Av: Tor Erik Hansen. Kilder: Brit Hansen. Utgitt i Sola Historielags årbok 2016.

Webside: Tor Erik Hansen

«Alle» i Sola hadde hørt om «Dødssvingen»

«Dødssvingen» et sted på Joa var et kjent «utrykk» i Sola , men hva var bakrunnen til navnet?  I en periode var dette navnet noe som på en måte satt i folk. Å reise fra Sola helt siden dette var med med hest og kjerre så viser gamle kart at trafikken fra Stavanger til Sola alltid har passert Sørnes, Røyneberg og Joa. I den første perioden via Hinna, mens en senere reiste via Madla.

Senere fikk dette veistykket som var hovedvei fra Stavanger, et dårlig rykte. For å komme til Sola måtte en jo passere «Dødssvingen». Navnet var spesiellt og virket skremmende. Merkelig nok overlevde dette navnet i daglig bruk i Sola i over 50 år. Stedet ligger eller lå på Joa og en kan i dag ikke se at det har vært en farlig sving på dette stedet.

Tilnavnet er  gammelt, og opprinnelsen stammer fra en alvorlig dødsulykke på Joa for over hundre år siden. Dette skjedde tidlig i automobilens historie og denne dødsulykken hendte rett etter at bilene kom til Norge. Veiene var ikke av en god standard og bilene kjørte ikke fort. Allikevel skjedde det en alvorlig ulykke her. En av årsakene var også at bilene var enkle med kalesje overbygg og lite sikre hvis en ulykke skulle skje.

1917- Dødsulykken i Joasvingen.

Det dramatiske navnet  «Dødssvingen» kom på grunn av en dødsulykke som skjedde så tidlig som i 1917. Det gangen ble ikke ordet «Dødssvingen» nevnt og det var ikke før i 1929 at utrykket ble brukt.

Om den første ulykken stod  dette i Stavanger Aftenblad den 12.mai 1917.

(PS! Dette er en direkte avskrift av avis artikkelen og den journalistiske stilen ville antageligvis ikke bli akseptert i dag. En del beskrivelser er ganske groteske.)

«Rystende automobil-ulykke igaar paa Haalands-veien.»

Bil med 10 personer støter under rasende fart mot fjældveggen i Joabakken.

To dræpt og seks haardt saaret. Ulykken skyldtes beruselse.

__________­______________________________

Kl. 3.50 igaar effermiddag blev folk langs Haalandsveien opmerksom paa en rød bil, som fuldpakket  av mennesker jaget utover i rasende fart. Det maatte øiensynlig være noget galt fàt med den, den fôr nemlig paa kryds og tvers over veien. »Dette gaar aldrig bra«, sa folk, som gik og arbeidet derute. Man fulgte den vilde fart med angstfulde blikke. Og snart indtraf katastrofen. Da bilen kom til det forlige punkt i Joabakken, hvor veien først har bratte skraaninger med stabbestener, men saa viker av i en skarp kurve bak den lille fjeldknaus som ligger der, mistet bilen styringen og rendte med rasende fart i fjeldet.

Straks ulykken var foregaat, ilte folk til, og der blev sendt bud til leger, sykepleiersker og politi. »Aftenbladet« fik meldingen, idet bladet ved ½ 5-tiden var gaat i pressen. En foreløbig beretning pr. télefon kom ind den største del av oplaget. En av vore medarbeidere fik fat i en bil og naadde derut ved 5-tiden. Vi overlater ham at gi skildring av ulykken.

 Jeg møttes ved ankomsten til Joabakken av et rystende skue. Den smadrede røde bil nr. 168 stod som rædselens midtpunkt ind mot fjeldet. Den var revet i filler i venstre side, omtrent som der i siste øieblik var gjort et haabløst forsøk paa at faa den svinget ut i ret kurs igjen. Rundt omkring paa veikanterne eller sittende i de tilkaldte biler laa eller sat døde eller lemlæstede mennesker.

