvilen lang. Båten som skulle ta oss over fjorden lå på Meling-siden, hvor skysskaren bodde. For å gjøre ham oppmerksom på at vi trengte båt, måtte vi vinke med et hvitt flagg som lå i et lite skur på Hestness. Merkelig nok så han opp alltid og kom roende, men det tok sin tid. Hvilen kunne bli både kjedelig og kold. Der var helleristninger et stykke innpå neset, og de kunne nok få tiden til å gå litt, men alle var glad for å komme i båten. Bare skysskaren var sur, alltid, i sol som i regn. Han mumlet og skjente hele veien. En gang brummet han en lang lekse om «hu skidfine Christina», og det skulle være en beskrivelse av min elskede tante! Men til Meling, tok han oss, trygt og sikkert iallfall. Den fine gamle Lensmannsgården som ligger der, ble alltid beundret sammen med den utsøkte bryggen foran. Litt stivbente drog vi oss opp bakken fra fjorden. Nå var det ikke så forferdelig langt igjen. Forbi kirken, skolen, noen gårder. Det var drøyt det siste stykket likevel. Endelig stod vi på toppen av bakken som førte ned til Vågen. Så deilig det var å være kommet så langt, å være på Tananger igjen!

Sola Historielag
Ferje Jåsund til Sunde. Ferjesambandet åpnet i 1906.

Før broen kom over Hafrsfjord i 1925 var det den vanligste veien til Tananger jeg nå har fortalt om. Posten kom riktignok daglig frem dit efter en tur rundt Hafrsfjord og Sola, men det var veldig langt. En eneste gang opplevet jeg å få kjøre denne turen med landauer. Det var en dyr fornøyelse, det tok jo hele dagen. Man kunne også komme dit sjøveis selvfølgelig.

Sola Historielag
Ferjekaien på Meling i dag. Foto: Tor Erik Hansen
Lensmannshuset på Meling ca. år. 1900 med veien fra ferjeleiet til Tananger. Foto Sola i bilder 1860-1960.

Torpedobåter stasjonert i Risavigen under første verdenskrig

Det har times meg bare en gang, men da kom jeg sannelig inn på Tananger havn i torpedobåt. Det var vel flott! Under hele første verdenskrig lå torpedobåter stasjonert på Risavigen. En tid var en slektning av oss kaptein på en av dem, og efter en tur inn til Stavanger en dag, tok han oss med ut igjen til Tananger. Både mor og jeg var elendige av sjøsyke fra begynnelsen til slutt. Men det var en enestående opplevelse tross alt.  Enten vi nå kom den veien eller den andre, var det herlig å være fremme. Hav og tanglukten slo mot oss når vi kom ned den hompete bakken til veien langs Vågen. Idyllen hernede med sjøbodene, båter og en malingsslitt husrekke langs en stenet vei har Eilif Peterssen malt en gang. Iøynefallende på bakketoppen lå losens flotte nye hus på høy sementert grunnmur. Det måtte ta seg ut på maleriet mente losen, og tok seg en daglig tur hen til Melings sjøbod for å se om ikke Petersen malte det inn på billedet snart. Onkel Elilif var et altfor elskverdig menneske til å si rett ut nei, jeg vil ikke male det. Til slutt flyktet han rett og slett og fullførte bildet annetsteds. Det kom senere til et kunstgalleri i Berlin.

