Sola Brannstasjon

Presentert på møtet 17. november 2022 i Sola Historielag av Arvid Bærheim

Fikk du ikke anledning til å være på møtet, så kan du se streamingen av møtet.

Innledning

De som bor i Sola i dag, vet ikke hva Sola Brannstasjon var og de oppdragene de har utført. I dag har vi et interkommunalt brannvesen, så hvis det brenner her i kommunen så kommer brannbilene fra Stavanger eller Sandnes. Men sånn var det ikke før, og det har sin grunn. Kommunen er på en måte delt opp i to deler, den sivile med folk og bygninger og den på flyplassen med hovedvekt på det militære. Det var også grunnen til at vi fikk et eget brannvesen her.

Ser vi tilbake, har Sola opplevd mange dramatiske branner, både sivile og militære. På bildene er det to eksempler, som brannen på kommune gården på Håland i 1977 og en Thunderflash som buklandet i april 1958. Historien vi forteller her handler om hvordan brannvesenet på Sola har utviklet seg etter krigen, om utstyr som ble brukt, branner, flyulykker og hendelser. I tillegge hvor viktige de var alle personene som deltok i brannvesenet og gjorde en formidabel innsats for å redde liv og eiendommer.

En grusom brann i Tananger i 1967

Denne tragedien skjedde naten 12. mars i 1967, i Tananger. Blikkslagenmester Andreas Knutsen og hans to døtre Nina, 3 år, og Bente, 14 år, omkom i brann. En gryte hadde tørrkokt og smeltet og den rant ned på golvet og satte fyr på huset. Faren og døtrene omkom antakelig av røykforgifting. Konen Else kom seg ut og varslet brannen kl. 04:35, og den sju år gamle sønnen Roar klarte hun å berge ut av huset.

Brannbilen som kom fra Sola flyplass ble forsinket pga. et teknisk problemer. I tillegg var det mangelfull radiokommunikasjon mellom brannvesenet i brannbilene. Dette førte til noen minutters forsinkelser som endte i denne fatale brannen. Etter dette ble det etablert en nødtjeneste hvor all kommunikasjon av denne typen i kommunen rundt ble kanalisert til brannvesen, politi eller ambulanser.

Historien til brannvesenet i Norge

Før andre verdenskrig var det ikke vanlig med et organisert brannvern på landsbygda. Det var på eget ansvar, og folk måtte slokke brannene selv, gjerne med hjelp av naboer. Uten hjelp av brannbil var det brann bøtter som ble brukt. Folk stilte ofte opp i lange bøttekjeder som leverte vann til håndpumper. Nye systemer ble utviklet med «brannbiler med vann» som ble utkalt. I begynnelsen med hest og kjerre, etter hvert motoriserte brannbiler.

Stort behov for vann til slukking på Sola.

På Sola trengtes et mer effektivt brannvesen da krigen startet. Tyskerne startet derfor å utvikle dette. Men på Sola er det lite vann, ingen elver eller store vann hvor de kunne hente vann fra.

Særlig under første del av krigen var det mange bombeangrep fra engelskmennene mot Sola flyplass, og Luftwaffe fikk gjennomgå. Det krevdes mye vann til slukking av slike branner. På bildet ser vi et tysk jagerfly som havarerte på Sola i 1942 etter understells svikt – et av mange havari. Som følge av vannmangelen bygde tyskerne ut et eget vannverk, Grina vannverk, med vannforsyning helt fra Riska. Det ble laget en vannledning derifra og til Sola. Isolerte vanntanker med automatisk fylling ble satt opp mange steder, og en god del brannhydranter ble installerte rundt flyplassen, som denne vi ser på bilde fra Ølbergskogen.

Brannvesenet på Sola etter krigen

Etter krigen overtok nordmennene utstyret tyskerne hadde brukt i sitt brannvern, bl.a. biler og bygninger som bl.a. på bildet som viser Sola brannstasjon i april 1953. Steinar Kristiansen fra Stavanger brannstasjon ble hyret til å lede stasjonen. Ingen nordmenn hadde noen kjennskap til bilparken og alt utstyret, og tysk personell ble holdt tilbake for å gi opplæring til nordmennene.

