Av: Atle Skarsten. Utgitt i Sola Historielags årbok 2019. Webside: Tor Erik Hansen.

Lenge før det var antydning til noe bygdesentrum i Sola var Tananger det viktigste stedet. Tananger har en stolt historie preget av stedets lokalitet, ut mot havet, en historie med et virkelig maritimt bakteppe. Sjøen har alltid vært beboernes beste venn, men og deres verste fiende. Tananger har vært en kjent og velbrukt havn siden tidenes morgen. Likevel er Tanangers skriftlige historie merkelig nok ikke eldre enn rundt 400 år. Hvem var de så, de første beboerne i Tananger?

En trygg havn

Ute mot hav der kor storbølgå bryde´,

ligge ein plass som for havnå fekk ry.

Mangt et fartøy har når stormvarsel lyde´

her bakom holmar og skjer funne ly.

Inn te Tananger va´ sikraste utvei

når en ´kje lenger mot uver fant rå´.

Her va´ det hus bakom naknaste snauhei,

her va´ det rom og forsyning å få.

Slik lyder første vers av Tananger-vise, Tanangers nasjonalsang, skrevet av Harald Olsen og gjort kjent av koret Fiskarane. Den beskriver så levende hvorfor Tananger ble et slikt yndet sted, en trygg havn.

Den beste og dypeste, ja egentlig den eneste brukbare havnen nord av Sirevåg. Mellom disse to havnene lå de værharde og farlige jærstrendene. Som den danske vestkysten var dette vanskelige strekninger å navigere, på grunn av manglende formasjoner på land, som markante hauger og fjell, spesielt i de  hvite seils tid. Først langt inne på land steg fjell opp i høyden som kunne brukes til å navigere etter. Derfor måtte man ha god sikt og høyt skydekke for å seile nært land. Det har man ikke alltid utfor Jæren, spesielt på den mørkeste tiden av året.

Da måtte man holde seg langt ute, fjernt fra alle grunnene og sandbankene som stadig flyttet på seg. Derfor har Tananger, eller Hab’en som lokalbefolkningen kaller stedet, blitt brukt av sjøfarende som en trygg havn å søke tilflukt i om været slo seg vrangt.

Navnet Tananger består av «Tan» og «anger», som igjen betyr havnen eller bukten bak tangen eller neset. Neset som gjør Tananger til et slikt trygt tilfluktssted heter nettopp Tangen. Etter å ha navigert skuta rundt Tangen og ankret opp i Hab’en var den seilende i ly for været, nesten uansett fra hvilken himmelretning vinden blåste.

Tananger har vært et kjent sted for dem som seilte langs kysten vår, fra langt tilbake. Tananger som stedsnavn dukker likevel ikke opp i kildene før prest og historiker Peder Claussøn Friis skrev «Tuert ind paa Landet, Oster fra Rott, ligger den Haffn Tannanger» i sin beskrivelse av Stavanger stift i 1608.

Rott derimot kjenner man fra skriftlige kilder så langt tilbake som 1187.

Claussøn Friis bruker altså øya Rott som referanse, siden øya på den tiden var et velkjent sted. 1608 er merkelig sent, syns nok enkelte, meg inkludert. Når man tenker på de ypperlige forholdene stedet hadde, ut mot et hav fylt av liv høres det merkelig ut at ingen kjente til stedet før utpå 1600-tallet. Men, vi vet at Tananger har vært brukt av mennesker lenge før dette, med spor fra både steinalder, bronsealder og vikingtiden.

Tanangers eldste historie

Når bosatte de første menneskene seg rundt denne fra naturen så skjermede og ideelle bukten? Arkeologiske funn har ikke vært mange og gjerne på grunn av at det heller ikke har vært særlig mange arkeologiske undersøkelser i Tananger, på tross av at mulighetene har bydd seg, gang på gang. Fjerner man et bygg i Stavanger står arkeologene i kø, klar med spadene sine. Mens vi har til gode å se en arkeolog i Tananger sentrum. Det er trist, for jeg er overbevist om at de ville gjort en mengde spennende funn. Vi ville lært en mengde om Tanangers tidligste historie. I stedet bygger vi fortiden ned. Det nærmeste jeg vet arkeologer har vært sentrum er på Myklebust, i forbindelse med utbyggingen der de siste årene. I motsetning til hva mange tror ble Gåsehelleren på Meling, i skyggen av Halliburtons store kontorbygg på Norscobasen, utgravd av en ukyndig amatør i 1909.

I eldre steinalder, for rundt 7 000 år siden, regner man med at vannstanden lå rundt åtte-ni meter høyere i området rundt Tananger. Om man tar for seg de forskjellige dalstrøkene i Tananger, fra den gamle bussgarasjen og nordover langs Tananger ring, opp Moringvegen, Briggvegen og Skibmannsvegen, så ser man at dette trolig har vært frodige tidevannsområder. Her kunne steinalderens Tanangerbuer høstet av naturens mangfold, som skalldyr, småfisk, krabbe og ikke minst sjøfugl.

Gåsehelleren, i dag inne på baseområdet, ble ”usakkyndig fremgravd” av Lars Tjøtta i 1909.  Funnene han gjorde viste klart at den sørøstvendte helleren hadde vært et velbrukt bosted i steinalderen, brukt over lang tid. Denne helleren ligger i dag på Norscobasen. I jorden under Gåsehelleren fant Tjøtta blant annet kroker av bein, pilspisser og skraper i flint, omtrent 7 000 år gamle, i tillegg til leirskår av litt nyere dato. Med utgangspunkt i funnene fra denne og en heller på Tjoraneset vet vi at Tanangerbuen på den tiden spiste fisk som lyr, torsk, brosme og berggylt. Av bevingede skapninger ble det funnet mest bein etter lomvi, sjøorre, havsule og muligens en gråspett. Av pattedyr var det rester av hjort, sel, ku/okse, sau/geit, svin og faktisk hund. I tillegg har disse tidlige Tanangerbuene naturlig nok spist mye bær, frukter og annet grønt. Sopp fantes det også mye av på den tiden, og villbringebær vokste her allerede før de første menneskene ankom. I tillegg regner man med at forskjellig tang og tare sto på menyen og ikke minst det man fikk tak i av skalldyr.