Sola Historielag
Monsenhuset, arbeid i hagen. Foto: Ragna Syversen

Mange kunstnere har malt og tegnet Tananger

Det er også andre som har funnet Tananger malerisk. Kitty Kielland, Kolstø, August Jacobson, Vetlesen, Emil Abrahamsen, Hinna, ja, enda flere har malt og tegnet der.  Fra Vågen svinger veien rundt et fremspring, og der åpner Risavigen seg med en bred portal mot havet, men ellers skjermet og lun som et basseng. På den nordre bredden av vigen ligger familien Monsens to hus, Gamlehuset og Bestefarshuset. Det var det egentlige målet for våre turer til Tananger, for der bodde onkel Christian og tante Ragna med sønnen Mons Christian. De hørte til rekken av makeløse «titulærslektninger» som fars og mors venner var for oss tre søsken.  Bestefarshuset lå der bredbrystet, hvitmalt, fast og trygt. Faste og trygge var onkel og tante også. Han var høy og rund, hadde et lite hode, med snille, stille øyner. Hengebart hadde han, akkurat som far, Tante var liten og rund, med heller stort hode og stor flettet hårtopp. Hun var like så livlig og pratsom som onkel var fåmælt. Hun nynnet og sang når hun ikke snakket, styrte hus og hjem, ute og inne, dessuten sine to fredsommelige menn. Ja, for Mons Christian var også lagelig og heller stille. Jeg kan aldri huske at vi kranglet om lekene hans, f.eks. Han overlot dem alle uten protester. Selv den vidunderlige trehulsykkelen, sikkert den gang den eneste i miles omkrets, ja, kanskje i landet. Det var egentlig en trehjulshest, med pedaler istedenfor stigbøyler. Den var brunmalt med seletøy og hadde riktig manke og hale. Når vi suste frem som verst, ropte vi «hypp! «hypp» og skulle vi av strammet vi tøylene og sa. «pro!» Vidunderet kom fra London hvor Mons Christian hadde vært. Han hadde også vært i Hamburg, Oporto, på Azorene og Kanariøyene. Dessuten var han født i København. Alt dette mer enn oppveide de to årene jeg hadde i forsprang.

Sola Historielag
Trehjulssykkelen. Foto: Tor Erik Hansen

Onkel Christian forteller spennende historier fra sjøreiser

Onkel Christian hadde ført «Marie» og «Dido» og kunne fortelle spennende ting fra reisene. To ganger hadde han kunnet redde skipsmannskaper i havsnød. Jeg husker ham så vel, sittende i sin yndlingsstol, en dekkstol av kurv med armlener. I det ene lenet var huller til glass og flaske, i det annet en fordypning med lokk. Hvis jeg tigget ham litt, fortalte han udramatisk og liketil om den merkelige innskytelsen som kom over ham på broen en dag. «Været var lagelig og kursen stø. Men så fikk jeg den innskytelsen, altså da, at vi måtte legge om kursen. Så kom vi til et brennende skip og fikk reddet mannskapet, altså da. Det var en bark, «Aureola» het hu.» Det med innskytelsen opptok meg meget, og gjør det egentlig den dag i dag.  Skulle Mons Christian tross alt bli lei av å være snill vert for meg, trakk han seg stille tilbake og forsvant. Det var ikke lett å spore ham opp igjen all tid. Der var fjøs og stall, der var boder og båter. Og der var iallfall i alle weekender «Måbbå», Mons Christians elskede morbror. Når de to forsvant sammen, var jeg forberedt på å være 5. hjul på vognen hvis jeg fant dem, De hadde så meget fore, ryddet og reparerte og laget ting som bare de to kunne. Måbbå, Edvard Nielsen, var finmekaniker for dampmaskiner ved Stavanger Støperi og Dokk. Han kunne få til alt med sine hender, var alltid villig og var Mons Christians venn med liv og sjel. Han var fåmælt som min onkel og lav som tante. Av og til hadde vi følge med ham ut fra byen, og da måtte vi nesten små springe, så kjapt brukte han de korte benene sine. Han gikk litt på skjeve, lett fremoverbøyd og sa ikke et ord hele veien.

