At Erling Skjalgsson var øverste leder for over 10 000 soldater vet ikke folk flest. Den normale oppfattelsen var at han var en mektig høvding som satt på Sola. I en saga fortelling som varer i ca. femti år, hører vi om hans strid og vennskap med landets konger og overhoder. Han er ikke skvetten og tar opp kampen med hvem det måtte være. Hvordan turte han det? Kun med tittelen høvding kan han ikke gjøre slikt så høvdingtittelen kan ikke beskrive hans makt og posisjon. Han får så tilbudet av Olav Tryggvason om å bli jarl, men nektet. Han vil heller være herse og den mektigste hersen i landet. Tittelen herse vet en ikke helt betydningen av, men det er tydelig at den har vært viktig og har betydd makt,A kanskje også militær makt.

Flere andre mektige personer i sagaene har denne tittelen. I Olav Haraldsons tid blir ikke tittelen brukt, men da hadde Erling tittelen lendmann.  Historikerne strides litt her, men det kan ha betydd det samme. Så med den rangen betydde det at Erlings Skjalgsson i sin tid var den mektigste militærlederen i landet, helt på høyde med kongen selv. Hans rang som kongens lendmann kan også sammenlignes med en admiral. årsaken til denne dette finner vi i Norges eldste lov, Gulatingsloven. Den loven skal være laget av landets ledende juridiske rådgiver under Håkon den Godes styre ca. 950, nemlig Torleiv Spake. I Snorres Heimskringla står det at Håkon satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake. Denne Torleiv Spake stammet fra den mektige Horda-Kåre ætta som både Håkon den Gode og Erling Skjalgsson stammet fra.

Loven gikk ut på at hvert skipreide, det vil si omtrent det som er en kommune i dag skulle mobilisere en ”tjuesesser” hvis fienden kom. En ”tjuesesser” er et vikingskip med 20 årepar. Til sammenligning har de to største norske vikingskipsfunnene, Oseberg og Gokstad, begge 16 årepar. Et slikt skip var et langskip, i motsetning til Oseberg og Gokstad som var brede handelsskip. Langskipene, som navnet tilsier, var lange og smale og var laget for fart og kamp. Rester av et slikt skip er aldri blitt funnet i Norge, selv om det var 279 skipreider her i landet. Dagens Sola kommune var delt på langs i Sola og Jåtun skipreide som hver skulle mobilisere et slikt skip.

Grunnlaget for denne på en måte frivillige leidangshæren var bøndene. En konge kunne ikke styre i landet dersom han ikke hadde tillit hos bøndene. Bonden var den som styrte et gårdsbruk. På gården var det treller, barn, tjenestefolk og dagarbeidere som utgjorde flertallet. Men det var bonden som bestemte. Den politiske makten til bøndene var knyttet til råderetten deres over den dyrkbare jorda, for råderett over jord gav rett til å møte på tinget. På tinget godkjente de lover og avgjorde rettssaker, og her forhandlet de med kongen. Så hvordan fikk kongen da folk til å frivillig holde vakt og mobilisere seg. Et enkelt ord forklarer dette, nemlig odelsretten. Dette fenomenet med å eie egen jord er særnorsk. I andre land var det godseiere som eide jorden og folk var leilendinger, her var det bonden som eide jorda. Vi forstår her at rangen til bonden nok var høyere enn den er i dag.

Organiseringen av leidangen kom med Håkon den Gode, han hadde ikke som Harald Hårfagre en egen hær bygd opp av sine egne sønner. Men det Harald Hårfagre gjorde etter slaget i Hafrsfjord var å ta i fra alle bøndene den eldgamle retten til å eie egen jord. Han innførte et såkalt ”føydalsamfunn” med sine egne sønner som jarler og lensherrer. Etter at Eirik Blodøks og

Gunnhild hadde ryddet vekk alle disse brødrene satt Håkon den Gode igjen alene å styrte, men uten en god hær. Etter råd fra sin gode rådgiver Torleiv Spake innførte han en mobiliseringsplikt mot at bøndene fikk sin odelsrett tilbake. Slik aksepterte de, med litt tvang, å sitte vakt ved vetene 24 timer alle dager i året for så å mobilisere et krigsskip. Kong Håkon fikk jo navnet den Gode, så her så de denne tvangen som et gode framfor et onde. En slik leidangsplikt førte senere til landets første skattessystem ble laget, da de rikeste kunne betale seg fri fra plikten.

Hvor kommer så Admiralen, Erling Skjalgsson inn i bildet? Som sagt så var Erling kongens lendmann og var den øverste militære lederen i Gulatingsområdet. Et område som strakte seg fra Lindesnes til Stad, altså hele Vestlandet. Totalt i Rygjafylket, (Rogaland) var det 32 skipreider som var delt inn i 4 Fjordunger som da dannet et fylke. Hordafylket hadde et likt antall, mens Sygnafylket hadde 20 og Firdafylket 25.  Av beregninger skal et leidansgskip ha rommet fra 80 til 120 mann, eller ca. 100 mann i snitt. Totalt sett så styrte da Erling over 109 mobiliseringspliktige skip, eller over 10 000 mann!

Totalt sett var det over 300 skipreider, så Erling styrte over en tredel, men han var smartere enn som så. For det første var kongens styrker fordelt mellom Østlandet, Møre og Romsdal og Trøndelag pluss Hålogaland. Kongen hadde da ingen samlet styrke, for den var på begge sider av Erlings. I tillegg benyttet Erling giftemål med sin egen slekt opp mot mektige høvdinger i kongens område. Han giftet søsteren til bror til den mektige Tore Hund på Bjarkøy i Hålogaland. To av sine døtre til de mektige Arnmødlingene i Trøndelag og på Møre samt en tredje datter muligens til sønn av Einar Tambarskjelve. Sønnen Aslak ble gift med Sigurd jarls datter. Da det var vanlig praksis å ikke sloss med sin egen slekt om den så var inngift så klarte Erling å splitte styrkene i Trøndelag og Hålogaland. 

Men Erling kunne ikke kalle ut hæren ut når han selv ønsket. Loven sa at dette var kun en forsvarshær og kun kan brukes når det var virkelig fare. Vi har ingen bevis at Erling gjorde så, utenom vår teori at de var allerede var utkalt da Jomsvikingene angrep.

Men Erling hadde andre styrker. I fredstid hadde han alltid 90 mann rundt seg og 200 i fredstid. Sagaene forteller at Erling selv hadde 3 tjuesesser pluss den kjempestore Skeiden sin med 32 årepar som kunne ta over 200 mann. Totalt sett hadde han da direkte kontroll over skip som kunne ta 500 mann. Nok for en mektig høvding fra Sola noe han blant utnyttet da han reiste til Kong Knut den Mektige, i England og Danmark.