Hadde arkeologene undersøkt liknende steder og hellere nærmere havnen i Tananger, ville de garantert gjort tilsvarende og kanskje enda mer spennende funn. Se for eksempel for dere dalen i Moringvegen; like ovenfor Hummeren hotell. Dette ville vært en fin og skjermet vik. På andre siden, øst av denne viken, ville det da være en langgrunn bukt der hvor Tananger ring går i dag, ideell for fangst av krabbe, småfisk og skalldyr. Jeg husker godt da jeg var med min morfar Henry Olsen og grov en dreneringsgrøft på marken der hvor Tananger ring går i dag.  Det forundret meg da at det flere steder dukket opp muslingskall i store mengder, langt nede i jorden.

Disse to buktene ville ha dannet en landtunge som ledet ut til et litt høyere nes. På den lave ryggen ut til neset ville det vært et perfekt oppholdssted for en steinalderfamilie. I nettopp dette området, litt over det som ville ha vært strandlinjen for 7 000 år siden, fant en av beboerne flere flintfliser, såkalte flekker, formet av mennesker da han spadde i hagen. Ved Arkeologisk museum i Stavanger mener man at disse er mellom 4 og 5 000 år gamle. Det er også flere hellere nede i Risnes, nord av  Tananger som fortjener en undersøkelse, men det kommer nok ikke til å skje i vår tid.

I Tananger har man ellers funnet både sigd i flint og skafthullsøks fra steinalderen som løsfunn, i tillegg til funn fra både folkevandringstiden og vikingtiden.

Fra den lune og trygge havnen i Tananger har disse første bosetterne satt ut i små fartøyer for å fiske med enkle håndsnører med kroker av bein, senere jern. De har fanget sel og skutt fugler, høstet egg og livnært seg så godt de kunne. Sporene etter dette harde livet finner vi i dag bare fragmenter av, men vi kan ane dem. De sto for starten på stedets stolte historie.

Havets sorte gull

Som nevnt var det Peder Claussøn Friis som for første gang nevner navnet Tananger i sin beskrivelse av Stavanger stift i 1608. Etter det dukker Tananger på ny opp i kildene 2. september 1623. Da lå nemlig skipper Jahan Jahansen, fra Horn i Nederland, med skipet sitt i Tananger. Han hadde først vært på Rennesøy og ulovlig solgte salt og korn til de lokale bøndene. Nå lå han i Tananger og solgte salt til bøndene. Slikt var forbudt og derfor havnet han i retten i Stavanger, blir skrevet inn i rettsprotokollene og vi kan dermed lære litt mer om Tanangers historie. «Skipperen mødte og kunde ikke negte at han handlet med bønderne.»

Hvem var det han solgte salt til og hvor bodde de? Mest sannsynlig bodde noen av dem i Tananger, som strandsittere, husmenn på vegne av bøndene som eide strandlinjen i Tananger. Den store bukten som bebyggelsen i Tananger etter hvert samlet seg rundt lå opprinnelig under de tre gårdene Myklebust, Meland og Meling, der Meland kun hadde en liten snipp av den østligste delen av havnen. Myklebust lå på nordsiden og Meling på sørsiden. Og en av grunnene til at det ble plassert husmenn her nede var at storbøndene på de tre gårdene, som lå langt fra Hab’en hadde store samlekister liggende i sjøen i Tananger. Disse var fulle av levende og verdifull hummer.

Fra Claussøn Friis vet vi også at så tidlig som i 1599 fisket man her i distriktet hummer med teiner, «en Kubbe eller Korff som man leger ud att Thage Hummeren udi», for siden å salte eller tørke den.

Hummer har nok blitt fisket i skjærgården utfor Tananger langt tilbake, men det var først midt på 1600-tallet den ble en eksportvare. Da nederlenderne på den tiden var en av de mektigste sjømaktene, var det og naturlig at det var de som startet denne handelen. De var ofte i Ryfylke for å kjøpe eiketømmer og lenger nord etter tørrfisk. I den forbindelse oppdaget de at skjærgården utfor Sola hadde en mye mer eksklusiv vare å by på. Hummer ble en handelsvare og fikk plutselig en høy verdi for lokalbefolkningen. Selv om handel med hummer trolig hadde foregått lenge, er det ikke før sent på 1600-tallet at denne handelen dukker opp i kildene. Igjen er det rettsdokumenter som bidrar til en økt kunnskap om Tananger.

17. januar 1672 sto den nederlandske skipperen Bernt Martens i retten i Stavanger, tiltalt for avgiftsunndragelse. Han hadde kjøpt en del varer i Stavanger som han hadde betalt skatt for. Deretter hadde han kjøpt en favn ved og seilt til Tananger for å kjøpe hummer, uten å betale den pålagte skatten for veden. Martens ble liggende i Tananger da det blåste opp til storm, slik at han hadde måttet utsette avreisen og i stedet vente i kalde Tananger til været lettet. Derfor brukte han litt av veden for å holde seg og mannskapet varme mens de ventet. Det var ikke lov. Slikt er straffbart og vi kan derfor lese om det i rettsdokumentene. Heldigvis for Martens skjønte retten at været kunne ingen rå med og siden det ikke var ved å kjøpe for egen bruk i Tananger slapp han straff.

Etter at hummeren ble en slik ettertraktet eksportartikkel, kom det jevnlig nederlandske bysser, skip med brønn, til Tananger for å kjøpe levende hummer. Det var nokså naturlig at Tananger ble endestasjon for de brede nederlandske klinkerbygde brønnskutene. Sjøen utfor Tananger, rundt Rott, Tjør og ikke minst Håstein inneholdt store mengder av hummer. I tillegg var Tananger en ideell havn både for å lagre hummer i påvente av handel, men og for de nederlandske brønnskutene.

Den mest populære måten å fange hummeren på var ved hjelp av lange klyper, som mest minnet om noen forvokste ildtenger. Disse klypene var oppimot to favner lange (en favn = 1,83 meter) med armer av tre og en klype av jern. Fangsten foregikk på grunt vann i den varme årstiden når hummeren kryper opp på grunt vann. Ved hjelp av vannkikkerten som man holdt fast med tennene, ble klypen brukt til å fange hummeren, mens en hjelper manøvrerte robåten. Det var en komplisert operasjon, spesielt om der var litt sjø. Selv om man i større og større grad begynte å bruke flettede ruser eller teiner, var disse klypene i bruk langt ut på 1700-tallet.