Sola Historielag
Tananger indrehavn på tidlig 1900-tallet. Foto. Ragna Syversen

Gamlehuset med to tanter, Jorine og Gabrielle

Til Mons Christians rike hørte også Gamlehuset med to tanter, Jorine og Gabrielle. Den første var meget gammel, syntes jeg, stor og vennlig, men nokså fjern, antagelig fordi hun så dårlig. Tante Gabrielle derimot var nærværende og aktiv, hun passet posten og fyrlykten og tok oss villig med utover veien forbi de store bodene ut på pynten til lykten når hun skulle se til dem. Det var også festlig å komme inn i Gamlehuset. Det var over 100 år eldre enn Bestefarshuset. Der var så mange rom at jeg aldri lærte å finne frem i dem. 30 tror jeg det var, og navn hadde de: Jomfrukammers, Guttekammers, Kajyttå, Arken, Salen og enda flere. Tante Christine Gabrielsen har fortalt meg det jeg vet om Gamlehuset. Hun kom ofte på besøk der til bestefaren, losoldermann Gabriel Monsen. Om sommeren var huset så fullt av barn og barnebarn at ryktet gikk at der lå «6 Gabrieler i ei seng». Når et måltid var slutt måtte alle ta med seg ut på kjøkkenet i alle fall en ting fra det lange bordet. Det var sport å ta det minste de fant, det måtte ikke være mere enn en teskje. De lekte «Trebonius» i sjøboden i skumringen, og skremte hverandre fra krokene i det ruklete, gamle huset.

Sola Historielag
Vibeke Kielland og Mons Chr. Monsen. Foto: Ragna Syversen

Losoldermann Mons Monsen bygget Bestefarshuset og anla frodig have

Den neste losoldermannen, Mons Monsen, bygget Bestefarshuset. Han plantet mange trær, og anla den utrolig lune haven hvor alt grodde så frodig, ikke minst snøklokkene. De dekket bunnen som et teppe, mye rikere enn Ledaals-haven, noe jeg måtte innrømme, til min ergrelse. Men så var trærne hjemme større. I Tanangerhaven lå toppen flatklemt og bøyet av vestavinden. I havens luneste krok vokste eføyen i tykke lag. Derfra gikk en liten jerntrapp opp til flaggstangen, som stod boltet til nakne fjellknausen, Overgangen fra den skjermede haven var så brå og voldsom at vi mistet pusten fullstendig av sus og brus fra vind og hav. Bølgene dundret mot land og fosset inn i huler over steiner og groper og trakk seg tilbake med dumpe drønn, Tangklasene duvet opp og ned og skjulte så meget, riktig nifse, syntes jeg all tid. På veien nordover mot Risnes lå det midt inni det grågrønne steinriket en stor svart meteorstein, fremmed og forunderlig.  Der var ingen slutt på alt jeg gjerne ville se igjen sånn travel søndag.

Sola Historielag
Hageselskap i Tananger i 1905. Fra V. Malene Gabrielsen, Adele Jonasen, Gabriel Chr. Monsen, Mons Schanche Monsen, Helmich Gabrielsen, Anna Sørbø, Sigrid Gabrielsen (g. Bernhard), Mons Monsen, Sara Monsen, Christine Gabrielsen, Ragna Marie Monsen, Hanna Gabrielsen, Mons Chr. Monsen (i vogn), Martha Monsen (f. Berner). Bak: Karen Kielland, Gabrielle Monsen, Edvard Martinus Nielsen (Måbbå). Foto: Ragna Syversen

Tante Ragna trakterte gjestene med gjøkalvstek og nydelig dessert

Men tante Ragnas middag kunne vi ikke forsømme. Det er vel en feil erindring at vi alltid ble traktert med gjøkalvstek med saus som sprakk av rømme og rikdom.  Slik står det for meg iallfall. Etterpå fulgte bringebærgrøt med fløte. Det smakte veldig godt.  En annen spesialitet derfra jeg alltid vil minnes, er dosser med gult smør.  Det er et lite brød, som en heitevegg, men enda bedre. Slike fikk vi til formiddag- eller mellommat i hverdagslaget. Efter en søndagsmiddag var det dekket stort kakebord i stuen, med kaffe av romslige kopper.  Mette og temmelig søvnige satt de voksne og halvdøset rundt bordet. Det var vanskelig å bestemme seg for den lange hjemturen. Men det måtte til. Det hjalp godt hvis onkel Christian tilbød seg å kjøre oss inn til Meling. En og annen gang hendte det og også at far bestilte vogn til å møte oss på Revheim. Men jeg husker også ganger hvor turen hjem kjentes uendelig lang.

