Med et flott vårvær som ramme var det rekordoppslutning på denne turen. Hele 45 stykk, stort og smått, deltok. Turen startet ved parkeringen i Ølbergskogen. Først del var inne i leiren hvor vi fikk se de fredete bygningene i leiren. Så gikk vi oppover til Gardshaug hvor det er helleristninger. Så fortsatte vi videre forbi gården hvor biskop Bjørn Bue vokste opp. Nedenfor gården ble det fortalt om «flintverkstedet» som ble oppdaget av konservator Lorange rundt 1870 og ikke gjenfunnet før i 2016. Her opp hadde vi også en matpause. Videre på turen fikk vi med oss en av de fire norske bunkersene bygget før krigen. Vi fortsatte langs Rægetstraanden hvor prosjekteet med marehalm og skogplanting ble fortalt. Til å fortsatte vi gjennom hyttefeltet tilbake til parkeringen. de som ikke hadde sette Domsteinane fikk en ekstra bonus tur ned dit.

Det var flere stopp på turen hvor lagets leder fortalte. Alt dette er gjengitt under.

Ølbergskogen leir

Leiren har en rekke ammunisjonshus, bombevern og enkle skur for diverse oppbevaring. De ekstyske ammunisjonshusene, opprinnelig ca. 20 stk., er enkle, panelte bindingsverkbygninger som har ligget spredt med ca. 50 meters avstand langs et veinett. Innimellom disse ligger der bombevern, enkle trebygninger med tykke vegger fylt med sand. Hvert bombevern ser ut til å ha «betjent» 3–5 ammunisjonslagre. Bortimot halvparten av de opprinnelige bygningene står fortsatt og er meget godt bevart. I tillegg ligger det lengst sør i området ligger to rekker med ammunisjonshus avgrenset med langsgående jordvoller. Bygningene er satt opp i bindingsverk, den ene rekken i 1963, den andre i 1971, og ligger «skulder ved skulder» atskilt med mellom liggende jordvoller, noe som var karakteristisk for utbyggingen av ammunisjonshus i denne perioden. I området finnes det også noen ekstyske bunkere med overdekket innkjøring fra to sider.

Historikk

– 1940–45: Ølberg leir bygd ut som ammunisjonsleir for Sola flystasjon

– 1945–70-tallet: Overtatt av Forsvaret. Leiren utbygd videre som ammunisjonsleir. Endel   ammunisjonslagre og bombevern i søndre del av leiren revet og erstattet med en dobbel rekke med nye ammunisjons hus omkranset av jordvoller. Bygging av nye bunkersanlegg.

– 2003: Forsvaret nedla sin virksomhet og leiren ble overført til Skifte Eiendom for avhending.

– 2007: Solgt til Sola kommune

Riksantikvaren har bestemt at 23 av bygningen skal bevares. Målet for denne bevaringen er å ta vare på de ekstyske bombevernene, veistrukturen og to ekstyske bunkere med tosidig innkjøring sammen med eksemplene på ammunisjonslagre fra flere perioder.

Helleristninger på Gardshaug

Innrissinger i fjell eller helleristninger er et typisk symbol for bronsealderen som varte fra 1700 til 500 f.Kr. Navnet kom av at de da hadde funnet opp bronse som er en blanding av 90% kobber og 10% sink. Legeringen kunne nok ikke brukes til redskap, men den kunne brukes til bl.a smykker (Rægehaugen) ig sverd (Sothaug på Jåsund).

Av en eller annen grunn så var de svært opptatt i den tiden med å risse symboler inn i fjell og store steiner. I alt er det registrert over 10 000 helleristninger fordelt på flere hundre felt her i landet.

Motivene er mange. Skipet eller båten er det viktigste. Runde groper, såkalte skålgroper er mest tallrike. Andre vanlige motiver er sirkler, spiraler, fotsåler, håndavtrykk, dyr, mennesker og geometriske figurer. Vi finner bilder som er hentet fra bondens verden, for eks. hester, kyr, mennesker, (som på Valhaug på Dysjaland) fotsåler, skålgroper, solkors, skip, (som her på Garshaug), vogner etc. Menneskefigurene har i flere tilfeller en stor erigert penis (som på Kråkhaug) og en må regne med at en fruktbarhetskult har vært lagt til grunn for disse helleristningene.

Framstillingsmetoden var knakking og prikkhogging med en slags meisel. Et av de typiske kult symbolene er bilde av et solmotiv sammen med en slange som her på gardshaug. Helleristninger med religiøse bilder innhugget i klipper og stein, forekommer kun i bronsealderen. Kanskje dette har vært et religiøst kult sted?

I Sola er det de fem viktigste feltene, selv om de er realtivt  små på, Valhaug på Dysjaland ,Kråkhaug på Helland, Vigdel, Hellestø og Gardshaug på Ølberg. Det finnes også en del mindre ristninger rundt omkring og to av dem er på løse steiner fra Haga og Sola som i dag oppbevares på AmS.

Biskop Bjørn Bue

Bjørn Bue var sønn av bonde Jonas Bue (1886–1943) og Teresia Svela (1891–1972), som den niende av en søskenskare på ti barn. Han vokste opp her på gården på Ølberg. Faren døde da han var ni år og moren måtte drive gården videre. Han studerte fra 1955 teologi ved Misjonsskolen i Stavanger og oppnådde graden cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1960. Etter ferdig utdannelse reiste han ut og var misjonær i flere land i Afrika.