Det fortelles at det var nederlenderne som introduserte fiskerne for hummerteinene. Disse kunne man selvfølgelig lett lage selv, men var likevel en større investering for fiskerne enn de gamle klypene. Motviljen var derfor tilsvarende stor. Etterhvert fikk allikevel nederlenderne overbevist fiskerne om at klypefanget hummer ikke var like levedyktig som teinefanget, samt at man fanget mye mer hummer, langt mer bedagelig. Teinene kunne brukes så å si året rundt, i mye verre vær enn klypene. Selv om ganske mye hummer fortsatt ble fanget med klyper, ble det langt større antall etter at teinene kom i bruk.

Bøndene på Myklebust, Meland og Meling bodde i klyngetun et godt stykke fra Hab’en. Når vi ser at det på slutten av 1600-tallet bosatte seg  husmenn i Tananger på hver av disse gårdene er det nærliggende å anta at de hadde fått beskjed av storbonden om å bosette seg her nede. Det var fint å ha egne folk til å følge opp gårdens rettigheter i havnen samtidig som de passet på hummerkistene. Noen av disse kistene var riktig store, med plass til over 2 000 hummer. Sent på 1600-tallet ble derfor fem husmannsplasser etablert rundt Hab’en. Snart vokste familiene, der var nok å gjøre. Flere og flere ryddet seg nye plasser og stedet fikk sakte, men sikkert sin egen identitet.

De første beboerne

Det var som sagt i slutten av 1600-tallet at de første personene begynner å bosette seg i Tananger. I skiftet etter Laurids Rott, 25. februar 1684 blir «Kari i Hafnen» nevnt. Denne Kari har man gjort litt spesiell i bygdeboken Soga om Sola og Madla, hvor man ser på henne som den første kjente personen som bodde i Hab’en.

Dette er nok ikke helt korrekt. Sjekker man kirkebøkene for denne perioden dukker det opp flere kandidater, deriblant «Laurits Torgersen af Tananger» som ble begravd 11. mai 1681, tre år før Kari dukket opp i skiftet. I tillegg ble Lauritz Pedersen født i «Haffnen» 18. juli 1683. Det er flere tilsvarende eksempler i kirkebøkene, men dette får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.⁠ Det betyr uansett at det bodde folk i Tananger, i det minste fra midten av 1600-tallet, men sannsynligvis enda tidligere, uten at vi har skriftlige kilder som kan bekrefte dette. De første skriftlige bevisene finner vi i form av dokumenter relatert til fem husmannsplasser som ble ryddet rundt havnen, på gårdene Myklebust, Meland og Meling, mellom 1688 og 1698.

Under Myklebust:

– Hallvardsplassen (gr.nr.3/br.nr.9)

Rundt 1688 ryddet Ommund Torgersen (f. ca. 1661) fra Tjora denne idylliske plassen like under Bådaberget i Tananger. Dette er en av de aller eldste husmannsplassene vi kjenner i Tananger. Etter Ommund døde overtok enken Anna Ivarsdatter stykket og giftet seg på ny med Samuel Olsen fra Varhaug. Etter flere forskjellige eiere kjøpte Jens Saxe Lindal (1723-1796) plassen. Han flyttet fra Monsenhuset til Hallvardsplassen, og hadde plassen som en slags pensjonistbolig sammen med konen Anna Blomme Pedersdatter. Hun var datter av Peder Cortsen Høyer, som bygde Monsenhuset i 1732.

– Stykkjet (gr.nr.3/br.nr.15)

Denne husmannsplassen er det bruket på gården Myklebust som ligger lengst øst, helt opp til grensen mot Meland, Torkelsbekken. Plassen ble rundt 1690 ryddet av Tollak Olsen (1660-1731), ofte kalt Tollak Austmann, siden han kom fra Heskestad. Det var sønnen Ola som overtok bruket etter foreldrene rundt 1723. De siste husene på denne gården ble revet på 1960-tallet.

– Habnaplassen (gr.nr.3/br.nr.18)

Det var Tarald Pedersen fra Helleland som fikk feste på Habnaplassen i 1698. Etter ham fulgte fire generasjoner husmenn, frem til Mons Gabrielsen, den første Monsen i Tananger, kjøpte bruket i 1809 og flyttet dit. Om han bygget om et eldre hus, eller bygget nytt, er usikkert. Etter at Mons døde i 1817 drev enken Marta Maria Jonasdatter gårds- og forretningsdriften videre, under kallenavnet Marta i Hab’en. Hun giftet seg på nytt med Gabriel Olsen fra Nord-Kolnes. Etter at Marta døde, giftet Gabriel seg på ny med en annen Marta, nemlig Marta Dortea Svensdatter fra Time. Etter at Gabriel også døde, drev Marta videre som gårdbruker, landhandler og skipsreder under kallenavnet Madam Olsen. To av bygdas mest kjente og driftige damer, under Tanangers tidligste historie het begge Marta og bodde på Habnaplassen. I 1902 ble Habnaplassen solgt til handelsmann Daniel Danielsen.

Under Meland:

– Torkjelstykkjet (gr.nr. 4/br.nr. 2)

Kristoffer Person fra Revheim bodde først en periode på Haga, før han en gang mellom 1695 og 1700 flyttet ned til Tananger, på den lille snippen som tilhørte gården Meland. Her ryddet han husmannsplassen som senere fikk navn etter los Torkel Govertsen (1795-1887). Etter at Kristoffer døde i 1711 var det datteren Mareta og mannen Sven Person som overtok gården, siden hennes eldre bror Ola nettopp hadde dratt til Nederland. Sven kom også fra Tananger. Den nevnte losen Torkel Govertsen har også gitt navn til Torkelsbekken, som danner grenseskillet mellom Meland og Myklebust. Torkjelstykkjet hadde naust litt lenger ute på Melingsiden, der man senere kalte Groen. Bøndene på Meland hadde ellers enda et naust, Melandsnaustet, det som i dag ligger like ved Kystkultursamlingen.

Under Meling:

– Hellandstykkjet (br.nr. 6) ble festet som husmannsplass rundt 1690, da Ola Sjurson fra bruk ni på Risa ryddet plassen. Han var født rundt 1663 og er den første vi kjenner som bosatte seg på den delen av Tananger som tilhørte gården Meling. Husmannsplassen Hellandstykkjet lå under bruk fem på Meling, lengst sørvest på Melingssiden. Stykket var husmannsplass til Jon Olson ble selveier i 1874. Hellandstykkjet hadde det naustet som i dag er oppbygd like ved broen over inngangen til ”Dokken”.

