Av Martin Hovland . Fra Sola Historielags årbok 2018.- Websside: Tor Erik Hansen.

Dette er historien om forliset som solabuen Ingolf Larsen, fra Røyneberg, på mirakuløst vis overlevde. Historien ble fortalt av de overlevende til New York Times i september, 1924. Bildet over fra New York Times tatt fra skipet som reddet dem.

Den 2. september, 1924, sto følgende notis i New York Times: «Seks overlevende ble reddet på en spinkel flåte»: «Seks ofre fra orkanen som skadet linjeskipet ‘Arabic’ forrige torsdag ble brakt til New York i går, om bord på dampskipet ‘Southern Cross’, som la til ved Pier 1, Hoboken. De ble reddet forrige lørdag ettermiddag utenfor kysten av North Carolina, ca 350 miles sydøst for New York.»

Men, en lengre beretning av hva de hadde gått gjennom ble skrevet i New York Times 5 dager senere. Oversatt til norsk, blir denne fortellingen, som følger:

«Forleden dag satt disse 6 mennene på dekket til ‘Southern Cross’, som brakte dem trygt til land etter å ha reddet dem fra en spinkle flåte, 350 miles utenfor Cape Hatteras, i Atlanterhavet. Det var styrmann Trygve Gaarder, leder for gruppen, som fortalte historien. Gaarder har sett forlis og storm før. Dette var hans fjerde forlis, som kom på denne turen, med 4-masteren som seilte ut fra Charleston med kurs for Port Juan, Puerto Rico med gjødsel. Det var opprinnelig 9 mann om bord, men bare 6 overlevde forliset.

I flere dager hadde det blåst kraftig og vinden bare økte. ‘Hathaway’ kjempet seg videre i stormen. Kaptein Elliott visste ikke lenger sin arme råd og beordret oss til å fire alle seil unntatt forseilet. Vi drev videre mens bølgene herjet på alle kanter. Så beordret han alle mann på dekk, der det ventet mye hardt arbeid.

Hele mandagen kjempet ‘Hathaway’ seg gjennom de store bølgene. Neste dag slo orkanen til for fullt og hamret løs på Atlanteren så skipet fikk gjennomgå. Da visste vi at det kom til å bli tøft. Det gikk ikke lenge før det ble lekkasje i baugen. Alle mann måtte bemanne pumpene, men vannet bare steg. Kapteinen så hva som var i ferd med å skje og beordret endring av kurs til nærmeste havn. Det så ut som vi kunne nådd land men så økte vinden og vannet steg ennå mer. Så gikk pumpa tett. Hele natten jobbet vi med å fikse den, for å gi oss en sjanse. 

Ingen fikk sove den natten. Kapteinen dukket ned under vannet og slo hull i røret til pumpa med bare nevene. Men det hjalp ikke lenge. Bølgene ble større for hver time og ca. 01.30 om natten kom en monsterbølge over stevnen, slo halve styrehuset over bord og slukket kompasslyset. Alex Olafsen, som sto ved roret ble slått kraftig i hodet av en løs gjenstand fra styrehuset. Men, halvt i svime, klarte han å holde skipet på rett kurs før alt på dekk ble feid på sjøen. På tross av de store bølgene holdt skipet seg ennå flytende selv om det var like mye under, som over vann.

Gjennom hele natten mens vannet steg ubønnhørlig, fortsatte mannskapet og ‘Hathaway’ sin håpløse kamp for å ri av stormen. Ved daggry kom den fryktelige sjøen til syne og kapteinen vendte seg mot sitt mannskap og sa at det var nytteløst. Pumpa var forsvunnet og skipet synker. Vi visste det. Det sank sakte. Det var ikke noe annet for oss å gjøre enn å stå og vente til det sank under føttene våre og lure på om det ble den neste bølgen som ville sende oss under. Vi håpte på livbåtene helt til en enorm bølge kom brasende, knuste båtene, og davitene forsvant overbord. All mat og nødproviant var også forsvunnet. Alt vi fant av mat var litt vann, noen tørre kjeks og ost. Kapteinen sa at vi kunne spise det og vente på slutten. Han var en god kaptein.

Så øynet vi et bittelite håp. En dampbåt kom til syne i horisonten. En av oss festet flagget vårt til masten som nødsignal. Så sto vi der i vannet og ventet litt til, men snart forsvant dampbåten ut av syne. Alle tok hverandre i hendene og forberedte oss på å forlate skipet. Vi hadde redningsvestene på, men hadde ikke en dråpe vann eller en smule mat. Vi rakk å rope til hverandre at vi skulle prøve å holde sammen da skipet gikk ned og vi hoppet uti.

