Av: Tor Erik Hansen.

Møte referat fra møte den 24. sept. 2020 basert på artikler fra årbøkene 2019 og 20 for Sola Historielag

Historien starter for over hundre år siden, på tidlig 1900-tallet. Den gang var det ikke så vanlig å reise ut på strendene for å nyte sol og badeliv. Faktisk var det forbudt både for tilreisende og eierne av områdene å ferdes både på jordene innenfor og ut på selve stranden fra år 1900 til 1911. Dette var på grunn av store sandflukt problemer på de fleste Jærstrendene. Det ble derfor startet en massiv planting av marehalm med importerte frø fra Danmark. Men marehalm var ikke nok, så på noen plasser ble det plantet buskfuru. Arbeidet med marehalmplanting ble startet i 1899, og ble ferdigstilt i 1906. Buskfuruplantingen ble ferdig i 1912.

I parallell med dette dukket de første planene om hotell opp. Men de ble det ingenting av da I parallell med dette dukket de første planene om hotell opp. Men de ble det ingenting av da de ikke fikk skjenkebevilling. Det første forslaget kom i 1906 da et tysk konsern lanserte et forlag om et hotell for 200 gjester og det neste i 1912, da hotelleier Michel Gorritzen lanserte sine planer. Han hadde solgt sitt Grand Hotell i Egersund og så seg om etter noe nytt.

Så i 1914 dukket Rasmus Christoffersen opp. Han hadde bakgrunn som sjømann på flere passasjerskip, men drev på den tiden hotell Alexandra i Sandnes. Dette hadde han drevet med i fire år, men slet mye da han ikke fikk skjenkebevilling. I 1913, under den politiske behandlingen av bevilgningssøknaden, ble han beskylt for å omsette alkohol ulovlig. Han så seg nå om etter noe annet og interessen falt på Solastranden.

I Stavanger Aftenblad stod det den 24. april 1915 om framdriften og planene for badeetablissementet som han hadde på Solastranden. Badehotellet på Sola var da godt på vei. Det skulle bli en bygning som var 20 meter lang, 14 meter bred og 6 meter høy, forsynt med flatt tak hvor servering skulle foregå. Innvending var det det stort sett en stor spisesal med full takhøyde, pluss 2-3 rom. I mai 1915 åpnet hotellet, men den offisielle åpningen var ikke før 21. juni 1915.

Christoffersen var ikke den som brydde seg om formaliteter. Ikke hadde han søkt skjenkebevilling som de andre og ikke virker det som om han hadde bedt om byggeløyve heller. Ikke før i 1924 var tomten tinglyst på ham.

Men han hadde mange andre utfordringer. Naboene, oppsitterne på stranden stengte en periode veien som de eide ned til stranden. Herredsstyret hadde forbudt «automobil» kjøring på bygdeveien i Sola. Det var heller ikke strøm eller telefon før etter noen år.

Ting ordnet seg etter hvert, alt utenom en viktig ting, skjenkebevilling. Mangel på skjenkebevilling ble kroken på døra for Christoffersen. Allerede i august 1915 søkte han for første gang om tillatelse «til at skjænke alkoholsvagt øl (landsøl) samt lettere bordvin (rødvin og rhinsk-vin) til badegjesterne». Han fikk lov til å skjenke Landsøl, som var en øl type med lavt alkoholinnhold. Men fikk ikke skjenke vin. Han søkte hvert år om å skjenke alkohol, men fikk nei hver gang. Hotellet fikk aldri skjenkebevilling så lenge han levde.

I en alder av 52 år, den 9. januar 1926, døde Rasmus Christoffersen etter en tids sykdom. Kona overtok driften, men det gikk ikke bedre. I 1928 blir hotellet lagt ut for salg, men ingen ville kjøpe det.

Den 19. februar 1929 var det tvangsauksjon av hotellet . Hotellet blir da overtatt av danske Axel Lund. Han ble født 5. juni 1893 i Nibe i Danmark. Allerede som 15 åring reiste han til Berlin og fikk jobb som pikkolo på et kjent hotell hvor han jobbet i flere år. Etter et kort opphold i London og Frankrike måtte han hjem til Danmark og gjøre sin plikt i militæret under den første verdenskrigen. Etter militæret fikk han jobb på Københavns beste hotell. Men han var rastløs og i 1919 fikk han jobb som soussjef på Hotell Norge i Bergen. I 1921 fikk han tilbud om å overta Victoria hotell i Stavanger og flyttet dit. Senere overtok han også driften av Grand Hotell i Stavanger og i 1925 ble han sjef på Bjergsted restaurant. I 1925 giftet han seg med Ellen, datter til skipsmekler Georg N. T. Monsen. Axel Lund var 10 år eldre enn henne. De fikk aldri barn.