Det var en tøff tilværelse for de som bosatte seg rundt Hab’en. Tananger har en historie som viser et ubøyelig pågangsmot, en fremtidsrettet kreativitet, men og en slitsom hverdag. Fiskerne, loser og andre sjøfarende, som praktiserte sitt yrke på havet, hadde en hverdag fylt av farer. Mange var de som gikk bort mens familie og kjære satt hjemme og ventet, med magre utsikter etter at den viktigste forsørgeren hadde gått bort. I nesten alle de eldste slektene i Tananger finner vi familiemedlemmer som har gått bort på sjøen. I dagens velferdssamfunn kan vi knapt forestille oss livet for en hustru som mister mannen, familiens forsørger, med huset fylt av unger. Gang på gang ser vi likevel at lokalbefolkningen stilte opp. Ungene vokste opp og hva gjorde guttene? De dro selv til sjøs, som fiskere eller sjøfolk. Enkelt familier opplevde slike tragedier i flere generasjoner.

Hummerfangsten

Som vi har sett var det nederlenderne som gjorde hummerfisket til havets sorte gull. I starten var det grunneierne som styrte fisket, og hadde hummeren lagret i store samlekister nede i Hab’en. Etterhvert begynte de fleste i Sola å fiske hummer og møtte opp i Hab’en med fangstene når de så at nederlenderne var innom for å kjøpe levende hummer. Det første skipet som ankom, var og det som fikk kjøpe og laste først. Men prisene holdt seg likevel ganske stabile.

Selv om ganske mye hummer ble fanget med klypene, kan vi klart forestille oss hvor mye mer som ble fanget etter at teinene kom i bruk. Dette førte til priser som ikke gav så stort overskudd som fiskerne gjerne ønsket. Prisene på denne tiden lå på en skilling per stykke, uansett størrelse. 15. juli 1717 fikk nederlenderne beskjed fra amtmann Nobel i Stavanger at de nå skulle betale to skilling for hver hummer, uansett størrelse, og 1 ½ sk. for dem med en klo.

De oppkjøperne som ikke fulgte det nye regulativet, skulle betale en halv riksdaler i straff for hver kjøpte hummer. Halvparten av denne boten skulle tilfalle anmelderen og andre halvparten skulle de sengeliggende fattige i distriktet ha. Den ulovlig kjøpte hummeren skulle deretter beslaglegges og slippes tilbake i havet.

En annen grunn til at man våget å ta denne konflikten var at engelskmennene hadde begynte å presse seg inn på det eksklusive hummermarkedet. De betalte derfor bedre enn nederlenderne.

Nederlenderne ble rasende og bestemte seg for å fortsette med det gamle systemet. Deres kommisjonæren i Stavanger, den mektige handelsmann, reder, sagbruks- og jordegodseier Lauritz Smith, ble satt på saken. Det er ganske beskrivende at det første Lauritz gjorde var å dra ut til fiskerne i Tananger. Nå la han hardt press på de lokale fiskerne, distriktets prester og ikke minst tollbetjentene. Han truet med at nederlenderne godt kunne finne på å trekke seg helt ut og da ville alle tape penger. Likevel sto fiskerne hardt på sitt og ønsket nyordningen velkommen. På tross av det iherdige arbeidet til Lauritz, lykkes det å få rotfestet nyordningen. Levende hummer over ni tommer skulle koste to skilling, mens undermåls og hummer med en klo skulle gå for halv pris.

Nederlenderne forble å handle med oss, selv om engelskmennene tok over mer og mer av markedet. Før 1720 var nederlenderne de største oppkjøperne i Tananger, men fra da av var det engelskmennene som tok over.

I utgangspunktet foregikk salget i Tananger som kommisjonshandel via en kommisjonæren i Stavanger, som den nevnte Lauritz Smith. Mektige menn i Stavanger ønsket større fortjeneste fra dette markedet og begynte å føre hummer med egne skip. Dette gjorde at de overtok mye av markedet og midt på 1700-tallet hadde de så og si tatt over hele handelen. Dermed kunne de sette opp kontrakter med fiskerne om leveranse av hummer. Michael Leigh Smith, Lauritz’ sønn, fikk en slik kontrakt med fiskerne i Tananger, hvor de forplikter seg til å levere hummer fra 1.mars til midten av juli, kun til de skipene som Michael sendte utover. Om Tanangerfiskerne leverte til andre ville de måtte betale en bot på 200 daler. Det samme om ikke Michael kunne ta imot hummer, da måtte han betale. Dermed fikk fiskerne en mer ordnet avtale og sikrere inntekt. Denne fordelen varte ikke lenge, da engelskmennene og nederlenderne stadig la kjepper i hjulene på Stavangerborgerne. Til slutt så man seg nødt til å vende tilbake til kommisjonshandel som før.

Grunneierne på de store gårdene i Sola ønsket enerett til å fiske hummer i skjærgården. Som tidligere nevnt var fangsten effektivisert, prisen på hummer doblet og borgerne i Stavanger interessert. Her måtte man prøve å vokte om det en kunne. Derfor gikk de lokale bøndene og grunneierne rettens vei for å kreve enerett på hummerfisket utenfor Tananger. I 1725 ble dommen satt, grunneierne fikk rettens medhold og skulle ha fisket alene. Dermed begynte rabalderet. Flere fiskere i Tananger hadde fangst og salg av hummer som en stor del av sin årlige inntekt. På midten av 1700-tallet drev nesten alle rundt Hab’n med hummerfiske. Nå slo så disse fiskerne seg sammen og klaget rettens avgjørelse inn for regjeringen. Ved kongelig reskript ble havet gjort fritt for alle. Enda en gang vant de små over de store og mektige. Vi kan bare forestille oss jubelen i «Hab’n» da dette ble kjent. På denne tiden levde der rundt 35 mennesker rundt Hab’n.

En av hummeroppkjøperne fra Stavanger som har satt spor etter seg i Tananger er Peder Cortsen Høyer. Det var nettopp på grunn av fordelen det var å være handelsborger av Stavanger, at han bosatte seg i Tananger i 1732. Det å drive handel hadde siden middelalderen vært strengt regulert. For å drive handel i byen måtte man ha borgerskap. Det betød at folkene på landet måtte inn til nærmeste by for å kunne gjøre sine innkjøp der. I steder langt borte fra nærmeste by kunne man få kongelig bevilgning til å drive handel i distriktene, med begrensede vilkår. Nå ønsket Høyer å tjene seg rik på havets sorte gull i Tananger. Han hadde i tillegg giftet seg med datteren til en av de store hummereksportørene i Tananger, presten Jens Saxe. Jens hadde i flere år trosset byprivilegiene ved å drive hummereksport og utleie av hummerteiner. Som prest hadde han ikke lov til å drive handel utover det som måtte til for å selge sin egen landskyld, for å betale skatten. Det kan virke som om Jens hadde funnet flere måter å lure lovverket på og tjente gode penger på hummerhandelen. Han var en av de rikeste i bygda på den tiden. Da Peder Cortsen Høyer fikk festebrevet på bruk syv i Tananger, skrev han og under på at han ikke skulle være til fortrengsel for andre i Tananger. I 1732 kjøpte han 200 kjøpmannsbord og bygget samme året første delen av «Monsenhuset».

