og innføringen av lokaldemokratiet i Sola

 Av: Tor Erik Hansen. Fra historielagsmøtet 17.feb 2022

Den 1.juli 1930 skilte Sola og Madla lag i det som før hadde navnet Håland herred og Sola kommune og Madla kommune ble opprettet. Men hvorfor var Sola sammen med Madla, og hvorfor fikk vår kommune eller herred navnet Håland etter en gård langt sør i kommunen? Hva var spesielt med denne gården? Men egentlig handlet dette ikke bare om gården Håland, men hvordan Sola kommune ble laget.

Gården Håland er en veldig gammel gård. Det er funnet tidlige bosetningsspor på gården og det er registrert over 22 gravhauger, som er blant gårdene med flest i Sola. Dette viser at stedet har vært bebodd tidlig. En av gravhaugene er rekonstruert og bevart og kan sees i dag. Det finnes også skålgroper eller offergroper som tids dateres til bronsealderen som var for over 3000 år siden. På Håland er det også funn fra vikingtiden, noe det er få av distriktet. Den 6. desember 2018 stod følgende på internett under forskning.no: «Vikingtids hus funnet på Sola». At det har bodd folk på Håland i flere tusen år er sikkert.

Hålandgården før 1814

Men for å være mer konkret skal vi starte med det som skjedde før 1814.

Håland kirke er nevnt første gang 1298 i et skriv fra domkapittelet. I 1646-48, ble det bygget ny kirke da den gamle var i dårlig stand. Kirkesoknet var lite. Ved den første folketellingen i 1758 var det 157 mennesker og den andre i 1801- 272.

I en beskrivelse av Håland prestegjeld fra 1789 var kirken slik:

Det er en gammel tømret bygning under 3 forskjellige tak, dekket med treplater overstrøket med tjære. Kirken står på et høyt sted utsatt for vær og vind og gir stor slitasje på vegger og hjørner, særlig på sørsiden pga. mangel på skikkelig bordkledning.

Håland gård var prestegård fra veldig gammelt av, fra før svartedauden. Den opprinnelige kirkeinndelingen var basert på kirkesoknet (norrønt sókn eller heraðskirkja), dvs. at hvert lokalsamfunn hadde sin kirke og ofte egen prest som var tilfellet for Håland.

Håland prestegjeld

Noe ut på 1400-tallet kom prestegjeld første gang inn som et administrativt område og omfattet flere kirkesokn. Bakgrunnen var forandringer i hvor folk bodde og dramatisk fall i folketall etter svartedauden. Det var få prester da det jo var naturlig siden det var som oppsøkte de døende under svartedauden.

Før å løse problemet med mangel på prester gjorde soknepresten tjenester i flere sokn. Presten på Håland ble da sokneprest for både Håland, Sola og Tjora, selv om soknet var det minste.

Gården Håland har fra de eldste tider, kanskje i 400 år før reformasjonen (1537) vært sokneprestens residens. Sola soknene var en del av Håland prestegjeld sammen med Madla (fra 1741)

Preste-enkesetet på Jåsund

Men Håland var jo ikke akkurat sentralt og ikke mange år etter reformasjonen, ca. 1597 flyttet soknepresten preste-enkesetet på Jåsund og bodde her i hele 157 år til 1754.

Gården ble i 1654 ved «lensherrens og bispens Anordning» utlagt til preste­enkesete. Soknepresten hadde plikt til å forsørge enker av prester fra prestegjeldet. I begynnelsen tilhørte hele Jåsund enkesetet og underlagt soknepresten. Dette varte til 1762 da gården ble bygslet bort i 3 like store bruk. Av disse var det nr. 21 som nå skulle være enkesete, men hele Jåsund lå til presteenken.

Madla blir en del av prestegjeldet

En kan jo lett undre seg hvorfor, da Madla ikke var en naturlig del av Håland. Det var jo ingen vei mellom de to delene, kun ferje. Årsaken var at i 1722 ble sogneprest Hans Lindal utnevnt til sokneprest i Håland prestegjeld.  I 1741 ble så Madla innlemmet i Håland prestegjeld. Madla hadde før dette ligget under latinskolen i Stavanger hvor Lindal hadde vært rektor.