Trekkspill og dansemusikk daglig kost under første verdenskrig

Årene 1914-1918 danner et avsnitt for seg i mine minner fra Tananger. I de årene lå som nevnt torpedobåter stasjonert på Risavigen og offiserer og mannskap satte sitt preg på livet og selskapeligheten.  Tante Ragna og onkel Christian utviste en utrettelig gjestfrihet, og der ble knyttet vennskap og kontakter som varte langt utover krigsårene, ja, i et par tilfeller så lenge tante og onkel, levet.  På veien spaserte gaster med Tananger-venninner under armen. Trekkspill og dansemusikk var daglig kost. Oppå Lillevarden stod det vaktpost og speidet med kikkert dagen lang.  Under Napoleonskrigen hadde det også ligget krigsbåter i Risavigen. Antagelig stod det vaktpost på Lillevarden den gang som nå. Kanskje var det ham som oppdaget de tre krigsfartøyene som truet med landgang. Kanonskonnerten «Holter» med kanonjollene «Stavanger 1» og «Stavanger 2» klarte å fordrive fienden. (Bilde: Slaget skjedde 24. mai 1811. Redaktørs anmerkning.) Det samme skjedde da fregatten «Alexandria» kom for nær land. Baunen på Storevarden ble tent, så det var nok alvor. Ned i bukten lå bare Gamlehuset den gang. Den første losoldermann Monsen, Mons Gabriel, bodde der med familien sin. Det var lett å forestille seg hvordan det hele hadde vært for mere enn 100 år siden. De danset sikkert den gang også, tross krigen. Og danset gjorde vi i bestefarshuset og ombord, bare båten var stor nok, Jeg vokste til og syntes etterhvert at en kadett eller løytnant var tingen. Jeg var lykkelig for enhver anledning å komme til Tananger. En gong hadde tante Ragna invitert både gamle og unge gjester fra byen. Far og mor bl.a. og det ble en av de store danseaftener i bestefarshuset. Alle svingte seg på gulvet, gamle og unge med hverandre og, om hverandre Far gjorde endatil et forsøk på å få gamle tante Jorine på gli, men forgjeves, riktignok.  Jeg har en morsom erindring fra neste morgen av tanter i forskjellige stadier av påkledning som skyndte seg ut fra Storesalen, arkværelser og andre soverom for å titte gjennom vinduet mot Risevigen på at den norske marine tok sjøbad. Fra torpedobåtene stupte de, den ene efter den annen, plask, plask, plask. Tantene var begeistret.

Sola Historielag
Torpedobåt av 2. klasse som nøytralitetsvakt i Tananger, 1.verdenskrig. Foto: Grant Meling

Ikke bare minner om dans og selskapelighet

Minnene er ikke alle om dans og selskapelighet. Jeg har vært der i hverdagslaget alene på besøk. Jeg har seilt og rodd og fisket med Mons Christian, onkel eller Måbbå. Jeg har fått være med i høyonn. Jeg har prøvd å være litt behjelpelig i huset, mest for å få tante til å fortelle om unge dager i Wien og København hvor hun utdannet seg som dameskredder. Jeg har alltid følt meg som hjemme.  Men som regel varte besøket bare en dag. Jeg har nevnt tidligere at jeg en eneste gang fikk kjøre landauer fram og tilbake rundt Hafrsfjord. Særlig hjemturen den gang ble en forglemmelig avslutning på en deilig søndag. Det var sent, helt mørkt, og så varmt at vognen var åpen. Jeg satt mellom far og mor på baksetet og så opp på en overveldende stjernehimmel. Ingen snakket, vi bare så og så, mens vognen vugget og rullet. Til slutt sovnet jeg visst, men før det kom så langt vet jeg at jeg var intenst lykkelig der jeg satt klemt og gjemt mellom far og mor og fortapte meg i stjernevrimmelen.