Deretter startet han utleie av hummerkister til hummeroppkjøperne. Det gikk ikke helt som han hadde planlagt. Cortsen Høyer fikk raskt store økonomiske problemer og hadde i tillegg opparbeidet seg stor gjeld da han bygget «Monsenhuset». Ut over dette skyldte han flere av de nederlandske oppkjøperne penger, noe de saksøkte ham for. Høyer prøvde seg i tillegg med salg av øl og sprit til de gjestende båtene, med det hjalp ikke stort. Etter nye søksmål fra hummeroppkjøpere var det bare en vei ut. Den 12. mars 1740 kom lensmann Knut Knutsen med to lagrettemenn på døren for å ta utpanting. Peder stakkar, døde som en fattig mann, med mindre formue enn de fleste bøndene i Haaland, i 1764. Svigersønnen Jens Saxe Lindal overtok gården og ble i tillegg stedets første losoldermann og tollvisitør.

Nederlenderne var også i Tananger på jakt etter en annen og litt mer uvanlig salgsartikkel. De kjøpte nemlig på begynnelsen av 1700-tallet en mengde skipslaster med stein, fra Meling. Vi kan vel bare forstille oss ansiktet på den lokale bonden når noen tilbød seg å betale for steinen som gården sikkert hadde rikelig av. Det fortelles at denne steinen ble brukt til å bygge deler av Amsterdam havn.

Livet i holmene

Hummeren som ble solgt til nederlenderne og senere britene ble fisket i skjærgården utfor Tananger. Mye kunne nok fiskes nært land, men det var ute rundt Håstein- og Tjørholmene de store fangstene ble gjort. Før man fikk båter med motor, og man var avhengig av seil og årer, gikk det mye tid bare å komme seg ut der man skulle fiske. Derfor begynte man ganske tidlig å overnatte på stedet i fangstperioden. Man bygget seg små hytter av stein og enkelte ganger av tre hvor man overnattet, mange i hver hytte.  På syv av holmene rundt Håstein og på to av Tjørholmene finner vi fremdeles spor etter hummerhytter, hele eller i forskjellig grad av ruin, av tre eller stein. Vi har registrert 21 slike hytter som til sammen kan ha rommet godt over 100 fiskere under sesongen. Kun tre-fire av disse hyttene er fremdeles i en slik stand at det går an å overnatte i dem. Men når startet denne hyttetilværelsen?

I 1772 dro Jon Risa og Ola Haga ut til Nordvik på nordsiden av Rott. Der hadde de etter sist hummersesong lagret 110 hummerteiner som de nå skulle hente. Nå fant de ikke en eneste teine. De oppdaget til slutt at teinene lå i naustene til Gabriel og Nils Rott, grunneierne på Rott. De mente at teinene først og fremst var lagret ulovlig i Nordvik og i tillegg at aktiviteten forbundet med disse teinene skremte bort sjøfuglene, som beboerne på Rott skulle høste både egg og unger fra. Dette var frustrerende for Jon og Ola, siden det akkurat da lå to store seilskip i Tananger og ventet på å få fylt brønnene sine med levende og verdifull hummer. De ga seg ikke og gikk derfor til sak mot Rott’buene. I retten ble en del eldre fiskere benyttet som vitne, på vegne av de tiltalte. Disse kunne fortelle hvordan dette fisket hadde foregått tidligere. I deres ungdom, rundt 1730, hadde fiskerne fra fastlandet alltid tatt med seg teinene tilbake etter at sesongen var over. Rundt 1740 derimot startet de med å la teinene bli liggende til neste sesong. I tillegg begynte man å oppholde seg på stedet om nettene og kokte maten sin der. Alt dette gjorde at de verdifulle fuglene trakk seg bort fra området. Folkene på Rott hadde derfor bedt fiskerne fra fastlandet om «…i Venlighed at holde sig fra de Stæder hvor fuglen søger…». Fastlandsfiskerne ble til og med tilbudt å legge teinene sine på samme opplagssted som folkene på Rott, men til ingen nytte. Fastlandsfiskerene fortsatte å ta seg til rette, som før. Grunneierne beviste ganske klart at lagringen av teiner i Nordvik var skadelig økonomisk for folkene på Rott, så Jon og Ola tapte saken. De fikk lov til å fortsette å fiske hummer, men ikke lagre teinene i Nordvik. Det var kanskje på denne tiden at man i stedet for å overnatte i Nordvik på Rott, heller søkte over til Håsteinsholmene og bygget de første hummerhyttene der ute?

Der ute på øyene bodde man hele uken fra søndag til lørdag. På onsdag dro en av dem inn til Tananger for å hente mere agn. Man brukte på den tiden helst brisling, sild, eller i verste fall sur mort, så med båten fulle av agn, beskjeder og brev rodde eller seilte han så ut igjen til holmene.

Fiskerne levde av saltkjøtt, måke-egg, krabbe og fisk som man jo hadde rundt seg i overflod. I dag finner en på de samme øyene en overflod av kaniner. Om det var da de ble sluppet ut vet vi ikke, men det er ikke urimelig. Slik levde de på våren og forsommeren fra man dro ut i slutten av mars og helt til i slutten av juni. Dagene gikk til å trekke, agne og sette teinene igjen. Hummeren lagret man levende i kister, nær stedet hvor man bodde. I tillegg gikk mye av tiden med til å reparere utstyr og ikke minst fiske matfisk. Hadde man fritid ut over dette samlet man seg ofte til drøs og diskusjon. Et slikt sted finner vi på nordsiden av Litle Ståpelen, ved Håstein. Her ligger samlingsstedet som gikk under navnet Grimsby. Den dag i dag kan vi se flere fortøyningspæler og små brygger i stein. Ofte var det samlet så mange fiskebåter her at det minnet de gamle fiskerne om fiskerbyen Grimsby i Skottland. Eldre fiskere forteller om ”livate” forhold, høy stemning og mange gode historier, når vågen lå full av robåter og små seilbåter. Da kunne man sitte samlet til langt på natt. Tradisjoner som trolig har aner tilbake til tidlig på 1700-tallet.