Det var jo ikke lenge fra Lund overtok hotellet til sesongen startet, og han lå ikke på latsiden. Allerede i mai 1929 var han i gang med ombygninger. I salongen ble en peis murt opp og ellers i spisesalen ble et stort speilglassvindu montert på sørveggen slik at gjestene fikk en flott utsikt mot naturen. Den 17. juni 1929 inviterte han herredstyret i Haaland til å ha møtet sitt der. Første sak på agendaen var en søknad fra Lund om å få alminnelig bevertning, noe som ble innvilget til hans store tilfredstillelse. Det med skjenkebevilling ble veldig viktig for Axel Lund og driften av hotellet. For i Stavanger var det stor motstand mot dette hvor det ikke ble gitt skjenkebevilling før i 1954. Axel Lund innrømmet at skjenkeforbudet hjalp driften av Sola Strandhotell.

I 1930 kjøpte han festsalen på luksusdamperen «Montroyal» Stavanger skibsophugning» på Buøy. Festsalen var ca. 12 meter i firkant og han måtte bygge en ny, passende bygning til denne salen. Salen rommet ca. 50 middagsgjester og planen var å bruke den til møter eller andre sammenkomster. Fra skipet kjøpte også Lund alt utstyret i et trimrom og var med dette veldig framsynt. Det må ha vært Norges første.

Hotellet gikk tydeligvis godt, og Axel Lund hadde på nytt vært på Buøy og «shoppet». Der anskaffet han seg i 1932, spisesalen til den norske fregatten «Kong Sverre». Rommet var enklere i stil enn Mountroyal-salen, men salen var stor og det kunne dekkes for 150. Gulvet var fra fregattens solide dekksplanker i lys italiensk eik, mens takbjelkene var av fregattens mørke grovt tilhuggete eiketømmer. Det passet bra med denne utvidelsen da det i juli 1933 ble arrangert en kongemiddag med 140 gjester. «Kong Sverre» var en fregatt i den norske marinen, sjøsatt i 1860 og utstyrt med moderne og svært kraftig skyts, men ble aldri satt i tjeneste, da det ikke var pansret.

Axel Lund hadde stadig nye idéer. En av dem stod ferdig i 1936 og var den gangen helt unikt i norsk sammenheng, et utendørs svømmebasseng. Det var et imponerende anlegg, bygd i flukt med hotellet. Selve bassenget var 28 meter langt og 9 meter bredt, og tok 450 00 liter vann. Det var sjøvann som ble pumpet opp gjennom rør som var lagt 250 meter ut fra stranden. I 1939 ble hotellet videre utbygget mot nord med bl.a. restaurantene «Den glade laks».

Alt gikk bra fram til 9.april 1940, da inntok tyske angrepstropper hotellet og benyttet det til innkvartering frem til fredsslutningen i 1945. Etter krigen brukte allierte tropper hotellet frem til slutten av 1946. Da Ellen og Axel Lund igjen overtok hotellet, var der ingen ting igjen av inventar og utstyr. Alle bygninger måtte repareres, men våren 1947 sto hotellet igjen klart til å motta gjester.

Høsten 1949 ble enda en ny bygning på nordsiden påbegynt. Det sto ferdig til bruk sommersesongen 1950. Enda et bygg, annekset, ble bygget og eid av forsvaret og sto ferdig i 1952. Hotellet hadde tinglyst bruksrett på dette bygget mot at forsvaret til enhver tid var garantert et visst antall rom til en rimelig pris. Ellen & Axel Lunds stiftelse kjøpte dette bygget av forsvaret i 1980.

Selv om hotellet ble utvidet, var det ikke lett å drive et hotell ute på landet. Forsvaret var en god og flittig kunde, men her kunne ting fort forandre seg for det var store forflytninger og nye militære flyplasser ble åpnet. Samtidig hadde hotellene i Stavanger nå fått skjenkebevilling, så den fordelen Sola Strandhotell hadde hatt, var nå ikke lenger til stede.

Axel Lund begynte jo også å dra på årene og han og konen Ellen hadde som fortalt ingen barn. Så hvordan skulle han sikre seg at hotellet ble drevet i samme ånd og med samme kvalitet som han selv hadde gjort det. Idéen var å få hotellfagskolen hit for da kunne han få billig arbeidskraft.

