Erling var ikke bare en stor høvding og en mann med makt fordi han hadde en egen hær. Erling benyttet seg også av at Sola faktisk er meget strategiske plassert geografisk. Hoved-trafikken i fredstid og ufredstid den gangen gikk med skip langs kysten. Og ser vi da langs hele landets kyststripe så er faktisk strekningen Egersund til Sola det strekket hvor det er lengst mellom gode havner og sikkert le.

Erling visste godt om det samme som vi ser i dag når vi står i hagen på Sola Ruinkyrkje og ser utover. Da ser vi rett på varden i Hengsøya på Tjør en plass de helt opp til moderne tid har tatt los. Indre leia starter her og farvannet er veldig urydding, med mye skjær og småøyer. Når det var fred i vikingtiden nådde handelskipene omtrent hit etter en dags seilas fra Egersund eller motsatt veg fra Avaldsnes. Her overnattet de før reisen videre nord og de måtte betale los og skatt, noe som bidro til å opprettholde Erlings posisjon.

Bekreftelsen på en dags seilas til Avaldsnes med et tungt lastet handelskip ser vi i Snorre da Asbjørn Selsbane seilte nordover etter at han hadde fått korn av Erling ” Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver ; de skiltes som kjære venner.  Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over.”

Erling hadde fra sin høye utkikkspost på Solagården full kontroll over sundet mellom Sola-landet og Rott. I ufredstid kunne Erling ha skip både i den godt skjulte havnen på Rott samt i Risavika og i Hafrsfjord. Denne ordningen med å ta los eller kjentmann i dette sundet har nok Solabuen nok gjort i uminnelige tider. Vi vet fra utgravinger av nausttuftene og ved Sola kirkegård at det har bodd folk i dette området fra Kristi fødsel og de visste nok tidlig om det har farvannet forbi Jærens rev. Faktisk er det nevnt hos Snorre allerede på Harald Hårfagres tid. Da skulle en av hans sønner, Gudrød Ljome seile til Rogaland for å hevne at Eirik Blodøks hadde drept broren hans, Ragnar Rettlebeine. (Ja nok en halvbror drept av Eirik og Gunnhild.) Mot gode råd reiste han allikevel, på vinterstid og det blåste storm. Da han kom forbi Jæren gikk skipet ned og han alle om bord druknet.

Det Erling derimot tidlig fant ut var at ved å kontrollere et ”stoppested” i tillegg til Sola, så ville han kontrollere hele denne delen av kysten. I ufredstid og lite dagslys har vi sett at det er vanskelig å seile helt fra Egersund til Avaldsnes. Erling satte derfor sin egen årmann på Avaldsnes og det første kong Olav Haraldsson gjorde, var å bytte ham ut med sin egen. Selv om Erling måtte gi seg så seg vet vi at kong Olav måtte ved to anledninger vente lenge på den rette vinden i Egersund for å klare dette strekket. Noe vi kommer tilbake til. Erling satt nemlig midt i mellom og utnyttet denne makten til eget beste. Om sommeren var normalt sett lyst nok og bra vær til å seile både langt til sjøs og lengre strekk slik at da kunne fienden komme forbi.

Studerer vi så hva kong Olav Haraldsson gjorde etter at han hadde kommet i direkte ufred med Erling får vi et interessant bilde. Vi vet at Erling tok inn skattene på Vestlandet, mens Olav tok dem inn i Trøndelag, pluss på Østlandet og Sørlandet. For ikke å miste makt og anseelse måtte kongen personlig med jevne mellomrom ta inn disse skattene.  For å reise mellom sine områder hadde da Olav to alternativer, enten langs kysten eller opp gjennom dalene. Etter episoden på Avaldsnes i 1023 hvor Tore Sel ble drept er det full strid mellom Erling og kongen og Erling gjorde hva han kunne for å hindre at kongen kunne reise forbi her.

Olav reiste etter denne dramatiske episoden nordover og var en periode i Hardanger for å ta inn skatter. Da det ble høst, seilte han inn fjorden og tok derfra opp i Valdres, brant, herjet under unnskyldning av at folkene der skulle kristnes. Deretter drog han nordover gjennom Gudbrandsdalen og helt til fjellet og stanset ikke før han kom til Trondheim. Der var han om vinteren. Da det lei utpå våren året 1024, gjorde kong Olav skipene sine klare. Så seilte han sørover langs landet for det var da sommer og han kunne seile langt ut og forbi. Om høsten drog kong Olav inn i Viken og så videre opp i Opplanda. Her ordner han seg” fri ” passasje ved giftermål med nær slekt. Året etter i 1025 på vinteren, reiste kong Olav sørover igjen over Toten og Hadeland og ut i Viken. Han turte altså ikke reise forbi Sola.

Om våren kom han til Tønsberg, hvor kan han lot ruste ut skipene sine fordi han hadde hørt at kong Knut, kongen over Danmark og England hadde samlet en hær og var på veg mot Norge. Kong Knut kom ikke, og Olav blir vinteren over i Sarpsborg. Samme vinteren sendte Olav en av sine menn for å få inn skatter i Trøndelag. Han tok vegen først gjennom Opplanda og til Nidaros. Kongens sendemann torde altså ikke reise langs kysten, men valgte turen innenlands.

Året er 1026 og kong Olav var i Sarpsborg og Knut den mektige i Danmark. Da det lei på våren, reiste kong Knut vest til England. Kongen starter nå en ferd vestover nordover langs land. Han ble liggende lenge i Egersund og vente på bør. Han fikk høre at Erling og jærbuene sammen med ham lå i samling og hadde en hær av folk. De ventet så på den rette vinden og seilte så oppover langs Jæren, og om kvelden nådde de til Kvitsøy og la til der. Et sted som sannsynlig har vært et slags fristed. Etterpå kong Olav nordover til Trondheim og ble der over vinteren.

Om våren reiste kong Olav fra Nidaros, men han drog med seg hirden og hadde  også kalt ut bondehæren, leidangen langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham. Kong Olav turte altså ikke reise alene og hadde mobilisert hele styrken langs kysten. Men Erling hadde hørt dette og hadde tidlig reist til kong Knut i England med sønnene sine.

Erling kommer tilbake og året etter lager han en allianse og avtale med kong Knut i Egersund. Hva som skjer etter dette i striden mellom Erling og kongen skal vi komme tilbake i en annen artikkel.