Latinskolen var forløperen for katedralskolen underlagt bispesetet som stort sett underviste unge gutter til å bli prest. Men i 1682 ble bispesetet flytte til Kristiansand og derfor ble latinskolens rolle svekket.

Madla var et lite sokn med kun fire gårder og en liten hvitmalt tømmerbygning uten tårn på ca. 50 m2 som kirke. I folketellingen i 1801 var det kun 183 personer som bodde i dette sognet.

For Madla var det jo ganske praktisk komme inn i Håland så lenge presten bodde på Jåsund. Da kunne en bare å ta ferja over Hafrsfjord og over til presten, men det ble jo verre i 1754 da presten flyttet tilbake til Håland.

Uansett kan det ikke ha vært helt enkelt for de på Madla med presten som holdt til i den andre enden av herredet.

Upraktisk med presten helt i sør og den meste av aktiviteten lenger nord.

Med denne upraktiske løsningen kan en jo undre seg hvorfor Håland gården ble så viktig.

Selve gården var kjempestor og dekket my av Sørabygda. Selv om gården på Håland var stor i areal, men lite var dyrket. Det var flere store torvmyrer, Ølberg myren, Litlalands myren, Gjerde myren og Egebergs myren. De var viktige for å skaffe brensel.

I en beskrivelse fra 1798 er ikke gården inngjerdet og derfor ble det opprettet flere husmannsplasser. En husmann eier huset sitt, men ikke grunnen. Husmennene hadde som oftest en oppgave å gjøre for gårdeieren. På Håland hadde husmennene oppgaver for selve prestegården for det var mange bygninger som lå spredd rundt.

I 1798 hadde det som lå under prestegården følgende antall dyr:

• 4 staller med 8 hester hver, totalt 32.
• 6 fjøs med 18 kyr i hver, totalt: 108.
• Det var kviger og kalver i 5 forskjellige hus
• Samt 40 sauer

Kommunalt selvstyre forandret Hålands posisjon

Allerede i 1331 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker.

I 1537 innførte danske kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. «Norgesparagrafen» fra Christian 3’s håndfestning «Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone.»

I 1814 gikk vi i union med Sverige og fikk tilbake mye av friheten, særlig kirken. Det ble opprettet et eget ministerium for kirkesaker i Norges nye hovedstad Christiania (Oslo). Lekfolk fikk adgang til å forkynne og den religiøse ytringsfrihet. Grunnloven av 1814 var et uttrykk for de viktigste demokratiske idealer, og satte også i gang en kirkelig reformprosess som fikk påvirkning her i Sola.

Etter at landet i 1814 hadde fått egen grunnlov og eget parlament (Stortinget) begynte arbeidet med å få landet til også å fungere ute i bygdene. I 1833 ble det lagt frem et forslag fra bondebevegelsen, med Ole Garbiel Ueland fra Lund, (tippoldefar til tidligere ordfører i Sola, Ole Gabriel Ueland som igjen var bestefar til nok en tidligere ordfører Ole Ueland) i spissen, at hver kommune skulle styres av et formannskap. Men dette ble i begynnelsen sterkt motarbeidet av sentrale politikere fra byene og ble i første omgang nektet sanksjon av Kongen i statsråd.

Men bondebevegelsen ga seg ikke og den 14. januar 1837 ble formannskapslovene innført. I den ble det bestemt at det skulle være kommunalt selvstyre det i hver herredskommune og bykommune skulle det være et formannskap og et representantskap, hvis medlemmer skulle velges ved særskilt valg.

Formannskapslovene av 1837

Formannskapslovene var to lover som ble vedtatt av Stortinget den 14. januar 1837 med gyldighet fra 1. januar 1838. Det ble opprettet nye folkevalgte organer i henhold til disse lovene både i bygder og byer.

Utover 1800-tallet ble det vanlig å kalle formannskapene for herred og på 1900-tallet ble kommune den mest vanlige betegnelsen.

Ifølge disse lovene ble prestegjeldet den primære kommunale enheten, men gav soknet et visst selvstyre i egne saker.  Disse soknekommunene, som ble styrt av soknets representanter i herredsstyret, fikk stor betydning for utviklingen av det kommunale selvstyre.