Brannstasjonen ble videre utbygd i 1954, og så slik ut som på bildet Brannsjef Kristiansen var en gammel idrettsmann som likte fysisk fostring, noe som mannskapet ikke var like begeistret for. Han sluttet derfor p.g.a. samarbeidsvansker, og to sersjanter overtok midlertidig til løytnant Halvdan Kjennerud fra bil- og branninspeksjonen ble beordret til sjef i noen måneder.

Han ble i 1951 avløyst av løytnant Aage Henriksen som kom fra Oslo Brannvesen.

Brannbilene en stadig utfordring

Tyskerne etterlot seg mange forskjellige brannbiler som ikke alltid var like lette å manøvrere og brannbilparken var nedslitt, bl.a. en Kløckner husbrannvogn med vanntank, og to tyske Henschel havarivogner av gammel modell med skum- og vanntank. Da løytnant Kjennerud ble bedt om å delta på stasjonsoppstilling med kjøretøy, nektet han på grunn av den dårlige tekniske standarden. Men han fikk klar beskjed om at ordren måtte følges, og det endte med at de gamle brannbilene måtte skyves fram med håndmakt. Etterpå slapp han å mase for mye om bedre biler og utstyr.

Bilparken ble gradvis oppgradert, og i 1952 anskaffet de seg en amerikansk Reo husbrannvogn som var en ombygning av en feltvogn, og som var en ganske god brannbil. Den hadde 1100 l tank og slangeruller og utstyr på planet. Motoren var bensintørst og brukte 7 l på mila. Dette fotoet er fra 1959.

I 1953 fikk de den første pulvervognen, en hurtiggående Dodge som hadde 125 kg pulveraggregat. Her ser vi brannkonstablene Verpestad og Lea da brannbilen deltok i et 17. mai-tog i Sola i 1962.

To amerikanske O-10 havarivogner erstattet i 1954 de gamle Henschel’ene. De var utstyrt med tre motorer og hydraulisk styring, samt 84 ulike brytere og masse kompliserte instrument som ga mye hodebry. Dette betydde mye tilsyn og vedlikehold, og de blei etter en tid byttet ut med Maigirus Deutz skumvogner med 4000 l vann og 400 l skumvæske.

Stasjonen hadde også mindre havarivogner som denne Dodgen som var utstyrt med et lite pulveraggregat. Den hadde 4 hjuls trekk og vinsj.

Flystasjonen og kommunen

Det hadde i alle år vært et godt samarbeid mellom flystasjonen og kommunen om brannvern. Men det var nok i begynnelsen litt uenighet om hvem som skulle betale, og i februar 1947 avviste kommunen to regninger fra brannstasjonen for slokking av lyngbranner på Skadberg og Stangeland. Men samarbeidet gikk seg godt til etter hvert, og flystasjonens brannvesen rykket utallige ganger ut for å slokke branner i Sola og nabokommuner.

En ny brannlov i 1956 forpliktet kommunene til å holde nødvendig brann- og feiervesen. I stedet for å danne eget brannvesen, forhandlet Sola seg til en avtale om brannslokking med Forsvaret, som ble inngått 22. juli 1963.

I 1958 ble Oscar Goa ansatt som kommuneingeniør, en stilling som også medførte at han var kommunens brannsjef.

Avtalen førte til en del omkostninger for kommunen og de måtte kjøpe inn en egen Fargo brannbil i 1964 og to bærbare motorsprøyter som ble stasjonert på flyplassen. Senere ble den byttet med Scania 81 brannbil i 1979.

I tillegg ble det opprettet et kommunalt hjelpbrannvern av 15 utskrevne mannskaper med bopel nær Sola sentrum, og dessuten klokkevarsling. Kommunen sin brannbil skulle brukes ved slokking innenfor kommunegrensa, mens Sola forpliktet seg til å betale for mannskap som deltok ved uttrykning innenfor kommunegrensen.

Alltid beredt

Som i speideren var mottoet for brannvesenet Alltid Beredt, og det var øvelser, øvelser og atter øvelser. Alarmen kunne gå når tid som helst, og mannskapet ble kallet på oppgaver som kunne bety liv eller død. Som vi skal se var det hyppige flyhavari og branner som de måtte løse.