En yngre mand med voksbleke træk stivnede i døden, laa paa veikanten bak bilen. Hans chaufførdragt var oversprøitet med blod. Over paa den anden side av stengjerdet laa en liten gut død. Hjerneskallen var knust av et frygtelig støt, og hjernemassen fløt ut. Paa den anden side av veien laa i en uformelig bylt en yngre kvinde. Gjennom forbindingerne saa man et blodig og forrevet ansigt underkejeven var knust. En yngre mand med brudd paa hjerneskallen transportertes hastig bort til Sykehuset. En kvinde, som sat i bilen, var rammet av hjernerystelse, og i en anden bil sat en ung vakker pike med stygge skrammer og en brukket arm. To klynkende spædbarn blev tat vare paa av barmhjerige kvinder.

Selskapet bestod av de tre chauffører Røisland, som styrte, Sven Bakke og Kristian Hansen med hustruer og barn. Den drepte mand er chauffør Bakke og den drepte gut chauffør Hansens lille søn. Chauffør Hansen selv svæver mellom liv og død. De som slap lettest fra det, var Røisland og hans kone, som begge sat paa forreste sete. De var begge omtrent uskadt. De smaa barn kunde man ikke si hvordan det vilde gaa med. Det ene hadde brudd paa hjerneskallen og det andet hjernerystelse.

Lensmand Bærheim som tilfældigvis var paa tur til Stavanger pr. motorcykle, kom først til aastedet. Han tilkaldte øieblikkelig sykepleierske søster Kamma i Sola, den kst. politimester i Rogaland, Falck-Jørgensen, politiet i Stavanger, læger og sykepleiersker. Lægerne Ask og Bøe og to søstre fra Sykehuset kom snart ti! i 3 biler forbindingsaker og der blev gjort hvad gjøres kunde.

Lensmanden forteller : Jeg kom cyklende mot Stavanger og blev opmerkom paa den uforsvarlige kjøring i Joabakkene. Da jeg kom rundt svìngen her, saa jeg bilen staa mot fjeldet. Jeg skjønte da, at der var hendt en ulykke. Snart fik jeg se et barn ligge næsegrus ved en stabbesten. En melkekjører kom i det samme til og tok barnet op. Saa fik vi se en mand komme vaklende baklengs ut av kaoset i bilen. Han var blaa i ansigtet og blodig, men saa ellers ikke ut til at feile noget.Det var Røisland. I bilen saa det sørgelig ut. Mænd, kvinder og barn laa i et blodig virvar. Ingen av dem kunde snakke eller gi nogen forklaring. Jeg telefonerte saa efter hjælp, og da folk kom til, begyndte vi at faa menneskene ut av bilen. Vi trak ut en død mand og en død gut, videre en mand som endnu ikke er kommet til bevissthet. Den sidste var chauffør Hansen.

 Ulykken skyldtes beruselse.

Chauffør Røisland begyndte nu at sludre, fortalte lensmanden. Han var nemlig adskillig paavirket av alkohol. Ved undersøkelse i den ødelagte bil saa man skaar av istykkerslaatte brændevinsflasker. Der er visselig nydt medbragt alkohol under turen, som skulde være en lysttur paa landet. Kort før ulykken skede, hadde selskapet holdt rast i nærheten av Rønneberg skolehus.

TiI Sykehuset.

Efterat lægerne i en times tid hadde arbeidet med de forulykkede, blev disse i de 3 biler kjørt til  Stavanger sykehus og indlagt der.

Chauffør Røisland.

Lensmanden og de folk som samledes derute, lot falde ytringer av sterk harme mot chaufførerne i sin almindelighet for uvorren kjøring. Det var snart farlig at færdes paa veiene i byens nærhet, sa de. Vor medarbeider tok Røisland op i sin bil tilbake til Stavanger. Røisland var blodig paa henderne og i ansigtet. men lot ikke til at ha lidt nævneværdig skade. Den temmelig grovbyggede og undersetsige mand var fremdeles paavirket av alkohol. Han lot til at være uberørt av den sørgelige ulykke. Stadig sa han, at han ikke hadde gjort noget galt, men styret efter bedste evne. »Jeg satte bilen op paa andet gear i bakken«, sa han, »og det er løgn naar lensmanden sier at jeg vendte den ret i fjeldet.« Han hadde svinget sterkt i det øieblik ulykken skede, sa han videre, og anførte som bevis at bilen var knust i den ene side.

