Vårens historiske tur gikk denne gangen på Ølberg og Ræge. Frammøtet var ved parkeringsplassen i Ølbergskogen.

Her var første historiske ting plassert ved selve parkeingsplassen, en tysk brannhydrant. Den er symbolet på Grina vannverk anlagt av tyskerne Grina vannverk ble bygget ut med ledningsnett fra Hommersåk til bl.a. Sola og Forus for å skaffe tilstrekkelig med vann. Ledningsnettet ble også påmontert en rekke brannhydranter i de mest utsatte områder.

Turen fortsatte inn i det tidligere militær anlegget i Ølbergskogen. Dette miltærområdet består  av en rekke ammunisjonshus, bombevern og enkle skur for diverse oppbevaring på nordsiden av området. De ekstyske ammunisjonshusene, opprinnelig ca. 20 stk., er enkle, panelte bindingsverkbygninger som har ligget spredt med ca. 50 meters avstand langs et veinett. Innimellom disse ligger der bombevern, enkle trebygninger med tykke vegger fylt med sand. Hvert bombevern ser ut til å ha «betjent» 3–5 ammunisjonslagre. Bortimot halvparten av de opprinnelige bygningene står fortsatt og er meget godt bevart, enkelte er imidlertid preget av forfall. Lengst syd i området ligger to rekker med ammunisjonshus avgrenset med langssgående jordvoller. Bygningene er satt opp i bindingsverk, den ene rekken i 1963, den andre i 1971, og ligger «skulder ved skulder» atskilt med mellomliggende jordvoller, noe som var karakteristisk for utbyggingen av ammunisjonshus i denne perioden. I området finnes det også noen ekstyske bunkere med overdekket innkjøring fra to sider. 23 bygninger er fredet av Riksantikvaren. Området representere både siste verdenskrig og den ”kalde” krigen.

Vi gikk så gjennom et hull i gjerdet og innpå en gammel vei som bar oss opp mot Klingsheim. Veien var ny for de fleste på turen. Oppe på Vigdelvegen tok vi retning mot Ræge. Vi krysset så et jorde og kom opp til Rægehaugen.

For her på Rægehøgda, rett syd for dagens flyplass på Sola, begynte grunneieren i 1881 å kjøre stein og jord fra midtpartiet  av en av tre store gravhauger. Han kom ganske snart ned til to store gravkister som lå parallelt, henholdsvis nord og sør for sentrum.  De var bygd av steinheller og var helt uskadd.  Mannen slo hull på sideveggen til den nordre kista, og han kunne krype inn i det best bygde og rikest utstyrte gravmæle vi kjenner fra bronsealderen i Norge. På gulvet skimtet han i halvmørket flere vakre bronsesmykker som lå på sin opprinnelige plass etter at den døde var gått i oppløsning og forsvunnet. Det var en halskrage, en spenne, to armbånd, en stor beiteplate, en dolk og forskjellig draktpynt.  Lite ante gårdbrukeren at dette var rester av en nesten 3200 år gammel kvinnegrav.

En kvinne av høvdingslekt, kanskje ættens overhode på dette tidspunktet, var lagt til hvile her.  Hun hadde fortjent en gravåpning under verdigere former, men dette var før fornminnelovens tid, og selv en arkeolog kunne på denne tida gå ganske brutalt fram under en utgravning.  Grunneieren var dyktig nok, han leverte gjenstandene til Stavanger Museum og beskrev funnforholdene så godt at vi i dag så noenlunde kan rekonstruere kvinnens plassering i kista .

Det er tydelig at hun var gravlagt etter samme skikk som var vanlig i Danmark på denne tida, og hvor  vi kjenner en lang rekke graver som er så godt bevart at både de døde og deres klær er delvis inntakt.  Begge gravkistene er tidligere restaurerte av AmS og står åpne i den ene gavlveggen slik at interesserte kan beundre deres byggemåte. Noe en kan se ved å besøke gravhaugene på Rege.

Turen tilbake gikk via den gamle Kirkevegen, ned til Sahara og videre inn langs kanten på golfbanen. På tilbaketuren var vi innom Domsteinane hvor lagets leder fortalte om steinringens historie.