Skipene klar til kamp

Snorres beretning om slaget i Hafrsfjord har helt fram til vår egen tid vært den autoriserte beretningen om selve kroningsverket på kong Haralds rikssamlingsstrev. Dette til tross for at en samtidig kilde gir opplysninger som står i sterk kontrast til det Snorre forteller. Og dette til tross for at Snorre selv viser til denne kilden. Det dreier seg om det såkalte Haraldskvedet, som, ifølge Snorre, er diktet av kong Haralds skald Torbjørn Hornklove.

Ikke før på 1960 tallet begynner historikerne å kritisere Snorre’s tolkning og påpeker det uforenlige i den informasjonen Snorres beretning gir og den Haraldskvadet gir.

Snorres kongesagaer, eller Heimskringla, er den historiske beretningen om det gamle Norge som uten sammenligning står sterkest i folks bevissthet. Historikerne på midten av 1800-tallet var sterkt påvirket av at Norge var i union med Sverige og hadde sterkt behov for å vise at Østlandet alltid hadde vært Norges sentrum. De var fremdeles redde for at vi på nytt skulle bli underlagt Danmark. Dette førte til at de ikke stilte særlig kritiske spørsmål til sagaenes kildeverdi, til tross for at de var skrevet på 11- og 1200-tallet, og beskrev hendelser som hadde skjedd flere hundre år før de blei skrevet ned. Først på 1900-tallet ble den såkalte sagakritikken reist, men allikevel er mye av det vi har lært påvirket av den første tolkingen.

Sagakritikken sier blant annet at beretningene i sagaene må leses og tolkes i lys av sagaforfatternes samtid og de forestillinger og politiske konstellasjoner som da var rådende. Det vil si at sagaene i vesentlig grad gir et speilbilde av 11- og 1200-tallets liv og forestillinger, selv om de handlet om personer som levde og hendelser som skjedde i fortida. Sagakritikken fraskrev imidlertid ikke sagaene enhver troverdighet.

Haraldskvadet regnes som en av de eldste og sikreste kilder vi kjenner om en samtidig og sentral hendelse i Norges historie. Det antas å være diktet i stor tidsmessig nærhet til de hendelser det beskriver og den tidsmessige bestemmelsen til omkring år 900 ikke blitt trukket i tvil. Desto mer underlig er det at det ikke har fått større betydning for forståelsen og framstillingen av det som er blitt beskrevet som den mest sentrale begivenheten i Norges historie.

Hvis vi analyserer nøyere hva Snorre beskriver som motstandere av Harald Hårfagre i slaget i år 872, er sannsynligvis flere personer oppdiktede. For ikke med et ord nevnes Eirik Hordalandskonge, kong Sulke i Rogaland, bror hans Sote jarl eller andre i det samtidige Haraldskvadet.

Tilbake står vi da med Kjotve den rike og Haklang, de eneste av Snorres allierte som er nevnt med navn i Haraldskvedet. Snorre sier at Kjotve den rike var konge på Agder og at Haklang, som han gir fornavnet Tore, var sønn av Kjotve. Tore Haklang framstilles som den mest pågående i slaget. Han la skipet sitt opp mot kong Haralds, han var en stor berserk og det blei ei kvass og hard strid før Tore falt, etter at heile skipet hans var blitt ryddet. Da flyktet kong Kjotve opp på en holme, der det var lett å verge seg. Men slaget var tapt, og hele hæren til Kjotve og Haklang flyktet. Snorre sier ikke noe om Kjotve var blant dem, eller om han måtte late livet på holmen.

Men Haklang er den det står og faller ved. Han står fremst i striden mot Harald, og da Haklang falt brøt motstanden mot Harald sammen. Det store og avgjørende spørsmålet blir: Hvem var Haklang? Er Haklang et kallenavn? De fleste har tolket det som «mannen med den lange haken». Men, ifølge historikeren Halvdan Koht, da burde det på gammelnorsk ha hett hòkulangr og ikke haklangr. Den svenske navngranskeren E.H. Lind meiner at tydningen bør være «den lange mannen med hak», der «hak» betyr hareskår, altså «den lange mannen med hareskår».

Haklang er et særs sjeldent navn. Men det er kjent fra to danske runesteiner. Den ene er den såkalte Bregninge-steinen fra Lolland, nå i Nationalmuseet i København, datert til andre halvdel av 900-tallet. På den står det: «Ása gerði kuml þessi ept Tóka, son sinn ok Tóka Haklangs sonar». Fritt oversatt betyr det: «Åsa gjorde disse runer etter Toke, hennes og Toke Haklangssons sønn». Halvdan Koth sier at det er heilt uvanlig at navnet på farfaren til den døde nevnes i ei gravskrift. Han mener derfor at denne Haklang må ha vært en svært navngjeten mann. Han sier også at det gis flere eksempler på at et opprinnelig klengenavn er blitt brukt som det rette navnet. Den andre Haklangsteinen er murt inn i tårnet i Strö kirke i Eslöv kommune nordøst for Lund. Den ufullstendige innskrifta lyder: «… þansi uft haklak mak sin»; «… denna sten efter Haklång (?), sin frände». Runeinnskrifta dateres til 900-tallet. Men om denne innskrifta kan knyttes til «vår» Haklang er høyst usikkert.

Ut fra dateringa av runeinnskrifta til 2. halvdel av 900-tallet, er det ikke bare mulig, men sannsynlig at den Lollandske Haklang levde i 2. halvdel av 800-tallet. Ut fra navnets sjeldenhet, den spesielle teksten på gravsteinen, det tidsmessige sammenfall og at vi etter mye å dømme må se til Danmark for å finne makta bak motmennene til Harald, er det svært fristende å tro at dette er den Haklang vi leter etter. Men Haklangs posisjon i Danmark kjenner vi ikke.

