Hva mente egentlig kong Olav med det han sa etter at Aslak Fitjaskalle hadde hogd øksa inn i skallen til Erling Skjalgsson. I følge Snorre sa Olav: “ Bare hogg du din elendige tosk ! Nå hogg du Norge av hendene på meg.” Aslak svarte: ”Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå!” Allerede da så kong Olav konsekvensen av drapet på Erling. Dette var banesåret hans som konge i Norge og det skulle han sårt få rett i.

Gjennom hele sin regjeringstid hadde i hans øyne, Erling vært illojal mot ham. Erling derimot mente han gjorde det han hadde fått rett til av kong Olav Tryggvasson og Håkon Jarl. Olav Haraldsson derimot mente at han hadde et overtak mot Erling, da Erlings side tapte i slaget ved Nesjar i 1016. I dette slaget ville jo Erling fortsette kampen mens Eirik Jarl og Einar Tambarskjelve flyktet.

Så etter tapet fortsatte Erling å herske og ta inn skatter som før på hele Vestlandet. To ganger kalte kong Olav ham inn til forlik, en gang på Kvitsøy og en annen gang i Tønsberg. Begge gangene møtte Erling opp og han kom vinnende ut av begge konfliktene så uvennskapet bare fortsatte. Etter drapet og oppgjøret da Tore Sel ble drept på Avaldsnes i 1023 var det ingen samtaler mellom de to, sagaene definerer det som fullt fiendskap. Historikeren Tormod Torfæus skriver allerede på 1600-tallet at sammenstøtet på Avaldsnes var kimen til en hel rekke av ulykker som senere fant sted. De endte med Erlings død og til slutt med kongens eget fall.

Men noe som ikke er så mye diskutert er at på slutten av denne perioden hadde maktspillet og maktmidlene forandret karakter. Det var ikke nok å bare være frende for å ha fred. Erling Skjalgsson og flere stormenn som Kalv Arneson og Tore Hund hadde gått i allianse med kong Knut i England. For dem var motivet at med Knut som konge kunne de friere operere som høvdinger og lendmenn uten innblanding av kong Olav. Men det var ikke alt, fordi alle disse stormennene kunne lett overtales hvis det ble lovet betaling og penger. Vi vet fra sagaen at Olav Trygvasson ble betalt av kongen i England for at han ikke skulle angripe ham mer. Senere fikk Olav Haraldsson penger av kong Knut for å få folk på sin side. Etter dette fulgte kong Knut opp med at de fleste stormennene i Norge fikk lignende betaling som både Erling Skjalgsson og Tore Hund. Faktisk fikk også Aslak Fitjaskalle betaling av kong Knut.

Det med penger og betaling for å gjøre krigstjeneste har vi arkeologiske bevis for også her i Sola. Det er gjort 3 store myntfunn fra vikingtid her i Rogaland. I Egersund, i Sola på Hammeren på Tjora og på Bokn. Vi vet at kong Knut møtte Erling Skjalgsson i Egersund og vi vet at Erling ble drept på Bokn. Noen sammenheng her? Er alle disse pengene kong Knut’s betalings penger. Myntene i Egersund er datert 1017 og eldre og er av angelsaksiske og tyske opprinnelse. På Tjora,(se bildet) ca. 800 sølvmynter og 578 fragmenter av mynter var for det meste mynter fra England, men også noen fra Tyskland, Skottland, Danmark og Bysants. De er også datert 1017-18 og må derfor være lagt i jorda etter dette. Funnet i Egersund er datert til 1028.

Så tilbake til Bokn etter at Erling var drept. Olavs menn drev og plyndret likene da plutselig Erlings folk nærmer seg. Olav gir da instruks om at nå må de dra litt kvikt og at det fikk holde med det de allerede har skaffet seg. Olav og hans menn flykter så nordover gjennom Sunnalandsundet på Bokn. Erlings folk følger ikke etter. Ingen av Erlings sønner var med på Bokn. En skal ha vært sammen med Håkon jarl i Trøndelag, andre i fjordene i Rogaland, der de allerede før drapet var opptatt med å samle folk for å slåss mot Olav. Da de fikk høre om drapet på sin far, reiste de med store styrker nordover fra Agder, Rogaland og Hordaland for å forfølge ham. Men kong Olav fortsatte sin reise, og over alt hørte han nyhetene om folks uro og harme.