Bilen tilhørte chauffør Røisland, som han brukt den til droschebil. De to andre chauffører kjører ogsaa droschebiler her i byen. Det var tanken at ta en lysttur i det vakre vær rundt Haaland og Sandnes tilbake til Stavanger.

Den rystende ulykke gjorde det sterkeste indtryk. Ved siden av den medfølelse, som alle maatte nære overfor dem, der rammedes av ulykken, gjorde der sig ogsaa gjældende en sterk foragelse over vedkommende bil-styrers beruselse og et almindelig ønske om skarpere kontrol av vore drosche-chaufførers ædruelighet.

Ulykken har nok satt en støkk i folk på den tiden for stedet hadde tydeligvis et dårlig rykte. Men navnet «Dødsvingen» ble faktisk ikke brukt før 12 år senere da en ny ulykke skjedde.

1929- Stedet hadde fått dårlig rykte, navnet «Dødssvingen» dukker opp.

Det gikk noen år, men folk hadde ikke glemt dødsulykken på Joa. 12 år senere står dette i  Stavanger Aftenblad, den 17. juni 1929 om en ny hendelse omtrent på samme stedet og navnet «Dødssvingen» blir dukker opp for første gang.

 Stygt biluhell i Håland, bilen gikk rundt i Joasvingen.

Ved 4-tiden i morges skjedde et stygt biluhell i Joasvingen i Håland. En lastebil fra Stavanger, som antagelig har hatt for stor fart kjørte utfor og gikk helt rundt. Det var tre mann i bilen og de slapp som ved et under fra det med livet. De kom seg til byen ved egen hjelp. Bilen var helt ødelagt og kunne så vidt transporteres videre.

I en videre forklaring i denne avisartikkelen dukker uttrykket «Dødssvingen» opp for første gang:

Det kan ikke nok advares mot uforsiktig kjørsel i denne sving som der ute ikke lenger heter Joa-svingen, men «Dødssvingen». Ikke fordi den i sig selv er farlig, men fordi den blir farlig på grunn av uforsiktig kjørsel.

1933- «Dødssvingen» igjen

Ryktet om denne farlige vegstrekningen ble det stadig påminnet om. Selv om ikke alt skjedde i «Dødsvingen» så var Joa forbundet med stedet. Stavanger Aftenblad meldte 23.mars 1933:

Stygg kjøreulykke på Joa i natt.  Ved 4-tiden den natten kom lensmann Mæhle i Håland til Stavanger politikammer og meldte at en utleiebil fra Stavanger var kjørt i grøften ved Joa. Lensmannen hadde funnet et blodig ølglass som han leverte. Lensmannen forteller at bilen kom sydfra på vei til Stavanger. Den kjørte på venstre side av veien, hoppet så utfor og over i veiten.  Der tørnet den mot en telefonstolpe og rev av alle ledningene, med den følge at Sola har vært uten telefon noen timer idag.

1954- De dårlige ryktene om «Dødssvingen» lever videre

Opp gjennom årene holdt det dårlige ryktet seg som i 6. juli 1954, da skriver avisen:

«Lastebil smadret i Dødssvingen på Sola. Rogaland Politikammer fikk går morges melding fra Sola om at en temmelig ramponert bil sto i veikanten på Røyneberg i Sola. Politiet rykket ut og fant en liten lastebil i Dødssvingen. Det var tydelig at den var kommet bort i murkanten i temmelig stor fart. Skadene var store på bilen, særlig var forstellet praktisk talt smadret. Det fantes ingen folk i nærheten som hadde  vært med i bilen.