En rekke lover la viktige ansvarsområder under soknekommunen. Soknepresten fikk ansvaret selvsagt for kirken, men også for å oversikt over folk bosatt i herredet. De hadde også ansvaret for fattigvesenet og skoleverket.

Som en følge av innføringen av disse lovene ble det holdt valg på ordfører og den første ordføreren i Håland herred ble Gabriel Monsen.

Han var født 1798 og død i 1882. Han bodde i «Monsahuset» på Tananger. Av yrke var han los og i to år var han reservelos til hans far døde i 1817. Han overtok da etter faren som losoldermann, bare 17 år gammel. Gabriel Monsen var 36 år som den første ordføreren i herredet.

Rettssystemet måtte reorganiseres

Den største utfordringen han hadde var at den viktigste aktiviteten i herredet skjedde i Tananger, med sildefisket, mens kan skulle forholde seg til soknepresten som holdt til helt sør i herredet.

En av de mest kompliserte oppgavene var å få justert de tidligere ting kretsene som omfattet det nye herredet.

Tinget var en tradisjon fra vikingtid og var opprinnelig en militær organisering. De var delt opp i skipreider som skulle mobilisere et stort vikingskip hvis fienden kom. Men det var samme organisering for tinget hvor tvister, lover og skatt ble bestemt. Det var bøndene som møttes der normalt to ganger i året for å avgjøre slike saken sammen med lensmannen. Men problemet at ikke alle gårdene som tilhørte prestegjeldet og da også herredet ikke lå i samme tingkrets. Disse måtte da flyttes over i Håland herred. Her er gårder som byttet tingkrets.

Fra Jåtun til Håland:

• Madla
• Grannes
• Saurnes
• Røyneberg
• Joa
• Sande
• Skadberg
• Austre Stangeland
• Vestre Stangeland

Fra Goa til Håland:

• Nordre Sunde
• Søre Sunde
• Revheim

Fra Håland til Høyland:

• Heigre
• Sveinsvoll

Fra Klepp til Håland:

• Øvre Byberg

Håland får en ny driftig sokneprest i denne perioden

Siden herredet var bygget rundt prestegjeldet og soknepresten var en nøkkelperson så var samarbeidet med ordføreren viktig. I 1842 ble så sokneprest Niels Christopher Böckman valgt til ordfører bare et år etter at han kom til bygda og han fikk mange oppgaver. Han alternerte med Gabriel Monsen som ordfører i nesten 20 år fram til 1859. Han var født i Gausdal i Oppland i 1807 og død 1873 i Volda.

Bøckman var far til Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman født 6.8.1851 på Håland. I 1893 ble han biskop i Hålogaland, og fra 1909 til 1923 var han biskop i Nidaros. En annen sønn som bemerket seg var Marius Friman Bøckman, født 23.8.1846 på Håland. Han ble stadsfysikus (kommuneoverlege) i Trondheim 1890–1919, president i Den norske lægeforening 1892–1893, ordfører i Trondheim 1888 og stortingsrepresentant 1892 til 1894. Ikke verst for to gutter født på Håland.

Reorganisering av kirkesoknene -ny kirke.

Generelt i landet var det å gå fra et sentralt styrt land under danskene til et lokalt styrt lokalsamfunn, var det nok fornuftig å basere dette på de eksisterende prestegjeldene.

I de fleste landkommunene var nok prestegården plassert sentralt, men det var jo ikke tilfellet i Sola.  Ser en på folketallet i 1801 var under en fjerdedel bosatt i sognet hvor sognepresten bodde. Det var heller ikke noen viktig aktivitet som skjedde her.

En av de første oppgavene Bøckman fikk var å reorganisere kirkesoknene i Håland. Det var vanskelig å ha fire kirkesokn med en prest helt i sør. Veiene var dårlige og en reisebeskrivelse fra 1801 forteller at veien gikk langs sjøkanten på Solasanden. Men her kunne en i perioder synke ned i kvikksand.

Litt senere fikk vi den første veien i Sola som var fra prestegården til Sola-kirke og videre til Tjora-kirke. Den var ferdig rundt 1820 men var vanskelig å holde åpent, da den ofte blåste igjen pga. sandflukt. Det var også en stor bekk som måtte krysses mitt på Solasletta. Veien til Tananger var ikke ferdig før i 1838. Noe måtte gjøres, hvordan kunne presten gjøre sitt virke?