Han passerte Stad, og her fikk han høre at Håkon hadde reist store styrker mot ham fra hele Trøndelag. Han var nå i skvis, store styrker forfulgte ham fra sør og nå også store styrker fra nord. Han ventet ved Steinvågen ikke langt fra ålesund og lå der natten over. Aslak Fitjaskalle hadde seilt til en plass med navnet Borgund. Det var meningen hans å komme tilbake neste morgen, men da han kom dit, ble han drept som hevn på drapet av Erling. Kong Olav fikk nå stadige opplysninger om at store styrker var på vei mot ham på begge sider. En del av folkene rundt brøyt nå ut og ville ikke følge ham lenger. En av dem var Kalv Arneson.

Med dagens reise mønster ville vi trodd at kongen satt i en felle. Men nei, han visste råd. Han reiste nå innover i fjordene til Tafjord hvor han gikk i land. Derfra tok han og folkene seg til fots over til Lesja øverst i Gudbrandsdalen. Fem skip måtte han legge igjen. Derfra reiste han til fots eller til hest til Eidskog i Hedmarken like ved grensen til Sverige. Folkene fikk nå valget om de ville følge ham videre. Noen takket nei, mens andre fulgte. Blant disse var tre av Arneson brødrene, samt hans kone og barn. Han krysset så diagonalt over Sverige og reiste så videre til kong Jarisleiv og hans dronning Ingegjerd, hans tidligere forlovede og hans hustrus søster, i Russland.

Håkon Jarl ble nå konge i Norge, men det skulle ikke vare lenge. Som flere andre ledende menn i Norge ville også han over til kong Knut å få sin rettmessige betaling. For på overfarten forliste han, og gikk ned med hele sitt mannskap. Olav Haraldsson sitter samtidig i Russland og lurer på hva han skal gjør. Kong Jarisleiv mener at er en så from mann og at han burde fortsette med å forkynne om Gud. Han bør derfor ikke returnere få å prøve å innta kronen i Norge. Kong Jarisleiv tilbyr ham derfor provinsen Vulgaria, ellers kjent som Bulgaria, som på tiden var hedensk, og derfor ga rike muligheter for å utbre kristendommen. Men det kommer en sendemann til Olav som fortalte om Håkon Jarls sin død og hvem som nå styrte i landet. Han bestemmer seg så for å reise tilbake for å innta kronen. Hele historien om Olav er i form som om at det er gud som hele tiden står over ham og styrer ham. Alt er ispedd mirakler rundt Olav, som en slags bortforklaring av hans handlinger.

Hjemme i Norge begynner folkene å få mistanke eller rykte om at Olav er på vei tilbake. Tore Hund samler styrker i nord og drar sørover. Lendmennene fra Agder, Rogaland og Hordaland samles, noen drar øst og andre nordover, med den hensikt å stanse Olav med våpenmakt, uansett hvilken vei han valgte. Erlings sønner reiste østover fra Sola, sammen med alle som kom fra landsdelene i sør og øst. Olav oppholder seg i Sverige og prøver å skaffe folk. Og selvsagt hadde han fått med seg nødvendige gaver og midler fra kong Jarisleiv. Olav hadde fremdeles noen venner i Opplandene, men ellers er det betalte soldater og frigitte røvere som danner hæren hans. De møtes så nord for Trondheim på et sted som heter Stiklestad. Bondehæren styrt av gamle venner av Erling, de skulle hevne Erling og samtidig unngå at denne Olav ble gjeninnsatt som konge. Vi vet hvordan det gikk. Kong Olav får banesår og to av Erlings nære venner Kalv Arnesson og Tor Hund gir ham det endelige dødsstøtet 29.juli 1030. Erling ble endelig hevnet, eller ble han det?

Hadde historien stoppet her hadde det nok vært korrekt, fordi etter Olavs død på Stiklestad ble kong Knut også konge i Norge. Men han kunne ikke regjere her så i stedet satte han den unge Svein Alfivason som konge. Han var sønn av kongen utenfor ekteskap med en Alfiva. Det ble innført nye og strenge skatter samtidig som det ble uår. Noen kom på ideen å grave opp Olav og da hadde gjort det mente de at håret hadde grodd. Han måtte da være hellig og dette gjorde at alt det gale han hadde gjort ble tilgitt, også drapet på Erling.