”Konge mellom jarlar” kaller Torgrim Titlestad en av sine bøker om Erling Skjalgsson. Dette fordi det i perioden fra år 1000 til 1016 var det ingen konge i landet og Erling var den ubestritte lederen av hele vestlandet og deler av sørlandet. Selv Snorre beskriver Erling Skjalgsson med stor respekt og en person med stor makt. Det fortelles at ingen andre ikke-kongelige er nevnt flere ganger med navn i Snorres kongesaga enn Erling. Kanskje Erling burde ha stått i den norske kongerekken.

Men slik makt er ikke noe en får, det er noe en opparbeider seg. En av de beste og sikreste måtene å få seg makt i vikingtiden var ved å etablere allianser. Den vanligste  måten å gjøre dette på var å gifte bort slekt og venner til høvdinger og lokale herskere. Og denne metoden mestret virkelig Erling. Det ser faktisk ikke ut som om noen av de hans nærmeste, som søsteren eller sine egne unger vi kjenner skjebnen til, ble gift ”tilfeldig” eller ”kun” av kjærlighet.

Men først ble hans giftermål med Astrid, søster til Olav Tryggvasson til på samme vis. De mektige mennene i Hordakåre-ætta ville ikke godkjenne Olav som konge hvis han ikke giftet bort søsterteren sin til nettopp Erling Skjalgsson. En interessant observasjon vi har gjort oss er at etter bryllupet på Sola, mellom Erling og Astrid, dro Olav Tryggvasson videre på sitt kristnings- og erobringstokt. Neste stopp var Stad, nordligste grensen i Erlings rike. Nord på Dragseid på Stad kalte han inn til firefylkersting; ”Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland.” Det siste må vise til Erlings leidangshær, altså et eksempel på Erlings forpliktelse til kong Olav.. Også her oppe fikk han lokalbefolkningen på sin side og døpte dem alle, under trusler om krig. Deretter dro Olav videre til Nordmøre og kristnet folkene der før han dro til Lade hvor han brente det store hovet de hadde der.

Olav møtte senere på året større motstand enn forventet i Hålogaland, og dro derfor sørover igjen. Først da han kom sør for Stad, inn i Erlings rike, ”seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.” Erling var hans frende og derfor var Olav trygg i hans område. Grunnen til at han først kom til Viken utpå vinteren var nok at han var på besøk hos Erling, søsteren Astrid og kanskje slekten på Obrestad hele sensommeren og høsten. Vi skal ikke se bort fra at Erling faktisk var med Olav på disse kristningstoktene. Smart og utspekulert som Erling var tok han nok lærdom av det han opplevde. Etter at Olav Tryggvasson forsvant ut av bildet i kampen om makten i Norge gjaldt det, for de lokale jarlene og høvdingene å skaffe seg gode venner og allierte. Som dere etter hvert vil forstå var Erling en mester på dette. Derfor etablerte han etter hvert selv allianser med mektige folk langs kysten, på omtrent de samme stedene som Olav hadde samlet til ting.

Av unger hadde Erling og Astrid en hel liten flokk: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore, Ragnhild, Geirtrud og Sigrid. Selv styrte han allerede Vestlandet og hadde full kontroll der. Men på Giske, på Sunnmøre, holdt Arnmødlingene til, hvis stamfar Arnmod Jarl falt i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene i år 986. Arnmødlingene styrte over store områder på Sunnmøre. Erling giftet derfor bort to døtre her; Geirtrud til Arne Arnesson og Ragnhild til Torberg Arnesson.

I Trøndelag fikk han også en slags allianse via en av Arnmødlingene. På Egge holdt nemlig Olve på Egge til. Han var gift med Tore Hunds søster Sigrid. Erlings søster, også hun med navn Sigrid, var gift med bror til Tore Hund på Bjarkøy; Sigurd Toresson. Olves kone var altså svigerinne med Erling Skjalgssons søster. Etter at Olve ble drept av Olav digre ble hun gift med Kalv Arnesson. Faktisk kan det se ut som om denne siste alliansen var den som holdt best. Kalv var den eneste av brødrene som sloss mot Olav på Stiklestad, sammen med svogeren Tore Hund, de andre sloss med Olav.

