«Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor. Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren.»

Skjebnedag for Norge

Slik beskriver Snorre denne spennende morgenen, 21. desember 1028, som kom til å bli skjebnesvanger for både Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson, ja faktisk hele Norge.

Deretter fortsetter han å fortelle, på et meget levende og spennende vis, om Erling Skjalgssons siste dag, en dag som endte med at Erling lå død om bord i sitt eget langskip.

Olav flyktet nordover, vekk fra Erlings bondehær og måtte forlate landet. Noen år senere returnerer han til Norge og både han og hære ble endelig knust på Stiklestad. Allerede året etter ble utrolig nok Olav digre erklært helgen!

Men, hva skjedde egentlig denne skjebnesvangre dagen og hvor skjedde det?

Vitenskapelig arbeid

Forfatterne av boken Sola’s eldste historie av Tor Erik Hansen og Atle Skarsten har jobbet med dette problemet en god stund.

I 2003 ble det publisert artikkel som i hovedsak argumenterte for at slaget umulig kunne ha skjedd i Soknasundet, den teorien som da var mest akseptert. For å få igjennom en teori så måtte det lages skikkelige bevis. Her var  det myter, gammel folketro og mye synsing. Vi skjønte at eneste måten å løse dette på, var ved mest mulig vitenskaplig arbeid, ispedd litt praktisk forskning.

Det først var å lese stort sett det som er skrevet om denne hendelsen for å danne et bilde av hva som skjedde. Kildene var alle de sagaene som omhandler denne episoden og viktige hendelser forut for denne dagen. De fleste av dem var i digitale utgaver, noe som lettet søk og sammenlikning av de forskjellige utgavene. I tillegg ble det benyttet forskjellige spesielle dataprogrammer og praktisk erfaringer som andre hadde opparbeidet seg.

Ved å benytte flere forskjellige kilder vedrørende hastigheten på vikingskip og tilsvarende seilskip kom de frem til forskjellige hastigheter, en for de vasstrukne skipene til Olav, en for Erlings raske skeid og en for Erlings sammenraskede bondeflåte.

Fra Internett fant en for eksempel hastigheten som en rytter ville hatt over lengre distanse, ved hjelp av flere hester, noe ala måten «Pony express» gjorde det i den amerikanske vesten.

Hva skjedde egentlig?

Erling Skjalgsson og en del andre stormenn i Norge var lei de vedvarende konfliktene med Olav Haraldsson og hadde derfor dratt til England. Her inngikk de en allianse med danske kong Knut. Olavflyktet derfor landet, stormennene dro tilbake til Norge og la alt til rette slik at Knut kunne dra til Norge og bli tatt til konge uten et sverdslag.
Olav var først i Sverige, men dro til slutt over land mot Norge. Han fikk senere menn til å hente de beste skipene sine og gjemte seg deretter i Tønsberg. Etter at Knut hadde forlatt landet begynte Olav på turen vestover og nordover mot Trondheim. Til slutt kom han til Egersund.
 
Her lå han i flere dager for å vente på optimale værforhold. Av de 12 langskipene han hadde med seg, valgte han kun ut de tre raskeste og beste.

Både Erling og Olav hadde spioner ute, så Olav var klar over at Erling visste at han lå her. Erling på sin side sendte sønnene sine av sted med  langskip, en nordpå i Trondheim, en i Hordaland og en inne i Ryfylke, alle for å samle enda flere krigere. Det eneste langskipet Erling dermed hadde liggende klar, var skeiden og en bondeflåte bestående kun av: «skutor, garnbåtar og store rorskutor». Med en gang været var ideelt benyttet Olav derfor anledningen og satt nordover. «da var det fin bør, men nokså kvast», er beskrivelsen Snorre gir av været. Det må jo bety optimale forhold for en som var vågal nok til utfordre den farlige Jærkysten i slikt vær.