For å løse dette problemet og det at kirkesoknene var små, så kom det opp å slå de i sammen og bygge en ny kirke. Allerede i 1839 kom en sak opp i herredstyret om å bygge ny kirke og det ble nedsatt en komité for å vurdere dette. Soknepresten var selvsagt med og de ble enige om å bygge ny kirke som erstatning for de gamle. Ved kongelig resolusjon av 19. oktober 1840 ble søknaden om sammenslåing av de 3 soknene i Sola til en og bygging av ny kirke på Utsola vedtatt. Sokneprest Bøckman ble i 1841 valgt som ordfører og fikk denne oppgaven.

Advent 27. november 1842 ble kirken vigslet av biskop J. von der Lippe.

Skolereformen skapte nye utfordringer for presten

Sokneprest Bøckman fikk stadig nye oppgaver å ordne opp i. Loven om almueskoler ble vedtatt i 1860. Å ha faste skoler ble da regelen og normalen, mens omgangsskoler var unntaket. Allerede tidligere enn dette var de i gang med å bygge skoler. Skolekommisjonen, som var navnet på styret for skolen, skulle velges av kommunestyret, og presten skulle være formann.

Den første skolen ble bygget var i Tananger i 1851, mens Håland fikk skole 1869.

Herredsadministrasjonen måtte bygges opp

De første herreds/kommunestyre møtene ble i begynnelsen holdt hjemme hos folk og alternerte rundt i herredet.

Med Bøckman som ordfører vedtok i 1850 herredsstyret i Håland å bygge skole på gården Utsola, bruk 3. (som ligger like ved Sola kapell). Det var et lite hus 14,3 meter langt og 6,5 meter bredt og selve skolestua var 6,8 meter langt med 2,5 meter under taket.

Her hadde herredstyret, 27. desember 1851, sitt første møte i eget bygg. Det gamle skolehuset på Utsola fungerte lenge både som møtested for nemder og utvalg, men det lå ikke veldig sentralt.

Ny prestegård

Etter byggingen av den nye kirken på Sola i 1842 og rivningen av de gamle kirkene på Håland og Tjora, i 1843, hadde ikke Håland noen framtid som prestegård. Det ble derfor satt i gang en prosess for å finne en ny, mer passende prestegård.

I herredstyremøte 23. mai 1857 ble det lagt fram et forslag fra sokneprest Böckman om å makebytte Håland prestegård med Hetland sokneprestembete sitt enkesete som lå på Sømme. Det var full enighet i herredsstyret og Hetland sokneprestembete var villig til å gjøre et makebytte. Men ingenting skjedde.

Sogneprest Bøckman ga opp saken, og i 1861 flyttet han til Volda.

Sømme var heller ikke det eneste alternativet for plassering av ny prestegård. I herredstyret var det mange som gikk inn for å kjøpe gården til lensmann Enok Torgersen på Meling, som da var til salgs. Herredstyret gikk i 1863 inn for kjøp av lensmannsgården, men av forskjellige årsaker ble det Sømme som til slutt ble valgt.

Den nye prestegården på Sømme

Ved kgl. resolusjon av 1. juni 1867 ble bnr. 10 og senere bnr. 9 på Sømme lagt ut til prestegård. I 1868 ble satt i gang arbeid med bygging av et hus tegnet av arkitekt von der Lippe. Blant annet ble stein fra murene til kirkeruinen på Kirkesola benyttet til grunnmuren.

Den 20. juli 1869 flyttet presten inn på Sømme og Håland prestegård var historie.           

Håland prestegård blir solgt

Etter at presten i 1869 flyttet fra Håland prestegård til den lagt ut for salg. I 1869 blir deler av eiendommen utskilt til tomt for lærerbolig og tomt til Håland skole.

I 1871 kjøper Kristoffer Åsland fra Time, gården og i 1874 skilles alle husmannsplassene ut som egne bruk. Prestegården er nå blitt mye mindre.

Men historien om Håland gården var ikke slutt

Herredet vokste, og innbyggertallet økte fra 2 220 i 1845 til 2 822 i 1865 som igjen førte til nye utfordrende oppgaver og ikke minst utgifter til fattigstellet.