Men det var nok en person nevnt, nemlig Kjotve den rike som utpekes som konge på Agder. Ut fra Haraldskvedet må vi nøye oss med å slå fast at han var en av de to navngitte motstanderne til Harald. Vi kan ikke stedfeste han med sikkerhet. Sagaen Landnómabók forteller at Eyvind jarl var med Kjotve i Hafrsfjord. All den tid Snorre sier at Kjotve var konge på Agder, har man også knyttet Eyvind til Agder. Ifølge Landnómabók var Eyvind jarl sønn av Arnmod jarl, som igjen var sønn av Nereid jarl den gamle. Orm Gamle, Eyvind jarls sønn, var blant landnåmsmennene på Island.

På Oddernes ved Kristiansand er det en runestein med to runeinnskrifter. Den yngste innskrifta kan dateres til tida etter 1031. Den lyder slik: «Eyvind gjorde denne kirke, gudsønn til Olav den hellige, på sin odel». Det antas at Eyvind er identisk med Øyvind Urarhorn, nevnt flere ganger hos Snorre og i Orknøyingasaga. Ifølge Snorre hadde Øyvind ætta si fra Aust-Agder. Han var med kong Olav Haraldsson ved sjøslaget utenfor Nesjar i 1016, og han var en god venn av kongen.

Den eldste runeinnskrifta på Oddernes-steinen, som er tidfestet til 1. halvdel av 900-tallet, lyder slik: «Etter Tore Nerids sønn er denne steinen». På grunn av navnelikheten har «Tore Nerids sønn» vært regnet som en etterkommer av Nereid jarl den gamle, og Tore Neridsson har vært regnet som farfar til Øyvind Urarhorn. Det er imidlertid altfor mange svakheter i den konstruerte genealogiske rekka fra slutten av 700-tallet fram til begynnelsen av 1000-tallet, med Eyvind jarl plassert omkring år 900, til at det kan trekkes en sikker konklusjon om Eyvind jarls geografiske tilhørighet til Oddernes. Men usannsynlig er det ikke.

Men vi leter videre etter Kjotve’s opphav. Siden han var sønn av Haklang, som kanskje var dansk, fortsetter vi vårt søk i Nationalmuseet i København. Her finnes to andre runesteiner. En runestein fra Vordingborg i Sydskjelland ble sendt til København så tidlig som i 1652. På den står det å lese: ”Thjodvi gjorde etter Adlis umarutrkau”. En annen runestein, denne fra Gørlev ved Holbæk har teksten: ”Thodvi reiste denne stein etter Odinkar….” Kan det her dreie seg om ”vår” Kjotve?

Som en har sett tidligere hadde slaget mye større geografisk omfang enn bare Norge. I anledning Kong Haakon og Dronning Mauds signingsferd til Stavanger i 1906 har Professor Yngvar Nielsen skrevet en del om noen irske kilder. Han beskriver dette slik:

Men dette, at kong Haralds motstandere hadde våpen fra Skottland eller Irland og fra Frankrike får en viss vekt når det sammenstilles med en gammel beretning som finnes i et Irsk annalfragment, som omhandler Hafrsfjordslagets tid. I dette heter det:

(871): ”Amlaeibh drog fra Erin til Lochlann for at føre krig mot Lochlannmændene og for at hjælpe sin fader Godfrid. Thi Lochlannmændene hadde begynt krig mod ham. Hans fader var kommen for (at faa hjælp fra) ham.

Men da det vilde være kjedeligt at berette om krigens aarsag, og at det desuden kun angaar os lidet, uagtet vi har en kunnskab om det, undlader vi at skrive om det, for vor opgave er ikke at skrive hvadsomhelst der kan angaa Erin, eller ikke engang alt dette;for irerne lider ondt, ikke alene fra Lochlannmænden; men de lider ogsaa megem uret fra hindandens indbyrdes.”

Denne notisen får sin fortsettelse i en annen tekst, som følger like etterpå i samme fragment, og lyder slik:

(873): ”I dette aar, det tiende av Aedh Finnliaths regjering, plyndrede Imhar, søn av Godfrid, søn av Ragnvald, søn af Godfrid Conung, søn av Godfrid, og sønnen af den mand, som drog bort fra Erin (d.e. Amlaeibh), hele Erin, fra vest til øst og fra syd til nord”

Lochlann er det irske navnet på Norge, og Amhlaeibh er den norske kongen i Dublin. Dette er den samme kongen som islandske kilder kaller Olav Kvite. Islandske kilder har et litt annet slekstregister enn det annalframmentets tekst gir. Olav skal der være sønn av Ingjald som tilhører en gren av de Oplandske ynglingekongers ætt. I denne forkommer også navnet Gudrød (Godfrid). En slik mindre uoverenstemmelse har for vårt vedkommende ingen betydning.

Hovedsaken er og blir dette merkelige sammentreff mellom skaldekavdenes beretning om Haralds motstandere som bar vesterlandske våpen og de irske annalene korte beretning om den norske kongen i Dublin som dro til Norge for å hjelpe sin far. Professor Yngvar Nielsen avslutter med å si at dette slaget som en konge fra Norge forberedte ved å samle tropper i Irland ikke kan være noe annet er som kvadene og de islandske kildene omtaler i det sammeåret som slaget i Hafrsfjord.

I en annen referanse får vi vite at Olav Kvite rådde over en flåte på 200 skip. Han blir ikke nevnt i disse kildene etter 872. Kan han også ha vært med i slaget og kanskje falt der? Noen mener at det er han som er Kjotve og faren Gofraid er Haklang. Vel, vi kan ikke konkludere sikkert, men finner tolkningene over svært interessante. De setter nok et nytt lys på Slaget i Hafrsfjord.