Norsk Hotellfagskole ble flyttet til Sola fra Oslo i 1952 og sto for driften av hotellet frem til 1967. Men det gikk ikke helt som Axel Lund hadde tenkt. Elevene hadde mer enn nok med skolearbeidet. Og styret i stiftelsen var mer en nok opptatt av skolen og ikke driften. De stoppet i 1967 den ordinære hotelldrift grunnet dårlig økonomisk resultat. Norsk Hotellfagskole brukte deretter anlegget frem til våren 1977, de tre siste år bare som internat. I 1974 flyttet skolen til Ullandhaug.

Stiftelsens styre besluttet da å gjenoppta ordinær hotelldrift. Bygningene ble seksjonsvis satt i stand til å motta gjester, og oppussing av anlegget foregikk nå kontinuerlig, men avhengig av driftens avkastning. Men det var ikke godt nok og hotellet forfalt, da det manglet mye nødvendig vedlikehold. Sola kommune mente det burde rives, men det fikk de ikke lov til for hotellet hadde turistbevilling og det styrte staten.

Det så mørkt ut, men en mann så muligheten som mange andre ikke så, Jan Johnsen. Han ble ansatt som hotelldirektør i 1976.  Han var født i Stavanger og var dette året 35 år, men ikke uten erfaring. Han hadde i to-tre år vært inspektør på hotellfagskolen. Han var en iherdig hotellmann som bl.a. hadde fått skikk på overnattingssteder både i Finnmark og i Gol i Hallingdal.

Hotellet var Jan Johnsens lidenskap, jobb og hobby. Slike drivjern har gjerne ressurser til noe mer. Johnsen engasjerte seg for Sykehuset i våre hender en kampanje for å sikre det beste utstyret til sentralsjukehuset i Rogaland. Men ved siden av hotellet var det politikken som tok det meste av Jan Johnsens tid. Etter mange år i Stavanger bystyre og formannskap, ble han innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1997. Dermed ble det dagpendling mellom Stavanger og Oslo. Jan Johnsen skjønte at hotellet trengte et rykte, en positivt image, et renommé. Hvis gjester begynte å omtale hotellet i positive vendinger, ville mye være vunnet. En god idé var å invitere folk til søndagslunsj i Den Glade Laks? Det ble en suksess.

Når det kom penger i kassen, så kunne det bety et strøk maling på ett rom eller noen kroner til en dusj på et annet værelse. Oljeindustrien var på vei opp, det hjalp. Ellen Lund trødde også til med litt økonomisk støtte. Men Axel Lund opplevde ikke oppsvinget, da han døde i 1978, 85 år gammel.

I april år 2000 drukner Jan Johnsen på et besøk i Costa Rica for Stortinget. Stiftelsen og de ansatte for hotellet var alle i sjokk, men det måtte raskt finnes erstatter som kunne videreføre arbeidet til Jan Johnsen.

Etter en stund ble Gisle Steffensen ansatt som administrerende direktør. Han var ikke ukjent med hotellet, for så tidlig som i 1964 jobbet han som kjøkkenhjelp. Han hadde også gått hotellhøgskolen som navnet ble etter hvert. Gisle Steffensen hadde flere ledende stillinger ved flere store hoteller før han kom til Sola. Han startet som direktør på Sola i 2002.

Gisle Steffensen var som Jan Johnsen, han så muligheter i stedet for bare problemer. Da han kom, var lite gjort med bygningene. Han så fort at hotellet hadde et potensiale som ennå ikke var fullt utnyttet. Beliggenheten var unik, men hotellet var lukket mot stranden og havet med små vinduer. Disse ble erstattet av store, åpne vindusflater som slapp inn lys og ga utsikt og fikk stranddynene «inn».De hadde nå blitt flinkere til å legge til rette for kurs og konferanser, men dette kunne stadig gjøres bedre. Det var ikke alltid at kurs- og konferansedeltagerne kunne få plass på hotellet og dette gjorde at kundene søkte andre steder. Konferanse kapasiteten var også begrenset.

I 2006 legges det så fram planer om utvidelse av hotellet. Første byggetrinn gikk på å bygge et nytt bygg på 630 m2 på nordsiden av hotellet. Første etasje ble tilrettelagt for konferansevirksomhet.  Andre etasje blir overnattingsfløy og øverste etasje et spa senter.

Det andre byggetrinnet skulle ligge hvor det eksisterende hotellfagskolebygget lå. Denne delen skulle inneholde flere konferanserom og hotellrom. Antall hotellrom ville bli nesten doblet. Etter mye fram og tilbake med kommunen fikk de byggetillatelse.

I 2015, etter 14 år som direktør på Sola gikk Gisle Steffensen av som pensjonist. Ny direktør ble Cornelius Middelthon. Men driften i dag er nok like konjunktur utsatt som før og for å presisere så er artiklene denne presentasjonen er basert på skrevet før Corona utbruddet.