Av: Martin Hovland

Dette er en forkortet utgave av møte i Sola Historielag den 1. desember 2020. Videoen fra møtet kan sees her, inkludert flere filmer og kan sees her: https://youtu.be/VECZVMhzXsk?list=PLPkbPwvOLelgVoJ9ekSWaPOsV5xyOlWYZ 

Den kalde krigen gjorde at det ble et rustningskappløp mellom NATO med USA i spissen og Sovjetunionen. Som en følge av dette utviklet fly og flyteknikken seg voldsom. Sola var en strategisk flyplass for NATO som gjorde at her var det besøk av mange slags fly og her skal vi ta for oss de mest ekstreme som var innom i perioden 1958-1989.

De fire flyene er:

• Eksperimentflyet Fairey Delta 2 (FD-2), som kom fra England for å fly lavt og supersonisk over fjellene i Norge.
• Passasjerflyet Concorde, den supersoniske maskinen, som ble utviklet av engelske og franske ingeniører. Det besøkte Sola flere ganger fra 1980- og til 2000-tallet.
• Det høytflygende spesialflyet Lockheed ER-2, som kom fra USA for å måle ozonlaget over Arktis.
• Spionflyet Lockheed SR-71 ‘Blackbird’, verdens raskeste og hyperhemmelige fly som nødlandet her, da det fikk brann i den ene motoren over Nordsjøen.

Så spenn fast setebeltet, len deg tilbake og nyt historiene om disse flyene.  Alt dette fortalt og nedskrevet av ivrig fly entusiast, Martin Hovland som har opplevd dette.

Fairy Delta FD-2, et fly med eleganse og fart.

I juni 1958, da jeg var 13 år gammel, sa far min at de skulle ha besøk av noeb interessante engelskmenn på te og kaker. Far var radiotekniker på Sola Flystasjon og hadde derfor mye kontakt med flygerne. En av de som besøkte oss var selveste Peter Twiss, som tidligere hadde satt ny verdensrekord i fart, med FD-2 flyet. Dagen etter fikk jeg være med å se flyet og å sitte i cockbiten.

Det ble bygget bare to FD-2 fly. De ble utviklet for å teste motorer fra Rolls Royce og for å forske på deltavinge konstruksjonen og hvordan denne oppførte seg i høy hastighet. Det første flyet tok av i 1954 og fløy supersonisk i 1955. Dette flyet måtte seinere repareres etter en nødlanding, da motoren sviktet. Det andre flyet kom på vingene i februar 1956. Allerede i mars 1956, fløy FD-2 fortere enn 1000 miles per time (mph), og ble med det, det første flyet som klarte det. Den tidligere fartsrekorden hadde en North American F-100A Super Sabre jager med 1 323 km/t. Denne rekorden ble økt med ca. 500 km/t, til 1 822 km/t, av FD-2. Det var Peter Twiss som førte rekordflyet.

Grunnen til at det kom et sjeldent eksperiment fly til Sola i 1958, var de unike forholdene på Sola og i distriktet. Her hadde vi god plass og gode tekniske og kommunikasjonsmessige tilbud, samt liten avstand til store øde områder som Hardangervidda. Engelskmennene holdt hemmelig hva de dreiv på med, men hadde søkt om lov. Flyet ble også brukt til uttesting av flere av Concordes unike tekniske nyvinninger.

Concorde – et supersonisk ikon

Verdens sitt raskeste passasjerfly, det britisk-franske Aerospatiale / BAC Concorde, besøkte Sola flere ganger mellom 1980 og 2000. Det hadde oppdrag på Sola, både for British Airways (BA) og Air France (AF). Dette var ikke ruteflyging, men spesialturer med passasjerer som skulle til og fra London eller Paris, med cruiseskip som besøkte Stavanger. Flyet hadde en kapasitet på 100 passasjerer. Det var stor stas å fly med dette flyet og det ble bare bygget 16 slike fly. Det fløy over 2 ganger raskere enn lyden, altså ca. 2 500 km i timen. Dette er raskere enn ei geværkule…!