Telefonvakten måtte alltid være årvåken, ta imot og svare på telefoner. De måtte også føre lister over tingenes tilstand, inventar, vask og reinhold. Radio- og annet utstyr måtte kontrolleres og prøves, ikke minst den direkte linjen til Tårnet. Det ble ført inn mange rare kommentarer i protokollen, bl.a. en som meldte fra om at det hadde vært skikkelig kaldt en natt, at «tingen» nesten frøs av ham. Utstyret ble modernisert etter hvert, som vi kan se fra bilder i vaktbua i 1958 og 1978.

Hendelser og ulykker

I den sivile delen av Sola var det særlig på våren en økt aktivitet, ikke minst p.g.a. lyngbrann. Et eksempel er da de en gang ble tilkalt for å slokke en lyngbrann på Joa, trengte de godkjennelse fra kommunen, men hverken ordfører eller lensmann svarte. De rykte ikke ut, men fikk da varsel om at det var krise i lyngen på Joa, og de måtte komme, og brannvesenet ga seg. Da fikk de vite hvorfor ordføreren ikke hadde tatt telefonen, han var nemlig i gang med å slokke lyngbrannen.

Flyulykker og havari var på 1950-tallet en relativt ofte hendelse. En av disse skjedde 14. september, 1956. Det var dagen da flymekaniker Arne Storlid stjal et T-33 jagerfly, og var i lufta 47 minutt før turen enda med en delvis vellykket landing i tredje landingsforsøk. Det var jo et under at det endte så godt – dvs. uten at menneskeliv gikk tapt – men flyet ble totalvraket. Dessverre endte ikke alle krasj med jagerfly så godt. I perioden 1950 – 1989 var det hele 161 fatale ulykker i Luftforsvaret, mange av de med base og utgangspunkt fra Sola.

Branner i Sola

Ikke bare flyulykker var det Sola Brannvesen skulle være med på, primæroppgaven var brann rundt i kommunen, og det var flere gårds og husbranner. Heldigvis var de ikke så tragiske som den i Tananger i 1967.

Men branner er tragiske uansett fordi store verdier går tapt. Mange grasbranner har også ført til at dyreliv har gått tapt, som da løa til Leiv Grastveit brant opp i 1960 og 60 griser strøk med.

Like tragiske er husbranner, som da tomannsboligen til John Utsola gikk opp i flammer i 1968. To familier som bodde i huset mistet alt de eide. I de fleste av disse brannene, kom brannvesenet raskt til, men som regel for seint til at hus og bygninger kunne reddest.

Men en siste brann var da kommunegården på Håland gikk opp i flammer 16. oktober, 1977. 170 dyr brant inne, og av disse var 130 griser. Det var et betonggolv mellom etasjene som redda de fleste melkekyrne. Årsaken til brannen var unger som hadde lekt med fyrstikker.  

Vi kan ikke nevne Sola Brannvesen ut å ta fram noen spesielle hendelser og personer som gjord en heltemodig innsats.

I 1949 reddet korporal Elias Nærland en ammunisjonsbil som stod i brann. Han gikk inn i førerhuset, skrudde av tenningen og slokte brannen med et brannslokkingsapparat.  Han blei seinere forfremma til kaptein og fortsatte som brannmann til han gikk av i 1979.

Et anna drama skjedde 22. september 1976 da en forvirret løytnant prøvde å ødelegge 3 amerikanske Grumman Intruder jagerfly på Sola. Han satte fyr på en startvogn, men kaptein Finn Nielsen og hans team, konstabel Kjell Berstad, korporal Petter Tomren og soldatene Samuelsen og Svåsand klarte å slokke brannen før den spredde seg til flyet.

Noe av personellet

1. juli 1984 opphørte slokkeavtalene mellom Forsvaret og Sola kommune. Deretter var det Luftfartsverket som overtok ansvaret for brann/havaritjenesten på flyplassen. Sola Kommune inngikk en interkommunal avtale om sivilt brannvern i kommunen.

ROGALAND BRANN OG REDNING IKS består av:

Kommunene Gjesdal, Klepp, Kvitsøy, Randaberg, Sandnes, Sola, Stavanger, Strand og Time. 

15 brannstasjoner og rundt 300 brannmannskaper tar seg av alle oppdragene. 

Rykker ut til ca. 5000 hendelser hvert år. Eksempler på hendelser er husbranner, trafikkulykker, drukninger, kjemikalieulykker, oljesøl, heiser som har stoppet, etc.

Vil du bli medlem av Sola Historielag, sende en e-post til tor-erik.hansen@lyse.net