Strandinger og forlis

Siden tidenes morgen har den lune havnen i Tananger hatt et godt ry blant de sjøfarende. Her visste de at det lå en trygg havn og å søke tilflukt i når været slo seg vrangt. Etter at seilskutene hadde rundet Tangen, latt ankeret gå og endelig fått inn alle seilene, var man trygt i ly for været, uansett fra hvilken himmelretning vinden blåste.

En mengde skip nådde aldri frem til Tananger, men strandet i den farlige skjærgården utenfor. Fra kildene kjenner vi over 150 strandinger og forlis utenfor Sola. Var skipet totalt vrak berget man, under kommando av lensmannen, mest mulig gods og andre ting av verdi. Disse gjenstandene ble videre solgt på auksjon, holdt på nærmeste tettsted, vanligvis der hvor sjøforklaringen ble holdt. Dermed var det flere muligheter for lokalbefolkningen til å tjene gode penger. Siden Tananger ofte var den eneste trygge havnen å søke inn til, men med den farlige skjærgården på utsiden, skjedde det ofte forlis like utenfor stuedøren. Da var det alle mann i arbeid, og masse arbeid ble det. Alle som var villig til å gjøre en innsats hadde gode muligheter for å tjene gode penger. Berging fra forliste skip eller reparasjoner på skip som kom inn med skader. Som Egil Harald Grude skriver: ”Uthavna Tananger stod i sentrum her. … Vi skal merka oss at ei rekkje skip retta opp skadene sine i Tananger.”

Det eldste forliset, som lokalbefolkningen enda snakker om, finner vi en enkel beskrivelse av i «Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse» skrevet av Bendix Christian de Fine i 1745.

«Under den Øe kaldet Haasteen ved Rott forulyktes Ao. 1558 et af Kongens Skibe som havde 5 Klokker jnde, der blev udtagen af Stavanger Kirke, og kaldes endu det Skier hvorpaa Skibet forulykkedes Klokke-Skiæret». Enda tidligere, i 1608, skriver den tidligere nevnte Peder Claussøn Friis også om dette forliset.

Under den Haasteen bleff et aff Kongens Skib anno 1558, som hafde 5 klocker inde, der bleff udtagen aff Stavanngers Domkirce.

Nå skjønner nok de fleste at det dreier seg om Gabriel, som forliste ved Håstein i 1558, med domkirkeklokkene fra Stavanger ombord. På nordsiden av Håstein, rett innenfor Klokkeskjæret, har dykkere funnet ballaststeiner, kanoner og anker etter et veldig gammelt vrak. Dette er trolig restene etter Gabriel, men de fem klokkene er fremdeles sporløst forsvunnet selv om man i henhold til sagnet, på stormfulle dager, fremdeles kan høre dem ringe i dypet her ute. Claussøn Friis var 13 år gammel og gikk på katedralskolen i Stavanger i 1558, så han burde vite hva han snakker om. Men den godeste Claussøn Friis er ikke ferdig her. I tillegg til klokkeskjærsforliset forteller han om tre andre forlis i samme tidsrom:

Jæderen er et obenbar forland oc der bryder der ofte Skib fore om natten; oc besynderlig ere der 3 store Skibe brudne paa udi min tid;

Dette ene Anno 1558, hvilket var et overmaade rig Skib oc var kommen aff Hispanien.

Det andet brød der paa Anno 1567, oc var kommen aff Indien, oc hafde Sucker og Peber oc anden saadan speceri inde; Alle Folckene drucknede, oc bleff megit Sucker oc Peber og saadant gods reddet.

Det tredie brød nogne Aar der-efter, oc vaar ocsaa et overmaade riigt Skib, foruden andre store oc smaa, som aarligen blifue der-paa.

Så et overmåte rikt skip fra den Iberiske halvøya hadde grunnstøtt, ni år senere et skip med edle krydder og sukker fra Karibia og noen år etter, enda et overmåte rikt skip, i tillegg til andre store og små forlis, som han ikke finner verdt å nevne i detalj. Tilsvarende forlis har skjedd i skjærgården utfor Tananger i mange århundrer forut klokkeskjærsforliset, men har dessverre etterlatt seg få skriftlige spor. Ut over på 1600-tallet og begynnelsen på 1700-tallet finner vi derimot oftere og oftere forlis og funn etter disse beskrevet i rettsdokumentene.

Stormen blåste for fullt da solabuene stod opp og begynte sitt daglige arbeid, morgenen, fredag 9. oktober 1690. Rundt klokken ti på formiddagen spredte meldingen om et forlis seg til gårdene som lå rundt Solabukta. Et skip hadde strandet og var i ferd med å bli brutt i stykker av de store bølgene og vinden. Da folk kom ned på stranden, så de at det er et stort skip og ryktene forteller at det er fint folk ombord. Etterhvert klarer noen få personer å berge seg inn fra vraket, inn gjennom de fryktelige brenningene og opp på stranden. Jo, de kan bekrefte ryktene. Det er amtmann Lars Lützow, amtmann over Bergenhus amt, konen Deliana og to av døtrene deres, Jomfru Ide og Jomfru Wibeke Catrine, som er ombord.  Det var litt av et drama som utspant seg der tett ved stranden. Etter hvert som ryktene spredte seg begynte det å bli mye folk nede på stranden,  helt fra Tananger og Jåsund kom de.

Lensmann Niels Rasmusson Utsola fikk raskt system på sakene. Han sendte folk nedover stranden for å kikke etter overlevende og passe på at ikke noe av vrakgodset ble ulovlig fjernet. Amtmannens kone kunne man se fortvilet prøve å kjempe seg løs fra noe tauverk hun har viklet seg inn i. Dette lyktes ikke og hun forsvinner i dypet. Datteren jomfru Ide blir også bølgenes rov, mens ved et mirakel blir den andre datteren, Wibeke Catrine, berget. Selv om kapteinen på det forulykkede skipet, skipper Lauredts Thygeson, nok helst ville ha gått ned med skipet sitt, ble han berget. Etter at en endelig telling var foretatt ble det klart at her hadde man vært vitner til en stor tragedie. I tillegg til de tre nevnt over, overlevde kun fire av mannskapet. Under selve redningen og i dagene etter driver det i land en mengde gjenstander som må reddes opp på land, voktes og siden selges på auksjon. Alle som deltok fikk betalt for timene de hadde arbeidet og farene de hadde utsatt seg for. Denne gangen ble det holdt sjørett på Utsola for å få vite hva som hadde skjedd og hvem som hadde deltatt. Man oppmuntret redningsfolkene om å gjøre sitt til at amtmannen, hans frue og jomfruens lik blir berget, for dette ble det lovet bergingslønn. Det samme fra det som kan berges fra vraket.

