Møte i Sola Historielag 17.oktober 2019- Foredragsholder Sondre B. Hvam.- Webside: Tor Erik Hansen.

Sondre B. Hvam  er konservator ved Jærmuseet og ansvarlig for fly samlingen på Flyhistorisk Museum. Hans fokus var på de » Fatale militærflyulykker under den kalde krigen», noe som det tidligere hadde vært lite fokus på. Før dette hadde lagets leder, Tor Erik Hansen en kort innledning om de eldste militære flyulykkene i Norge.

Den første skjedde om kvelden den første mai 1917 på Kjeller utenfor Lillestrøm.  Flygeren Arne Køltzow hadde gått opp fra flyplassen ved sekstiden for å prøve å komme opp i 4000 meters høyde for å slå den skandinaviske høyderekorden. Flyet var av typen Henri Farman F40, og den registrerende høydemåleren viste at flyet hadde nådd opp til 2400 meter.  Flyet var da skjult av skyene. Plutselig ser tilskuerne at flyet kommer nedover i bratt glideflukt, for så å forsvinne i en tåkesky for så å gå rett i bakken å bli knust.

Flygeren ble gravlagt med full militær honnør på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.  Stortingspresident, forsvars-minister, kommanderende general og kommanderende admiral var blant de mange fremmøtte.  Kongens garde paraderte utenfor kapellet, og i spissen for det lange sørgetoget spilte divisjonsmusikken. Offiserer fra Hærens og Marinens Flyvevæsen bar kisten.

Det skulle ikke gå mer enn noen få måneder før atter en flyger forulykket.  Den 23. august 1917 omkom annen flyger i nærheten av Tangen stasjon (ved Mjøsa).  Også her kom maskinen ut av en tåkesky uten styring.  Og mange tragiske flyulykker kom senere. I 1924 ble det reist en bauta på Kjeller flyplass – med 8 navn – til minne om de som «døden plutselig hentet bort fra den livs-gjerning de stod midt oppe i”.

For Sola sin del var det svært dramatisk da flyplassen skulle åpnes den 30. mai 1937. Selve stevnet skulle vare over tre dager og starte lørdag 29.mai, med offisiell åpning av kong Haakon, kl. 18.00 samme dag. Men allerede på torsdagen 2 dager før, skjer noe tragisk. Kl. 09.00 starter 11 fly av typen Moth (7 Tiger Moth og Standard Moth) fra Kjeller flyplass for å fly til Sola for å delta på åpningen. På veien skulle de etterfylle bensin på Kjevik utenfor Kristiansand. Men på turen til Sørlandet gikk det fryktelig galt. Ved Skien kom formasjonen ut for et voldsomt uvær med regn og torden. Skyene gikk helt ned til bakken og var så tett at pilotene ikke kunne se vingetippene.

Av de 11 flygerne var kun to offiserer og mange var derfor uerfarne og ikke vant til slikt vær. Uten blindflyvningsutstyr var flyelevene overlatt til seg selv. De fleste gikk i spinn, men flere fikk øyekontakt med bakken og klarte å rette opp flyene og nødlande. Men tre fly styrtet, en mann omkom, mens to klarte å redde seg ved å hoppe i fallskjerm.

Men dette var ikke alt. Etter to festdager på Sola under åpningen av flyplassen, hvor tusenvis av tilskuere var møtt fram, ble denne siste dagen trist. Allerede etter ca. en time skjedde det. Tre fly fra Hærens flyvåpen skulle demonstrere stupbombing. Det ene flyet, gikk rett i bakken i en fart av 400 km/t og ble knust. Flyet ble slengt 200 meter bort fra der det traff gressletten og ble liggende som en sammen vridd masse av knuste enkeltdeler. Alt skjedde rett foran øynene til flere tusen tilskuere. Flygeren ble drept momentant. Flystevnet ble øyeblikkelig avlyst.

Men så til kveldens fordragsholde, Sondre B. Hvam. Han startet med å si at på grunn av den globale frykten for krig forsynte amerikanerne Norge med mye materiell på kort tid, ikke minst fly. Da flere flyplasser som Ørlandet og Rygge enda ikke var ferdig utbygget var mange av disse flyene innom Sola.

I 1948, da den kalde krigen startet, hadde det norske Luftforsvaret få fly. De hadde anskaffet noen engelskbygde Vampire jetfly, men det var ikke nok. Dette førte til at gamle Spitfire jagerfly fra krigen ble tatt ut fra lager og gjort operative. 7 av disse flyene styrter mellom april og august, dette året og 2 flygere omkom. 5 av ulykkene skyldes dårlig vedlikehold og de 2 andre ble ikke oppklart, så dette kunne ikke fortsette.