Fram til 1889 hadde bygda ulike måter å ta seg av de fattige på. Det kunne skje ved at de ble sendt på «legd». Dette innebar at personer og familier ble sendt fra bonde til bonde som fikk i oppgave å fø dem et visst antall dager.

En annen måte var at fattigfolk ble bedt ut til bygdefolk mot betaling fra kommunekassen.

De kunne også få fattigstøtte hjemme hos seg selv eller i små fattighus som fantes omkring i bygda. Et av disse sto på Holarhaien på Ræge og et annet var «Steinhuset» på Tjelta.

I 1887 ble gården solgt videre til Håland herred. I 1889 gjorde kommunen den gamle prestegarden om til fattiggård, men ikke bare det den var til tider også sykeheim og gamlehjem.

Kommunegården = fattiggården

Å komme til kommunegården var på sett og vis et framskritt for de fattige, de slapp nå å bli sendt fra mann til mann i bygda. De var garantert mat og klær, lys og varme mot at de arbeidet på gården. Dels fungerte fattiggården også som et gamlehjem for folk som ikke hadde slekt til å ta seg av dem. Dels var det et sted å plassere folk som av ulike årsaker, sykdom eller andre ting, ikke greide å livberge seg. Blant annet havnet ikke sjelden enker med barneflokker hit.

Men det var ingen ideell plass for barn å vokse opp på fattiggården eller kommunegården som var det nøytrale navnet. Her var det en blanding av gamle og unge og ikke alltid var det styr på ungene.

Det var også svært «stigmatiserende» å bo på fattiggården. Det vil si at de ofte ble ansette som mindreverdige. Voksne kunne true barna med at om de ikke skikka seg, kunne de komme på kommunegården. «Ditt gikk ytterst sjelden den som kunne klare seg på et vis.»

Kommunegården blir utvidet

I 1931 ble det bygget ny stor driftsbygning og samtidig fikk det gamle prestehuset et påbygg slik at kommunegården kunne romme opp til å 48 mennesker medregnet styreren og tjenestefolkene. Det var da omkring 40 personer som kommunen kunne ta hånd om her. 

Fra 1920 kunne de arbeidsløse få arbeid på kommunegården. Lønnen var 8,40 kroner timen for enslige og 12 kroner timen for familieforsørgere. Dessuten fikk de 1,70 timen i tillegg for hvert barn de hadde.

Men det ble økonomisk krise i hele landet midt på 1920-tallet og kommunen hadde ikke råd lenger til å betale dette. De enslige fikk arbeide mot fri kost og losji, mens en familieforsørger fikk kr.15 som dagslønn.

Livet på fattiggården

Som en kan forstå var det de vanskeligstilte som havnet på fattigården. Det kunne være en enke som ikke kunne forsørge familien, syke som ikke klarte å arbeide eller f.eks. barn av fraskilte foreldre. De som bodde der fikk ikke lønn, men kost og losji.

Alle som klarte det, måtte være med på gårdsdriften, enten i fjøset eller ute på åkrene.

At det var eldre og syke som måtte være i sammen med unger gjorde det heller ikke lett alltid.

Rommene måtte de ofte dele med noen de ikke kjente.

Slutten på Håland som kommunegård

Under krigen ble gården konfiskert av tyskerne. Etter krigen minket driften og det var tydelig at flere hadde kommet seg ut av sitt økonomiske uføre.

Det gikk nå mot slutten av driften av kommunegården. Da det ble diskutert salg av gården i 1959 kom det opp en mulighet til å selge gården til Stavanger kommune, som ville bruke den som arbeidsgård. Dette skapte furore blant bygdefolket som slett ikke ønsket at kommunegården skulle selges ut av bygda.

Det ble startet en underskriftskampanje mot et slikt salg. Dette endte med at formannskapet i 1960 sa nei, men allikevel ble gården drevet fram til mars 1968 da det ble bestemt å legge ned gården som sosial institusjon.

Den ble først forpaktet vekk. I 1972 brant driftsbygningen ned og 170 strøk med. En del år senere ble gården solgt til en privat person og blir i dag drevet som et vanlig gårdsbruk.

Prestegjeldet beholdt navnet Håland helt fram til 1.januar 1968, da det skiftet til Sola prestegjeld.