I 1996 arrangerte Sola Kommune Erling Skjalgssons jubileet til minne om at det var tusen år siden Erling for første gang dukket opp i sagaene. Men dette er kun basert på Snorre’s Heimskringla, fordi han er faktisk nevnt syv år tidligere i en saga som enda ikke er oversatt til norsk, nemlig Flateyarbok. Denne sagaen har en beskrivelsen som handler om hva som skjedde før en gjeng leiesoldater, vikinger fra Jomsborg (i dagens Polen), angrep Norge. Målet med dette angrepet var å hevne angrepene som Håkon Jarl hadde gjort mot Danmark og Kong Svein Tjugeskjegg. Håkon Jarl var den reelle leder av Norge på denne tiden, uten å være konge. Sammen med den 25 år gamle Erling Skjalgsson styrte de landet.

Historien forteller om da jarlen, en kveld satt og spiste et festmåltid sammen med sønnen Erik i huset til Erling, også beskrevet som hersen på Sola. Det banket på døren og inn kom en skitten, uflidd og sliten mann med avhogd  arm med et blodig tøystykke rundt. Denne mannen var svært opphisset og fortalte at han hadde reist i tre døgn fra Agder for å fortelle at de var blitt angrepet av Jomsvikingene. Jarlen svarte sint at menn aldri ville avstå fra slike løgner som disse inntil det ble statuert et eksempel ved å henge én av dem. Han fortsatte med at Norge ville for lenge siden ha vært redusert til et øde land, dersom nyheten hadde vært riktig og klart bevist hver gang et dansk hærferd ble rapportert. Mens han snakket på denne truende måten ble han avbrutt av sin sønn Eirik som erklærte at budbringeren ikke løy, og at han var Ogmund Kvite, farens egen stedfortreder. Jarlen ba om unnskyldning for sin uvitenhet og lyttet til fortellingen om da Jomsvikingenes angrep. Etter at Ogmund fortalte om hvordan en av lederne av Jomsvikingene hadde hogget armen av ham og tatt en armring han hadde, ble han overbevist.

Håkon Jarl forstod at det var stor fare på ferde og reiste straks nordover for å mobilisere hæren. Samtidig sendte han Erling ut på Jæren for å mobilisere leidangshæren på Jæren.

Så hvorfor skal denne tolkingen være mer riktig enn de andre sagaene. I to av de andre nevnes en Geirmund med avhogd arm som møte Håkon Jarl og sønnen Eirik, men at dette skulle være lenger nord på Møre. Han hadde klart å seile i fra Jomsvikingene for å gi beskjed. Begge disse sagaene som ikke nødvendigvis er uavhengige, da de ikke er skrevet samtidig, nevner at Jomsvikingene først seilte til Agder for så å seile videre langs kysten til Jæren hvor de straks tok til å herje. Så hvor var da den modige Erling og hvor var hele hæren hans, det står det ingenting om. Allerede fra Kong Håkon den Godes tid ca. år 950, var bøndene pliktige i å stille i en såkalt leidangshær og det var streng straff for ikke å stille. Så hvordan kan 60 hærskip seile fra Lindesnes til Stad uten å møte motstand, for det står klart at de herjet hvor de kom i bygdene.

For å svare på dette skal vi følge hva som så skjer. Jomsvikingene runnet Stad hvor da Håkon Jarl hadde mobilisert leidangshæren. I alle sagaene som nevner dette lister de opp nøye hvem som var med i dette store slaget i Hjørungavåg. I tabellen er disse listet opp.

Håkon jarls side

Det vi kan lese ut av denne jo at ingen fra Vestlandet var med, underlig. Som kongens lendmann var Erling Skjalgsson øverste militære leder for hele Gulatings-området. Dette området strakte seg fra Lindesnes til Stad, men som vi ser var det ingen fra dette området med. Men Erling kan jo umulig ha beordret en hel hær til å holde seg passive!

Svaret er veldig enkelt og dette har ingen historikere før oss skrevet ned så vidt vi vet. Hele hæren var kalt ut og mobilisert med våpen og skip. De kunne derfor ikke hindre at Jomsvikingen plyndret langs kysten, for de lå nemlig i Hafrsfjord. Erling prøvde på nytt knepet fra år 872 hvor Harald Hårfagre slo sine utlandske motstandere. Dette er kun tre generasjoner senere, så dette viste motstanderne om. Men det var ikke Erling de skulle ta, så de unnlot å seile inn i fjorden. Erling og Håkon Jarl hadde sikkert lagt en strategi om at enten ble Jomsvikingene svekket ved først å ta Erling eller så kunne Erling ta dem på returen. Nå vant Håkon Jarl slaget så dette ble det ikke noe av.

Siden dette handler om Jomsvikinger som var en blanding av Vendelandske (i dag Polen) og Danske leiesoldater er det også interessant å sammenligne den geografiske formen på det området de selv hadde som hovedsete, nemlig Jomsborg (dagens Wolin). Hafrsfjord er som vi vet trang ved innløpet og lett å forsvare og det minner unektelig på den beskrivelsen av Jomsborg vi finner i ”Jomsvikinge sagaen). ”Palnatoke og alle hans Mænd; og han lod strax der i sit Rige anlægge en stor og stærk Søborg, som siden blev kaldt Jomsborg. Oppe i denne Borg lod han gjøre en Havn, der var saa stor, at der i samme kunde paa een Gang ligge tre hundrede Langskibe, saa at alle vare indelukkede i Borgen. Den var indrettet med megen Kunst ved Indløbet; der vare anbragte Porte paa den, og en stor Steenhvælving oppe over, og foran Aabningerne vare Jerndørre.”

Arkeologen Frans Arne Stylegar har i den senere teorien at Jomsborg lå i Limfjorden på Jylland. Han argumenterer med at hvis en skulle lete etter én borg som passer med beskrivelsen av Jomsborg, ville man peke på Aggersborg ved Limfjorden – den uten sammenligning største av de danske trelleborgene. Og motsatt, skulle man peke på ett arkeologisk monument fra slutten av 900-årene som man ville forvente var blitt omtalt i sagaer og skaldekvad, men som glimrer med sitt fravær: Aggersborg. Med sine 48 geometrisk anlagte forlegningsbrakker har denne borgen kunnet romme oppimot 5000 mann. Aggersborg lå ved en viktig fergeforbindelse over fjorden, og dessuten på et sted der det var enkelt å kontrollere sjøverts ferdsel, og der havnemulighetene var gode. Ifølge enkelte sagaer var Jomsborg utstyrt med en flåtehavn med plass til 360 langskip. Og «Limfjorden,» skriver Snorre, «er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav».

I vikingtiden hadde Limfjorden dessuten to innløp, et i øst og et i vest. åpningen i vest lå ved Søndervig og ble først stengt på grunn av tilsanding i 1100-årene. Dette gjorde Limfjorden til et strategisk viktig sted, og den nevnes stadig i militære sammenhenger i annen halvdel av 900-årene, og oftere enn noe annet sted i Danmark. Ser en på kartet har Limfjorden de samme trange sundene som Hafrsfjord og Wolin. Stylegars teori stemmer godt med historien over at de først kom til Agder før de reiste langs kysten.

 Som et lite tillegg til den historien så er innløpet til Roskildefjorden på Sjælland hvor de fleste danske vikingkonene satt og er begravd så er innløpet til denne fjorden ligner veldig på Hafrsfjord og det var på det smaleste her at var senket flere vikingskip som seilsperringer.