Flere artikler fra samme kategori: Historie 1900 - 1950


  • Gjenferdet på Sola

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Av: Brit Hansen, Sola Historielag. Webside: Tor Erik Hansen For noen år siden var jeg med på å lete etter avis artikler med stoff fra og om Sola for Soga om Sola IV. I Stavanger Aftenblad fra 1935 fant vi denne spennende historien. Avisartikkel 1- ...

    Les Mer


  • Sømme Husmorskole

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Av: Tor Erik Hansen, Sola Historielag. Webside: Tor Erik Hansen   Innledning I 1909 ønsket Stavanger Amt, forløperen til Rogaland Fylkeskommune, å opprette en ny husmorskole. Herredstyret i Haaland (tidligere navn på Sola kommune) fikk da en forespørsel om å støtte dette...

    Les Mer


  • Historien om Solakrossen, landsbyen på prærien som nesten ble by

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Av: Tor Erik Hansen. Fra  Sola Historielags årbok 2017. Webside: Tor Erik Hansen.   Innledning Sannekrossen, Sandekrossen, Haalandskrossen og Solakrossen alle er navn som i forskjellige sammenheng er brukt om dette stedet som i dag går mer under navnet Sola sentrum. Navn...

    Les Mer


  • Bennetter- og Hellandfamiliene som har satt dype spor i Sola innen kunst og kultur.

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Av: Arvid Bærheim. Utgitt i Sola Historielags årbok 2019. Webside: Tor Erik Hansen   Helland- og Bennetter-familiene har begge betydd mye for Sola. I dette møtet handlet det om begge familiene og hva de hadde gjort i Sola og hva de hadde felles.  For de hadde barn som var gift m...

    Les Mer


  • Solabu i dramatisk forlis, august, 1924

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Av Martin Hovland . Fra Sola Historielags årbok 2018.- Websside: Tor Erik Hansen.   Dette er historien om forliset som solabuen Ingolf Larsen, fra Røyneberg, på mirakuløst vis overlevde. Historien ble fortalt av de overlevende til...

    Les Mer


  • Geniet og «trollmannen» Rasmus Sørnes

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Møte i Sola Historielag 16. januar 2020.-Webside: Tor Erik Hansen. Foredragsholder denne kvelden var Ottar Kjørmo og han skulle snakke om en av Solas "største" menn, nemlig geniet og "trollmannen", Rasmus Sørnes. Det er få Solabuer som har fortjent mer heder og oppmerksomhet enn odelsgu...

    Les Mer


  • Jakten på havrekster og strandrek

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Møte i Sola Historielag 14.november 2019 ved Tormod Lauvvik.- Webside: Tor Erik Hansen. Farlig kyst Til alle tider har kystbefolkningen søkt etter gjenstander som fløt på havet og lå på stranda. Ifølge norrøn mytologi, ble de første menneskene, Ask og Emblas dannet a...

    Les Mer


  • Bureising på Jæren og Sola

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Møte i Sola Historielag 21.mars 2019. Webside: Tor Erik Hansen.   Foredragsholder denne kvelden var Tarald Oma, han skulle snakke om Bureising på Jæren og Sola. Bureising er å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som er udyrket. For litt over 100 år s...

    Les Mer


  • Spioner og agenter i Tananger under krigen

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Møte 21. februar 2019 med Atle Skarsten. Artikkel utgitt i Sola Historielags årbok: 2018.- Webside: Tor Erik Hansen.   Atle Skarsten, snakket denne kvelden om "Spioner og agenter i Tananger under krigen." Han startet med at spioner hadde det vært i alle tider, d...

    Les Mer


  • «Redningstjenesten før og nå»

    Kategori: Historie 1900 - 1950


    Møte i Sola Historielag 13. september- 2018. Ved: Egil H. Grude, Arne Gravdal og Jan-Rikart Lillebøe. Webside: Tor Erik Hansen.   Møtet denne gangen var lagt til Hovedredningssentralen i Sør-Norge, ved flyplassen. Tema for kvelden var «redningstjenesten før og n...

    Les Mer


  • Sola flyplass-forhistorien; hvorfor Sola

    Kategori: Historie 1900 - 1950