Entusiaster i Stavanger, Sola og Sandnes hadde leid flyet, for ca. 2 timer, den 28. juni, 1986. Det var stasjonssjef Franz Olsen, fra Braathens SAFE, som var primus motor for turen med Concord, Flight AF 4941. For denne turen måtte hver mann betale 3 000 kr, for å bli med. Det var verdt hvert øre. Turen ble behørig filmet og ble en opplevelse for livet for de som var med.

Maskinen som landet på Sola den 28. juni, 1986 var fransk (AF) og hadde kjennetegnet F-BTSD. Det var søster-maskinen, med kjennetegnet F-BTSC, som havarerte og brant opp den 25. juli, 14 år seinere (år 2000),  sør for Charles de Gaulle-flyplassen i Paris.

Historikk

Det fransk-engelske Concorde-flyet var det ypperste av fart, eleganse og eksklusivitet. Franske og engelske ingeniører begynte planleggingen av Concordflyet tidlig på 1950-tallet og byggingen startet på 1960-tallet. De første var på vingene, i 1969 (for drøye 50 år siden). Det hadde tatt 17 år med testing og utvikling.

Maskinen kom først i rute for British Airways (BOAC), i 1975, men ble i begynnelsen ingen økonomisk suksess. Heldigvis snudde dette og ble senere en suksess. For selv om farten på Concorde var stor, var det ikke så mange ruter den kunne fly. På grunn av smellet når flyet passerte lydmuren fikk de bare fly over havet. De beste flyrutene var mellom London og New York, Paris og New York, London og Washington og London og Barbados. Concorden satte en rekke rekorder som ikke kommer til å bli slått, i nær framtid.

Den 25. juli 2000 kom et Concordfly i brann under avgang fra Paris og alle i flyet og noen på bakken ble drept. Flytypen ble satt på bakken i flere måneder, men kom i rute igjen. Men populariteten forsvant, og økonomien ble dårlig. Den aller siste turen Concorde gjorde, var den 26. november 2003.

Det ble bare utviklet ett annet sivilt supersonisk passasjerfly, som kunne konkurrere med Concorde, det russiske Tupolev TU-144 også kalt ‘Concordski’ da det lignet mye på Concorde. Men, maskinen kom aldri i skikkelig rutetrafikk.

Lockheed ER-2, verdens høyest flygende forskings fly på Sola 1988/89

I 1988 valgte NASA ut Sola flyplass for å utføre målinger av innholdet av ozon i de øvre luftlagene nær Nordpolen. Dette skulle gjøres ved å bruke det omdiskuterte U-2 spionflyet, eller mer korrekt dette var ER-2, en videreutviklet versjon av U-2.

Flyet var ikke et supersonisk fly, men mer likt et glidefly som kunne oppholde seg lenge i luften. Det hadde stor oppdrift og hadde ofte problemer med å lande. Når det tok av, måtte det være stabilt høytrykk. Flyet skulle være borte i mangfoldige timer, da det fløy helt til Svalbard og tilbake til Sola.

Selve landingen var «tricky» på flere måter. Ikke nok med at flygeren måtte sikte seg inn tidlig og holde kursen stødig mot rullebanen lenge. Når han kom fram til flyplassen, var det en følgebil på siden av flyet. Den måtte gi gass fra enden av banen og kjøre parallelt med flyet under landingen. Inne i bilen satt vanligvis en annen U-2 (eller ER-2) flyger og han stod i direkte radiokontakt med flygeren i flyet og sa ifra hvor mange meter han var over rullebanen og når han skulle sette flyet ned på bakken.

Under landing hadde flyet bare to par hjul nede, et par i midten under flyet og et par små hjul rett under halen. Det var som å lande med en sykkel med vinger. Med en gang flyet klarte å bremse ned til omtrent null, la det seg enten over på venstre eller høyre siden med vingespissen ned i bakken. De som satt i følgebilen, kom da med et par ekstra hjul som de festet under vingene slik at flyet kunne takse tilbake til oppstillingsplassen.