I tingbøkene ut over 1700-tallet leser vi nesten hvert år om skip som forliste utfor Tananger, ja også i havnen.

7. januar 1728 ble det holdt bergingsforretning på Tjora. Det var på den tiden ikke noe egnet hus i Tananger som kunne romme så mange folk. Denne gangen gjaldt det et svensk skip som hadde sunket inne i Hab’en. Det var på reise fra Frankrike til Gøteborg da det under en heftig storm i Nordsjøen hadde fått stormasten knekt. Ny mast ble montert i Poole i England før man fortsatte reisen. Ny storm og ny masteknekk før man 18. desember endelig fikk los om bord, Eneste mulighet var å forsøke å komme seg inn til Tananger, på tross av den sørøstlige vinden. De la seg derfor først for ankret mellom Tananger og Rott. Da vinden roet seg kom 12 båter ut fra Tananger og slepte det inn til Hab’en, hvor skipet sank i havnen. Samme år sank også et fransk skip, L herbed Órange, i Tananger havn, mens et skotsk skip strandet på Tjør og ble ødelagt. Ved slike ekstrating og bergingsforretninger ble bergingsfolkene og alle andre som hadde bidratt i redning, transport, vakthold og vedlikehold nevnt med navn og hvor mye lønn de har gjort seg fortjent til. I 1743 har endelig Peder Cortsen Høyer etablert seg i Tananger. Da har et skip fra Bergen forlist utfor Rott og en mengde folk fra Tananger og andre gårder i Sola hadde fått jobb med å berge en mengde varer fra vraket. Menn fra Hogstad, Hellestø, Kolnes. Tjora, Sømme, Meland hadde deltatt i både berging, transport av materiale og varer, vakt over varene dag og natt. Det var mange folk i arbeid og mye penger lagt igjen i Tananger og gårdene rundt. Fra vraket ble det berget skipsredskap, brennevin, bjelker, klær, kastanjer og svisker. De siste var bedervet, så de ble kastet på sjøen. Seks båteiere fikk betalt for bruk av sine båter, Cortsen Høyer fikk endatil ødelagt en båt. Han og flere andre krevde i tillegg betaling for overnatting for kaptein og mannskap.

Som vi har sett fra Claussøn Friis var det ikke uvanlig at skip fra eksotiske strøk strandet eller klarte å berge seg inn til Tananger. De bragte ofte eksklusive varer med seg, som beboerne i Tananger nok ofte var de første i bygda som fikk befaring med, som te, kaffe og eksotiske krydder. Norske og danske skip seilte jo på denne tiden i trekanthandel mellom Skandinavia, Afrika og Karribien. Sprit, våpen og juggel til den lille danske kolonien i Guineabukten på vestkysten av Afrika, slaver til de dansk-norske koloniene i Karibia og så rom, sukker, krydder, tobakk og andre edle varer tilbake til Skandinavia.

14. februar 1780 hadde sorenskriveren ankommet Tananger for en sjøforretning om bord på handelsskipet Fredrichs Haab. Like ved lå fregatten Anna Elisabeth som hadde seilt sammen med handelsskipet. Det var faktisk skipperen om bord på fregatten som hadde forlangt sjøforretningen. Det viste seg at de fleste offiserene om bord på Fredrichs Haab hadde omkommet av sykdom på returen fra St. Thomas. De hadde hatt mye dårlig vær og mye sykdom blant offiserer og mannskap. Mange av dem hadde omkommet av sykdommen. På grunn av mangel på brensel hadde man gått løs på selve skipet for å klare å holde varmen. Da man i Tananger fikk pumper om bord kom det både sukker og kaffebønner ut med vannet. All tobakken om bord var ødelagt. Det ble nå holdt forretning over alle offiserenes eiendeler. De hadde selv kjøpt mange eksklusive varer som de nok skulle selge for god fortjeneste. København var reisens mål, med en stormdrevet avstikker til Tananger. Etter midlertidige reparasjoner i Tananger seilte begge skipene inn til Stavanger for nødvendig større reparasjon før de seilte videre til København.

Mange av skipene i nød fikk heldigvis lokale loser om bord. Da var man som regel reddet og skipet ble ført trygt inn til Tananger eller Stavanger. Det er ikke få eksempler på episoder der losene fra Tananger og Rott har reddet skip og mannskap, som ellers var garantert en kald og våt død.^⁠

Losene – havets veivisere

Vi må regne med at så lenge Tananger har eksistert som tettsted har det bodd loser her. Første gang vi hører om loser i distriktet er i 1679 da to lokale loser hadde ført to franske kapere inn til Rott, hvor de herjet og brant. Losene måtte betale med bøter. I en tekst fra 1791 finner vi loser nevnt på Rott; «Paa  Rotoen boer endel Lodser og hele Sommeren ligger der Lodser paa Udkik paa Storkiør som og paa Heglan».

Da Norge ble delt inn i to overlosdistrikt i 1720. Rogaland så delt opp i fire losoldermannsdistrikt, hver med en egen losoldermann. Han var losenes sjef innenfor hans distrikt. Det meste av Jæren ble da underlagt en losoldermann, trolig i Tananger. Det er den tidligere nevnte Jens Saxe Lindal som er den første losoldermann vi kjenner navnet på i vårt distrikt. Han bodde som kjent i Tananger og hadde tittelen frem til 1796. Året etter overtok den tidligere losen Mons Gabrielsen, nettopp innflyttet til Tananger, tittelen. Han hadde kjøpt eiendommen til Lindal og arvet altså også tittelen som losoldermann. Tittelen ble i slekten frem til distriktet ble lagt under Stavanger i 1909.

Opp gjennom århundrene var det losene som fungerte som datidens redningsfolk. Var det folk i nød var det som regel losene som dro ut. Men, det var naturlig nok et risikabelt yrke og mange loser omkom mens de utførte sitt yrke. Det kunne være risikabelt på annet vis og.