Erling skilles fra flåten

Beregninger viser at Olav ville ha passert Sola omtrent samtidig som en rytter fra Egersund hadde ankommet gården til Erling. Selv om skipene lå klar, tar det tid å få flåten seilbar. Det gav Olav den tiden han trengte, og han fikk dermed et godt forsprang på flåten til Erling. Allikevel begynte de straks å hale inn på Olavs tre skip.

Det var da Olav utførte genistreken, skal vi tro Snorre. Det var så stor avstand mellom skipene at man kun så seilene til hverandre. Derfor gav Olav folkene sine beskjed om sakte å senke selve seilet på hver av båten samtidig. Dermed ville utkikkerne til Erling få inntrykk av at Olavs tre båter seilte fra dem og forsvant nordover, overhorisonten.

Det virket, og Erling fryktet at Olav skulle komme seg unna. Derfor tok han ut revet av seilet sitt og fortsatte for full fart nordover. Raskt la han flåten sin bak seg, som Olav hadde håpet på. På dette viset fikk Olav skilt Erling fra flåten, og kunne på det viset legge seg i bakhold med en overlegen styrke.

Hvor skjedde slaget?

Ved å bruke beregninger, tilgjengelige kilder og ikke minst de kvadene som er skrevet om denne hendelsen, ble forfatterne begge overbevist om at dette så avgjort ikke kunne ha skjedd i Soknasundet. Det må ha skjedd oppe ved Bokn et sted!

Olav ville jo vært dum om han svingte til høyre ved Tungenes og seilte inn i Erlings kjerneområde; Ryfylke. Her visste han i tillegg at en av Erlings sønner seilte rundt på jakt etter flere krigere. Han ville

heller ikke hatt tid til å utføre seiltrikset, ei heller ville Erling klart å seile fra flåten sin, slik at Olav ville fått tid nok til å slå ham og de 200 mennene hans i hjel.

I tillegg stemmer det ikke med beskrivelser av slaget, og absolutt ikke med de geografiske beskrivelsene i kvadene. Bokn, derimot, passer perfekt.

Slaget skjedde ved Are

Det ble først antatt at stedet varBoknasundet, men etterpå er det vurdert andre alternativer. I dag helles det mot at dette skjedde på Are, helt sørvest på øya. Her er flere steder hvor Olav kunne ha gjemt seg for bakholdet mot Erlings skeid. I tillegg kommer navnet Are.

Dette er nemlig også nevnt på runekrossen som ble reist av Erlings prest like etter dette drapet, sannsynligvis før Olav ble drept på Stiklestad; «Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling sin herre, som einsam var sviken ut or aren, då han slost med Olav.»

Vanlig tolking antar at are står for en løfting helt bakerst på langskipet, hvor kapteinen stod. Snorre skriver også at Erling stod her og klarte derfor å holde fienden unna helt til han til slutt stod igjen alene. Men vi synes at dette passer for godt til å være en tilfeldighet. Stedet passer ellers også bra for de fleste kvadene.

Olav i bakhold

Kanskje var det her at Olav gjemte seg med sine tre langskip, med seilene og mastene nede, fulle av krigskledde kriger. Erling kom seilende og kunne ikke lenger se fienden. Med ett var han omringet av fienden, de får knapt ned seilet før de er omringet. Piler, stein og spyd hagler over dem. Det tar nok litt tid før de kan svare på angrepet.

Så er kampen i gang. Snart begynner Erlings folk å falle. Til slutt står han alene igjen på løftingen bakerst på skipet. Alle Erlings menn ble slaktet, selv de få som bad om grid! Det er da Olav stiger frem og de utveksler den klassiske ordvekslingen:

Olav roper: «Du vender ansiktet til i dag, Erling!»

Han svarte; «Ansikt til ansikt skal ørner klores!»

Det hele ender med at Olav ønsket å merke Erling med et økseriss, noe Aslak Fitjarskalle misforstår og setter øksen i hodet på Erling.Deretter starter folkene til Olav å røve likene til Erlings folk, før de må flykte fra Erlings bondeflåte.

Ingen av Erlings 200 menn, fedre, brødre, sønner og forsørgere, overlevde.