Tre av oss svømte bort til bommen og holdt oss fast i den. I sjøen rundt oss kunne vi se de andre klamre seg til vrakgods. Så fikk vi øye på kahytt taket og to av oss klarte å svømme over og komme oss opp på det. Kapteinen var ikke langt unna. Han hadde klart å komme seg oppå en stor planke og vi ropte at han kunne komme bort til oss, men han sa at det var ok. Dampbåten vi hadde sett tidligere gikk forbi oss igjen, bare en halv mile ifra. Vi vinket og ropte alle sammen men til ingen nytte, – de så oss ikke i bølgene.

Vi ble slynget hit og dit hele natten, og da morgenen kom så vi ikke noe mer til kapteinen og to andre. Etterhvert var det oss 6 igjen som hadde klart å komme oss opp på samme flåte som var ca 20 fot lang og 10 fot bred. De tre mindre flåtene hadde vi surret oppå hovedflåten slik at litt av den var over vannet. 

Vi fant fort ut at døden lurte i sjøen. Finnene til morderiske haier skar seg gjennom bølgene rundt den skjøre flåten. Hver eneste time av dagen i alle de seks dagene kunne vi se finner og stygge tenner som ventet på at vi skulle bli for svake og falle uti vannet.

På flåten var der fremdeles en liten flik med lerret. Med mye tålmodighet klarte vi å løsne det og bruke trådene til å veve et primitivt fiskesnøre. Så måtte vi skaffe fiskekroker. Vi grov spiker ut av plankene og bøyde dem til kroker. En eller annen form for agn til å lokke eventuell fisk måtte finnes på. En bitteliten flik av lerretet ble festet til kroken og det første snøret ble kastet på sjøen. Men uheldigvis viklet en hai seg inn i dette med en gang og hele den lange prosessen måtte gjøres om igjen mens halsen føltes som sandpapir og vår styrke begynte å ebbe ut, men vi gav oss ikke.

Den første dagen klarte vi å fiske to små «blackfish». Med en spiker fikk vi åpnet dem og spiste dem rå. De smakte ikke godt, men de holdt oss seks i live gjennom natten. Fiskeblodet drakk vi. Det var heller ikke godt, men vi ville leve. Vi ville ikke bli så svake at vi falt av flåten så lenge haiene ventet på oss.

Da ‘Southern Cross’ kom nærmere de skipbrudne kunne man se hvor lite av flåten som stakk over vannet. Det var bare noen få som kunne sitte om gangen. Ellers måtte de stå hele tiden, – i 6 dager og 5 netter.

Det var ikke mye plass til oss seks på flåten så vi måtte bytte om å stå og sitte ned. Jeg tror ikke noen av oss sov noe særlig i løpet av de fem nettene og seks dagene. Vi bare døste litt mens vannet vasket over oss. Snart ble bølgene mindre og havet ble fredelig. Dersom det ikke hadde vært så stille kunne vi ikke klart oss en dag til på flåten.

Neste dag var omtrent lik den forrige. Mens haiene voktet på oss fisket vi mer fisk som vi spiste og drakk blodet av. Sola var framme nå og havoverflaten var ikke noen god plass å oppholde seg. Vi ble solbrent og fikk blemmer. De fleste av oss hadde kuttskader på armer og ben og kroppen generelt av å ha blitt slått og truffet av gjenstander ombord på skipet. Saltvannet trengte inn i sårene og det var smertefullt.

Flere dager med lidelser gikk mens den lille gruppen stadig skannet havet med øynene. Håp om redning var i ferd med å svinne hen. De hadde vært fem dager i drift. Rå fisk var ikke nok til å holde liv i dem. De var i ferd med å synke inn i en apatisk tilstand og fremdeles ventet haiene. Ingen visste hvordan de klarte å eksistere gjennom disse døgnene.

Kartet viser den planlagte ruten for ‘Hathaway’, før orkanen satte inn (prikket gul linje). Etter å ha forsøkt å komme opp under land, ble båten knust av høye bølger og kraftig vind. Den gikk ned og de overlevende ble plukket opp omtrent ved den røde sirkelen, noen hundre kilometer sydøst for Cape Hatteras.