4. desember 1764 ble en sjørettsak satt i losoldermann Lindal sitt hus i Tananger. Fregatten Christiane Sophie hadde vært på vei hjem fra Vestindia til København lastet med sukker. Etter mye storm sprang skipet lekk, mens det ble drevet nordover ut av kurs. Ved Varhaug hadde de fått losen Ole Varhaug om bord. Kapteinen og styrmannen mente at på grunn av uforsiktighet fra losen sin side hadde de tatt bunnen ved Skeie. Det var bare så vidt de hadde klart å komme seg inn til Tananger, hvor kapteinen forlangte at losen ble satt i arrest. Losen selv skyldte på en uvanlig sterkt sørlig strøm. Alle de som hadde hjulpet skipet i havn forlangt 1 000 riksdaler, mens kapteinen kun var villig til å tilby dem 600 rdr. Dommeren erklærte at losen ble frifunnet og kapteinen måtte betale 800 rdr. til bergingsfolkene, mens Lindal fikk åtte rdr. i leie for lokalet.

Havets sølv

Opp gjennom middelalderen og frem til utpå 1700-tallet var det også et omfattende sildefiske utfor Tananger. Ved Håstein og Tjør var det gode gytegrunner hvor enorme mengder sild kunne samle seg.  Problemet med silden var at den kunne komme år etter år, men plutselig forsvant den og var borte i mange år. Enkelte perioder var man så vant til at silden kom nøyaktig på samme tid, ja faktisk på samme dag, at man satt ute i båtene og ventet da innsigene startet.

I 1784 forsvant plutselig silden. Den kom ikke tilbake til distriktet før midt under Napoleonskrigen, da man trengte den mest, i 1808. Problemet var at de fleste fangstredskapene enten var solgt, eller i så dårlig stand etter å ha ligget på land så lenge, at de knapt kunne brukes. De første sildeinnsigene kom som regel i desember eller enda senere. Dette passet bøndene bra, siden de da kunne høste av både land og hav, uten at det ene forstyrret det andre. Nå holdt sildeinnsigene seg til godt utpå 1800-tallet.

Sildefiskeriene kunne gi enorme inntekter til både fiskere, oppkjøpere, foredlere, eksportører og ikke minst de lokale handelsmennene. Flere av handelsfolkene i Tananger, spesielt utpå 1800-tallet, hadde egne skuter som seilte på Østersjøen med saltet sild fra Tananger. Før man dro på en slik langtur bunkret man forsyninger hos de lokale handelsmennene.

Den trygge havnen

Tananger har opp gjennom århundrene fungert som en trygg havn både for de sjøfarende, men ikke minst for beboerne selv. Her har vanlige innbyggere kunnet kombinere jordbruk med fiske og tilfeldig arbeid i forbindelse med berging eller reparasjon av skadede skip. Etter hvert var det noen som var mer kreativ enn andre og hadde kanskje større pågangsmot. Disse karene og damene, ble redere og handelsmenn. De bygde seg store sjøhus hvor silden som egne folk hadde fanget, eller de hadde kjøpt opp, ble saltet og lagt på tønner. Deretter ble den seilt til Østersjøen på egne skip. De kjøpte opp Hummer og solgte den videre. Den første hummerauksjonen i Norge ble holdt i Tananger. Her holdt losene til.

Jens Saxe Lindal var både losoldermann og toller midt på 1700-tallet. I 1777 ble det opprettet en egen undertollstasjon i Tananger, som igjen lå under Stavanger tollstedsdistrikt. Før dette måtte skipperne som hadde noe å fortolle inn til tollboden i Stavanger for å betale tollen. Den store handelen med hummer over Tananger var nok den største årsaken til at man fikk egen tollstasjon.

Jeg har i denne artikkelen for det meste holdt meg på 1700-tallet. Det var da grunnlaget for senere vekst ble lagt for dette lille tettstedet som vokste frem rundt Hab’en. Siden kom vertshus, landhandel, postkontor og telefonsentral, hver gang som først i kommunen. Tananger hadde en periode flere butikker enn resten av kommunen. Bygdas første ordfører, Gabriel Monsen, kom fra Tananger, og var stortingsmann i tre perioder.

I dag har utrykket havets sorte gull fått en helt annen betydning enn for tre hundre år siden. Oljå har ført til en videre vekst, og bragt med seg en mengde forandringer, mange gode, men også en del ikke like gode. Jeg avslutter med siste vers i sangen vi startet med, Tananger-vise.

Snart kom her handelsmann, redar og tollar,

Habben ble senter for fiske og frakt.

Snøklokker vokste på nyrydda vollar,

grunnen te´ fremgang og velstand blei lagt.

Skiftande tider har Habben fått prøva.

Velstand har veklsa med nau´år og svolt.

Likevel har ikkje motgang berøva

tru på ei fremtid for strandsittar stolt.

Kilder

Claussøn Friis, Peder, Stavanger Stifts Beskrivelse, 1608

de Fine, Bendix Christian, Stavanger Amptes udførlige beskrivelse, 1952

Elgvin, Johannes, En by i kamp, 1956

Erichsen A E, Samlinger til Stavangers historie – bind 1, 1903

Grude, Egil Harald, Lov skee Gud – Trygt i Havn, MUST årbok, 2015

Hålands kirkebok, døpte 1671-1841

Koht, Halvdan (oversetter), Sverre-soga, 1967

Myhre, Bjørn/Lindanger, Birger/Tjelta, Hjalmar, Soga om Sola og Madla I, 1980

Njøs Storvik, Ingebjørg, Bruken av huler og hellere i Rogaland, 2011

Olsen, Harald, Trekk fra losvesenets historie i Rogaland, Stavanger museums årbok 1980

Olsen, Harald, Gammel bebyggelse: Habnaplassen, Sola Bygdeblad nr. 19, 1981

Olsen, Harald, Eldre bebyggelse på Melingssiå, Sola Bygdeblad nr. 8, 1982

Olsen, Harald, Torkelstykket, Sola Bygdeblad nr. 9, 1982

Olsen, Harald, Hallvardplassen og Sisselstykkjet, Sola Bygdeblad 8. juni, 1982

Olsen, Harald, Stykkjet, Sola Bygdeblad 22. juni, 1982

Sangheftet Livet i Hab’en, 1996

Samtale med arkeolog Olle Hemdorff

Samtale med Sigurd Myklebust, 21.8.2001

Skarsten, Atle, D. Danielsen 140 år, 2015

Særheim, Inge, Stadnamn i Rogaland, 2007

Tingbøker for Jæren og Dalane 1613-1799, Statsarkivet i Stavanger