Etter krigen ble det på Sola satt opp en avdeling med Mosquito jagerfly. Flyene hadde rammer av limtre og tålte ikke klimaet her. Etter en fatal ulykke med to omkomne i Boknafjorden i 1949, ble de øyeblikkelig satt på bakken.  I 1950 var det fire fatale ulykker med forskjellige flytyper og i 1951 fant det sted 7 fatale flyhavari med tap av 11 mann.

10. sept. 1951: Norge får sine første jetjagere via Våpenhjelpen. En periode hadde luftforsvaret 5 forskjellige jagerfly og den de hadde mest av, men med også flest ulykker var F-84F/G. Fra 1951 – 1954 hadde de 206 eksemplarer hvorav 86 maskiner totalhavarerte og 34 flygere omkom. Særlig i 1952 var det mange ulykker, men kun en tredjedel var fatale. Totalt dette året var det 12 fatale ulykker med tap av 15 mann og særlig høsten 1952 skjedde det tett. 21. aug.- første totalhavari, 31. aug.-andre totalhavari, 1. sept.-første fatale havari og 13. sept.- andre fatale havari.

Gjennom hele 1950-tallet forberedte Luftforsvaret seg på en krig som kunne komme når som helst. Øvelser og beredskap førte til en meget hektisk aktivitet ved de norske skvadronene. De norske militærflygerne var innforstått med at de når som helst risikerte å måtte ofre alt – hvilket mange av dem også gjorde. Fra 1950 til 1959 fant det sted 95 fatale flyulykker i det norske forsvaret, inkludert fly ført av nordmenn under utdanning i USA og Canada. Disse ulykkene kostet til sammen 116 militærflygere livet. Om vi ser på perioden 1950 til 1989 under ett kommer vi opp i 161 fatale flyulykker, hvor tilsammen 199 militærflygere mistet livet. Samlet utgjør dette kanskje den største arbeidsulykken i moderne norsk historie. Likevel fremstår ulykkene som en lite kjent del av norsk forsvars- og arbeidshistorie. Gjennom en systematisk gjennomgang av Stavanger Aftenblads arkiv for perioden 1950–1989 viser artikkelen at de fatale militærflyulykkene fikk stor samtidig pressedekning for deretter å bli glemt. Til tross for at ulykkene enkeltvis skapte avisoverskrifter, gikk de raskt ut av folks bevissthet og har aldri blitt en del av vårt kollektive minne.

Det er naturligvis ingen automatikk i at saker blir husket på bakgrunn av ei avisforside. De fleste avisforsider blir kanskje glemt raskere enn det vi normalt tenker over. De enkelte hendelsene må analyseres og undersøkes i lys av hverandre. De må gjøres om til en sammenhengende fortelling for å gi mening. Det er kanskje først da de danner et større bilde som lettere blir husket. Forskning innen norsk utenriks- og forsvarshistorie har hovedsakelig vært konsentrert rundt sikkerhetspolitiske emner og problemstillinger. Forsvarets rolle i den kalde krigen har ofte kun blitt viet interesse der den har bidratt til å belyse og forklare elementer av sikkerhetspolitikken. Militæravdelingene og enkeltmenneskene som til daglig fikk føle den kalde krigens spenninger på kroppen har stort sett blitt oversett når faghistorikere og forskere med interesse for perioden har forsket på perioden og formidlet den. Dette har Jærmuseet planer om å gjøre noe med, sammen med blant annet Universitet i Stavanger og NTNU. De har iverksatte et større forskingsprosjekt som skal fremheve og synliggjør innsatsen til norske militærflygere under den kalde krigen, innhente informasjon og sikre minner om en hittil lite kjent del av vår historie. Det innsamlede materialet skal inngå i minnebanken «For våre kamerater: Minnebank for militærflygere under den kalde krigen».

Dersom dere har lyst til å linke til artikkelen som tar for seg Aftenbladets omtale av ulykkene ligger den her (den kan leses og lastes ned kostnadsfritt): https://www.idunn.no/arbeiderhistorie/2019/01/i_dag_i_fredstid_kreves_det_atter_offervilje_fra_vaare_fl

Dersom dere har lyst til å linke til reportasjen på museets hjemmeside om eksamensprosjektet for lærerstudentene på UiS og opprettelsen av minnebanken ligger den her: https://www.jaermuseet.no/flyhistorisk/minnebank-for-militaerflygere-fra-den-kalde-krigen/

Rekord møte

Dette var det møte i Sola Historielag med mest frammøtte. Hele 104 mann var til stede.