Bakgrunnen for oppholdet på Sola var en NASA arktisk ekspedisjon, med utgangspunkt fra Sola.. Det hadde tittelen: «Airborne Arctic Stratospheric Expedition».  Årsaken til oppdraget var at det våren 1979 ble det funnet svært lave ozon-verdier høyt oppe i stratosfæren (> 10 km høyde) over Sydpolen. Nå ville de sjekke om det også var lave ozon-verdier over jorden sin andre pol, Nordpolen.

Historikken bak U-2 flyet var hemmelig og kom på vingene den 1. august, 1955. De første årene ble det holdt skjult for de aller fleste. Men, det tok ikke så lang tid før det traff nyhetene og måtte fram i dagen. Dette skjedde under «U-2 saka» i 1960 da flygeren, Gary Powers blei tatt til fange i Russland, nær byen Sverdlovsk, ca. 1 400 km øst for Moskva. Oppdraget til Gary var å ta detaljerte bilder over Sovjet Unionen og vise at de hadde interkontinentale raketter utstasjonert. U-2 var arbeidshesten i etterretnings- og rekognoseringstjenesten. Selv om flyet var subsonisk og relativt sakteflygende, så fløy det høyt, og var utenfor rekkevidden til både jagerfly og bakke-til-luft rakettene.

Lockheed SR-71-Blackbird

Kanskje et av verdens mest hemmelighetsfulle fly, SR-71 landet på Sola 20.februar 1987. Årsaken til dette var at de hadde fått brannalarm i den ene motoren midt ute i Nordsjøen og Sola var det beste alternativet å lande.

Som et sammentreff var det at denne dagen stod en gjeng med fly-entusiaster på vestsiden av rullebanen når SR-71 uventet dukket opp i nord og landet på Sola. Disse fly entusiastene hadde møtt opp for å se på et annet supersonisk fly, Concorden som skulle lande samme dag. Da Concorden fra British Airways var på vei for landing på Sola en halvtime seinere, ble det visst sagt at kapteinen ba om landingstillatelse omtrent slik: «This is BA Concorde, the worlds fastest airliner». Flygelederen på Sola klarte ikke holde seg, så han svarte: «Sorry Sir, you are not the fastest plane here today, Blackbird has just landed before you».

«Balckbirden» ble raskt plassert i hangar 2 med strengt vakthold. Før de prøvekjørte motoren den 4. mars blir det fortalt av en norsk tekniker som gjorde service på flyet at: «Det var ein litt gammel amerikaner som sto ved flyet og så interessert på de som var ute på banen og ryddet snø, den dagen». Den norske teknikeren vart litt nysgjerrig og spurte om han hadde jobbet med Blackbird tidligere. Ja da,  sa han, det var han som hadde tegnet maskinen opprinnelig. Det var nok selveste Kelly Johnsen.

Det topphemmelige flyet ble tatt ut av hangaren etter 13 dager og hensikten var å prøvekjøre den nye motoren som var satt inn i stedet for den skadede. For å komme i luften igjen måtte både tekniske eksperter og ny vinge og motor flys inn til Sola med kjempeflyet Lockheed C-5A Galaxy. Spesialistene hadde da utført det omfattende monteringsarbeidet og testet den kraftige motoren for å sjekke om alt var i orden. Under prøvekjøringen av motoren samlet det seg mange skuelystne langs gjerdene rundt flyplassen.

Bakgrunnen for utviklingen av SR-71 var nedskytingen av U-2 fly over Sverdlovsk i 1960 USA måtte ha et fly som ikke kunne nås av raketter og jagerfly. Det ble bygd 32 fly. Hele 12 av maskinene havarerte, men bare 3 menneske omkom. Flyet hadde en bemanning på to: en flyger og en ‘Reconnaissance Systems Operator’, RSO.

På 40 år hadde SR-71 gjort det samme som U-2 og tjenestegjort over hele verden, over Russland, Vietnam, osv.  CIA hadde bestilt flyet for å fly høyere og fortere enn noe annet, slik at det ikke kunne angripes i tokt over fiendtlige områder. SR-71 tjenestegjorde for US Air Force fra 1966 og gikk ut av tjeneste i april 1998. Dette flyet som hadde flere høyde- og fartsrekorder.

Flyet besøkte Norge 6 ganger, 4 ganger i Bodø og en gang på Sola og Andøya.