1958- Ny dødsulykke på Joa

Flere alvorlige ulykker skjedde på Joa, som 13.november 1958:

Dødsulykke på Solaveien, bildøren sprang opp og en mann falt ut. En 28 år gammel mann, mistet livet ved en bilulykke på Solaveien ved Joa Kolonial i tre-tida i natt. Føreren forklarte at han plutselig merket en kald trekk, og ble klar, over at en bildør var sprunget opp. Det regnet kraftig, og idet han bremset opp for å stanse bilen, sklei den på den våte veien og gikk i sikksakk. Han tror bilen så tørnet mot en steinmur, og at den i støtet ble svingt rundt slik at den ble stående med fronten den motsatte veien av kjøreretningen. Mens dette foregikk, har mannen i baksetet falt ut og er blitt drept i fallet.

Andre dødsulykker!

Men det kan ikke bekreftes at det var andre dødsulykker i «Dødssvingen». Det er de som mener at det var dødsfall av tyske soldater i krigen og det var årsaken til navnet. På folkemunne sies det at tyskerne utbedret svingen og rettet den noe ut, uten at dette kan bekreftes.

Navnet «Dødssvingen» blir er eller mindre offisielt.

Og navnet ble etter hvert nesten offisielt som en kan se fra Aftenbladet 16.mai 1938. Mer asfalt på Hålandsvegen. Asfalteringen på Hålandsvegen holder på fra »Dødssvingen« til krossen ved Sola meieri, omtrent 1 km.

Eller 31.oktober 1962: Flyger fra Sola reddet seg i dag i fallskjerm. Flygeren skjøt seg ut av flyet og landet praktisk talt på tunet til militærsykehuset på Sola. Flyet gikk i sjøen i Hafrsfjord, mens flysetet, som blir skutt ut sammen med flygeren falt ned like ved den såkalte »Dødssvingen«.

Slik fortsatte det, Dødssvingen ble et referanse punkt både i kommunale dokument , i rettslige dokument og som vanlig referanse punkt i avis artikler.

Trafikken økte og ikke bare var problemet svingen, men også den smale broen. Da Sola ungdomsskole ble åpnet i 1965 førte det med at all elevene fra Joa og nordover måtte krysse denne smale broen. Omtrent samtidig ble bestemt at de som bodde på boligfeltet nær ungdomskolen, nord for dagens Åsenvei skulle gå på Røyneberg skole. Det betydde at de også måtte krysse denne smale broen som da førte til stor trafikk av unger til fots og på sykkel i begge retninger.

Skolestyreren på Røyneberg skriver januar 1967 et åpent brev til redaktøren i Aftenbladet at nå må noe gjøres før nok en ulykke skjer her. Vegvesenet svarer at de skal se på det, men gir det ingen prioritet. Også formannskapet i Sola sender en henvendelse om at ting nå må gjøres.

Men ting tar tid. I kommunestyremøtet 9. oktober 1969 vedtok kommunestyret å forskottere inntil kr. 500 000 til utbedring av veien, såfremt dette arbeidet kunne komme i gang våren eller sommeren 1970. Initiativet til dette ble etter uttalelsene fra veisjefens kontor om at statens veivesen vanskelig kunne ta flere videre initiativ i saken, men at en eventuell forskottering fra kommunens side ville kunne framskynde en utbedring av denne veistrekning.

Etter at tilbudet ble gitt endret veisjefens kontor planene til en  total omlegging av traséen, og i en bredde av fire kjørebaner og fortau.

6. januar 1970 hadde kommuneledelsen en konferanse med veisjefen for å få klarlagt planene og om et nytt tilbud om forskottering for å kunne forsere utbedring av veien. Det ble da opplyst at i Nasjonal Veiplan er riksveistrekningen Røyneberg-Joa ikke er med før i perioden 1974-1977. I følge veisjefens opplysninger er det ikke noe til hinder for å foreta en omprioritering dersom kommunen er av den oppfatning at strekningen Røyneberg-Joa bør prioriteres først, slik at dette anlegget  kommer til utførelse i en tidligere periode enn planlagt.

Så endelig i 1973, hele 56 år etter dødsulykken startet arbeidet og «Dødssvingen» ble nå snart  historie. Men for de som har levd en stund i Sola så betyr navnet «Dødssvingen» fremdeles noe.