Tiden går og vi nærmer oss nå ca. 500 f.Kr. da stopper perioden som er kalt bronsealderen. Da ble det slutt på importen av bronse og et annet metall overtok nemlig jern. Som for de forgående periodene, steinalderen og bronsealderen er navnet på denne perioden også relatert til materialet brukt som redskap og våpen.

Jernalderen i Norge regnes som perioden mellom ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr. Som epoke regnes den fra slutten av bronsealderen til begynnelsen av historisk tid. Det vil si det tidsrommet fra jernet fortrenger bronsen som material i redskaper og våpen, og fram til skriftlige kilder (og ikke kun arkeologisk materiale) blir de vesentlige kilder for vår kunnskap

I Norge deles jernalderen inn i to hovedperioder:

• Eldre jernalder 500 f.Kr. – 550 e.Kr. Denne kan deles inn i:
• • – Førromersk jernalder 500 f.Kr. – 0
  • – Romersk jernalder 0 – 400 e.Kr.
  • – Folkevandringstid 400 – 550 e.Kr.
•  
• Yngre jernalder 550 – 1050 e.Kr. Denne kan deles inn i : 
• • – Merovingertid 550 – 800 e.Kr.
  • – Vikingtid 800 – 1050 e.Kr.

I Sola er det ikke funnet en eneste metallgjenstand fra de siste to-tre århundrene av bronsealderen. Handel med bronse fra Jylland tit Sørvest-Norge var i ferd med å ta slutt. Jernet ble etter hvert et vanlig bruksmetall i Mellom-Europa, og langsomt fikk det innpass i Nord-Tyskland og i Danmark. Men i Rogaland ser det ikke ut til at mye jern var i bruk. Fra hele Nord-Jæren kjenner en bare en eneste gjenstand av jern fra de første 500 årene av den perioden vi kaller eldre jernalder og det er en kjele som er innført fullt ferdig fra kontinentet før den havnet i en grav på Tjelta.

Kan vi da snakke om jernalder i Sola i de siste fem århundrene før vår tidsregning for vi vet heller ikke sikkert når en begynte å lage jern i Norge. Skal jernalder bety at gjenstander av jern var i bruk er det klart at denne perioden begynte omkring 500-400 f. Kr. på Jæren. Fra denne tiden har en noen få funn av draktnåler og beltespenner av jern, blant annet fra Time, Riska og Høyland. Slike småsaker har de nok også hatt i Sola.

Jernet i den første tiden er utviklet fra myrmalm. Det er egentlig kjemisk oppløst jern som i en myr blir oksydert til myrmalm. Myrmalmen er relativt ren og inneholder lite svovel og fosfor, stoffer som ellers kan gjøre jernutvinning helsefarlig. Jernholdig myr er brunaktig og rustet. Teknikken til å utvinne jern fra myrmalm lærte folk seg nokså tidlig i Danmark, og herfra er kunnskapen kommet til Sør-Norge. Malmen er skilt ut i klumper i myrene og når disse blir varmet opp til en høy nok temperatur i groper i bakken, smelter jernet og samler seg i bunn av gropen. En kan ta det opp som en klump som så må hamres for å få skilt ut slagget.

I den første tiden, i perioden før Kristi fødsel ble nok jernet kun benyttet som et smykkemetall en god stund før det ble brukt til større arbeidsredskaper. Fremdeles må de ha laget seg våpen og redskap av flint, stein og bein, men siden arkeologene ikke har funnet mange av boplassene deres, vet en lite om hvordan slike gjenstander så ut. I motsetning til bronse så ruster jern slik at hvis det ikke har særlig gunstige lagrings forhold så vil det ruste bort etter en tid. Heller ikke gravfunnene kan hjelpe i særlig grad fordi de var svært enkelt utstyrte, ofte med så få gjenstander at en vanskelig kan tidfeste de. Fra Sola kjenner en bare 5 sikre gravfunn fra de første 500 årene av jernalderen, og de inneholdt alle bare en gravurne med brente bein.

Kort tid før Kristi fødsel kan vi se tendenser til en endring av den spartanske gravskikken som hadde vært enerådende i Sørvest-Norge i omkring 1000 år. Som gravgaver kan en nå finne større jernting og bronsesmykker, og på ny ble det bygd opp virkelig store gravhauger.

I Sola merker en også denne nye tiden og det er særlig et funn fra Tjelta som skiller seg ut. Grunneieren hadde i lengre tid kjørt vekk stein fra en gravhaug som var hele 23 m i diameter og 3,5 m høg, og han var kommet ned til de siste restene av midtpartiet da en flat helle kom for dagen. Han tok opp hella og så noe rustet jern som han kastet bort, før han ble klar over at det sto en bronsekjele fylt av brente bein i et lite kammer. Stavanger Museum ble varslet og arkeologer kom på plassen og tok hånd om det sjeldne funnet. Bronsekjelen har hatt ører og øvre kant av jern. Arkeologene kjenner bare en slik kjele til i Norge og et lite fåtall fra Danmark og Sverige. De er laget i Nord-Tyskland eller på keltisk område i Mellom-Europa, sannsynligvis for å servere mat eller drikke i. På Tjelta var dette et kostelig klenodium som ble brukt som gravurne for en ledende person i bygda.

Fra tiden etter Kristus fødsel var det en sterk samfunnsutvikling med stor ekspansjon for jordbruket. Selv ordet bonde kommer fra jernalderen og kommer av det gammelnorske ordet buandi, dvs. boende. Selv om noen hadde slått seg ned ved faste boplasser alt ved slutten av bronsealderen var det særlig i jernalderen de fleste gårdene ble anlagt. Med jern som redskapsmateriale ble jordbruket mye enklere: sigder og ljåer av jern kunne slipes og skar kornet så mye lettere. Over hele Sør-Norge ble det ryddet jord for åker og eng. De vanligste redskapene til jorddyrkingen var hakke og trespade, men også ard. Viktigst var korndyrkingen og bygg og havre var de vanligste sortene. Det ble også dyrket lin mange steder, og ulike urter. De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, gris og høner. Til husdyrholdet var en svært avhengig av beiting og fôrsanking i utmarka.

Jernet fra myrene ga menneskene nye muligheter. Den raskt voksende befolkningen trengte større næringsgrunnlag og med bedre redskap ryddet de stadig mer ny jord og etter hvert som nordmennene selv å utvinne metallet fra myrmalm. I motsetning til bronsen som bare nådde fram til overklassen, ble jernet etter hvert allemannseie.

Se også. Jernets reise fra Lilleasia til Norden