Så ble det søndag. Vi måtte skaffe oss mer mat og kastet ut tre snører den dagen og fikk 18 fisker, de små svarte. Det var vår beste fangst og vi spiste 11 stk. med en gang. Etterpå satt vi bare der og lurte på vår skjebne. Plutselig var det en som ropte at der var et skip. Det var en stor dampbåt. Vi klarte alle å reise oss opp og vinke og rope, men skipet gikk i feil retning. Den for forbi med flere miles avstand og ingenting tydet på at de hadde sett oss. 

Det var det andre skipet som passerte oss, etter at vi hadde forlist. Vi spiste mer fisk, men visste nå at vår siste dag var kommet, for vi var så svake og solbrente at vi knapt kunne stå oppreist lenger. Hver dag hadde vi regnet med å bli plukket opp. Man mister ikke håpet før alt er over, men nå regnet vi ikke med å kunne klare oss mer enn noen timer til. Horisonten var tom. 

Det var sent den samme ettermiddagen at en matros på Southern Cross, som var på vei fra Buenos Aires til Hoboken, ropte til en offiser på dekk at han så noe ubestemmelig forut. De ropte til kapteinen som så vidt kunne skimte en flåte hvor det sto seks forkomne skikkelser som vinket desperat. Det ble en rask utveksling av ordrer ombord og de overlevende fra ‘Hathaway’ ble berget.

Gaarder så på sine fem kamerater som han hadde overlevd sammen med, alle merket av sjømannslivet, som ofte er langt over landkrabbers fatteevne. Strabaser, risiko, dødsfare – de hadde nettopp kommet gjennom det. Og nå var de alle enige om at de, uten tvil, ville reise til sjøs igjen!

Han som skrev denne beretningen (Stewart M. Emery) i New York Times var tydeligvis imponert over de norske sjøfolkene. 

Her er Ingolf Larsen i offisersuniform, på 1950-tallet. Han var da stuert om bord i frakteskip i den norske handelsflåten, hovedsakelig på Bergesen skip. Han kjøpte gård og hus på Røyneberg i Sola kommune, i 1936. Sammen med sin frue, Alma og 4 barn: Asser, Inger Marie, Tor og Leif, bodde de på Røyneberg i mange år. Han satset blant annet på hønseri og var kjent for å ha de beste eggene i området. Ingolf Larsen ble født den 21.04.1902 og døde den 02.05.1971.

‘Skonnert’ er benevningen på en seilskute som har to eller flere master. Båt-typen ble utviklet i Nederland på 1700-tallet. Båtene var kjent for å ha elegante linjer og stor hastighet og ble spesielt populære blant nord-amerikanske tradere og fiskere. De amerikanske båtene ble for det meste bygget i Boston/Massachuetts-området, på nord-østkysten av Amerika. Her ble båtene utviklet videre og bygget helt fram til dampbåtene begynte å overta, ved begynnelsen av 1900-tallet. 

Kanskje den best kjente av alle skonnerter var skuta ‘Fram’, som Nansen fikk bygget, i Norge, av Colin Archer. Den hadde to master.

En skonnert som  ‘Samuel W. Hathaway’ (eller bare ‘Hathaway’).Eleganse fra ende til annen. Skonnertene var datidens hurtigskip.

Det har dessverre ikke vært mulig å finne bilder av den opprinnelige ‘Hathaway’. Derfor brukes bilder av andre skonnerter, i det følgende, for å illustrere båten.

De fleste skonnertene som ble bygget hadde to og tre master. Bare et fåtall hadde fire eller flere master.

Ifølge opplysninger fra den Skonnerten ‘Samuel W. Hathaway’, som Ingolf Larsen arbeidet om bord på, i 1924, hadde fire master og dertil mange seil som skulle heises og fires (se bilder). At båten på denne turen til Puerto Rico bare hadde en besetning på 9 mann, sier noe om den enorme arbeidsinnsatsen som krevdes av mannskapet, når de skulle seile disse skutene i allslags vær og vind, – uten motor.

Skonnerten ‘Samuel W. Hathaway’ ble bygget i Maine, i 1902. På den tiden var det stor etterspørsel etter hurtige fraktebåter for å frakte kull og mye annet: «There was money to be made investing in shipping. Those residents of Bangor [Maine] who do own in schooners are pretty well pleased with their investments now, and Bangor probably has more people owning such class of stock than any other community of its size in northern New England” (Maine maritime historian Roger F. Duncan).

I året 1904 ble det sjøsatt 13 skuter fra Stetson båtbyggeri i Maine. Ett av disse var fire-masteren ‘Augustus H. Babcock’, som var et søsterskip til ‘Hathaway’.