Lenger nord hadde som nevnt Erling også en god allianse, som varte livet ut. ”Den gang bodde Tore Hund på Bjarkøy, han var den mektigste mannen der nord.” Tore Hunds bror Sigurd var som sagt gift med Erlings søster Sigrid. Det var de som hadde sønnen Asbjørn, den senere Selsbane. Det oppstod, ut fra det vi kan lese i sagaen, et varig vennskap mellom Tore Hund og Erling Skjalgsson, sannsynligvis som en følge av dette giftemålet. < De holdt sammen i tykt og tynt og begge fikk de etter hvert Olav digre helt opp i halsen. Begge hadde de flere konflikter med Olav og måtte til slutt flykte til kong Knut i England, sammen med andre norske stormenn. Der borte gjorde de stor suksess og kunne dra hjem som Knuts menn, med store rikdommer. De la alt til rette for at Knut også ble tatt som konge i Norge. Dessverre kostet dette Erlings liv, mens Tore som sagt var en av Olavs banemenn på Stiklestad. Etter den bragden forsvant Tore ut av sagaen idet han, sikkert for å gjøre bot for drapet på den senere Olav Hellige, dro til Jorsal – en tur han ikke kom tilbake fra.

I tillegg giftet Erling bort sønnen Aslak til Svein jarl da Svein og Eirik jarl til slutt på dette viset gjorde forlik med Erling Skjalgsson. De klarte ikke å tukte ham og etablerte derfor en giftemålsallianse. Som Snorre skriver: ”På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson.”

Sigrid var altså datter til Svein Håkonsson jarl og hun var dermed søskenbarn til Håkon Eiriksson jarl. Han var konge i Norge fra 1028 til 1029, etter at Erling ble drept ved Bokn og Olav digre flyktet fra landet. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson.

I henhold til en spennende tott ble Einar Tambaskjelves datter Sigrid forelsket i Erling sønn Eindride. Einar var litt av en luring og klarte å holde seg inne med mange av de norske kongene i denne hektiske perioden. Erling og han var flere ganger på samme side i slag og andre hendelser. En allianse mellom dem virker på meg allikevel lite trolig, Einar ville sannsynligvis aldri bundet seg til en som ikke var konge. Til det var han for utspekulert. Under slaget på Stiklestad var han ganske enkelt ikke til stede.

En datter av Erling og Astrid, Sigrid, ble gift med Guttorm Gunnhildsson på Ringnes i Stange. Dermed fikk Erling også en mektig alliert på Østlandet.

Setter vi opp disse alliansene hadde nå Erling klart å gifte bort sin nærmeste familie til alle de mektigste familiene i Norge og selv var han Hordakåre ætt og gift inn i Hararld Hårfagre ætta.

Da så Olav digre dukker opp og krever kongesetet i Norge hadde Erling strategisk utplassert sine frender slik at kong Olav’s rike ble splittet. Olav hadde Trøndelag og østlandet, men Erling kontrollerte vestlandet og med Tore Hund Nord-Norge.

Vi har flere eksempler på hvordan disse alliansene ble brukt, blant annet historien om hodeavhuggingen på Avaldsnes, der Erling og hans krigere redder livet til nevøen Aslak.

Et annet eksempel er den gangen Olav digre ønsket å drepe den islandsk skalden Stein Skaftason. Stein hadde tidligere hjulpet Erlings datter Ragnhild, gift med Torberg Arnesson, under en vanskelig fødsel. Dette glemte hun aldri. Stein kom senere til å drepe en av Olavs menn. Ragnhild mobiliserte derfor sin manns brødre Arne og Kalv og ikke minst sine far. Erling sendte sønnene Sigurd og Tore nordover med hver deres tjusesser. Med denne samlede flåten i ryggen klarte de endelig å snakke Olav til fornuft.

Men alliansegiftemål eller ikke, to av Erlings svigersønner stod allikevel på Olavs side under slaget på Stiklestad; Arne og Torberg. Man skulle trodd at deres forhold til svigerfaren på Sola skulle ha hindret dette. Men, sannheten er at sannsynligvis alle Arnmødlingene var med Olav i Boknasundet, selv om det merkelig nok er kun Kalv som har fått et kvad etter den hendelsen, han som siden var med å ta livet av Olav:

Kalv! Da Haralds arving
bad deg prøve kampen
øst ved Bokn, du fulgte:
Folk ditt mot fikk merke:
Du knuslet ikke dengang
på julemat for ulven;
man så deg fremst i striden
der stein og spydkast møttes.