I 1980 begynte Bue som sokneprest i den nye Gand kirke i Sandnes. I 1985 ble han utnevnt til biskop i Stavanger. Bue var biskop i Stavanger i 12 år, fra 1985 til sin død i 1997.

Flintverkstedet

Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor den er kommet med drivis sørfra i istidene og senere.

Flint egner seg for tilhugging («knapping», eller «knakking»). Når det deles kan det likne på glass, og kan som dette deles i stykker med svært skarpe kanter. Flint ble i steinalderen og langt opp i bronsealderen brukt til en mengde forskjellige redskaper og våpen.

Her på dette stedet var i 1874 konservator Andres Lorange fra Bergen Museum på tur. (Stavanger Museum eksisterte ikke). Han oppdaget et sted her på Ølberg som han kalte «flintverkstedet» hvor han fant flere ting laget av flint, bl.a. pilespisser, spydspiss og forskjellige redskap. Han beskrev stedet slik: Alle disse Gjenstande opsamles paa en Flyvesandsstrækning ved Sole paa Jæderen nær Stranden, men adskilt fra denne ved en lav Aas. Tørven var av afblæst og ovenpaa, ligesom udvasket af Sanden, laa Flintstykkerne paa begge sider af en Bæk, der taber sig i en naturlig Vandsamling, tæt ved.

Flere ganger har arkeologer prøvd å finne igjen stedet bl.a. Tor Helliesen (1901) og Helge Gjessing (1920).

Rundt 1930 dreiv bonden Håkon Bue og dyrket opp en teig på gården sin og oppdaget flere ting laget av flint. Han meldte fra til museet og en arkeolog ut så på tingene. Bue fikk noen kroner for dette, men det virket ikke som arkeologen var spesielt interessert. Men Bue fortsatte å samle opp flint han fant på markene, men arkeologen kom aldri tilbake.

For ca. 10 år siden ble Håkon Bue intervjuet av Ådne Mæland og Brit Hansen som en del av innsamlingen av materiale til Soga om Sola IV 1930-1970. Da fortalte Håkon Bue om flintsamlingen han hadde og de fikk se den. Hele fire fulle skuffer med flint hadde han. Så i 2016 forstod vi i historielaget sammenhengen med det som Lorange hadde rapportert og det Håkon Bue hadde funnet. Vi kontaktet sønnen, Jostein Bue som fremdeles hadde flintsamlingen til faren og fikk også lov å kontakte Arkeologisk Museum i Stavanger.

Så den 7.desember i 2016 kom to arkeologer på besøk til Jostein Bue. Det var arkeologene Krister Scheie Eilertsen og Astrid Johanne Nyland. Da de fikk se samlingen ble som unger som fikk feire julen før tiden. I skuffene så de med en gang mange spennende ting som en øks som var ca. 10 000 år gammel, flere «Skjeier» til å skrape skinn, dolker, flere pilspisser samt en sigd. Etterpå var tur ut på marken hvor det ble funnet og arkeologene la fort merke til flere flint gjenstander uten at de samlet dem inn da. Jostein Bue sa han ikke hadde behov for flintsamlingen til faren og arkeologene fikk de med seg alt da de dro.

Trælen

Et sagn sier at det var her på Trælaneset at Erling Skjalgssons treller fikk tildelt jord når de hadde kjøpt seg fri. Det skrives om Erlings treller at de hadde faste plikter de skulle utføre, og om de fullførte dem før skumringen falt, fikk de lov til å tilbringe resten av dagen slik de selv ønsket.

Alle fikk de lov til å kjøpe seg fri for en fast sum penger, og ved å nedbetale på dette beløpet. Etter hvert greide de fleste å kjøpe seg fri i løpet av sitt første år i trelldom.

Trælen laksefiske, bruk 17

Laksen som skulle gå opp Figgjoelva fant ikke alltid inngangen med gang. Det gikk da inn til kysten nedover til den fant åpningen. Det betydde at det var mulig å fiske laks her langs kysten. Trælen laksefiske er skilt ut som eget bruk på Ølberg og rettighetene til å fiske laks var tinglyst og reservert for kun enkelte. Det var rike danske forretningsmenn fra Stavanger som eide rettighetene på lik linje med laksefiskerettigheten i på Sele og Suldal.

De føreste eierne på Ølberg var.

1. (sk.1673) rentemester Henrik Møller.
2. (sk. 1678) Morten Seehusen og Jørgen Cortzen, begge borgere i Stavanger.
3. Lauritz Smith som ble eier etter Seehusen og Cortzen. Som kjent tok han over den store forretningsdriften etter Morten Seehusen og enka etter han, Elisabet f. Godtzen. Laurits Smith var født på bruk 13 på gården Sola og var sønn av Margret Knudsdatter og Andrew L. Smith. Faren var kunstner og har blant annet laget prekestolen i domkirken i Stavanger. I Sola foruten å være deleier i Tjora kirke, så eide Laurits gårdene Kolnes, Mæland, Lille Mæland, Haga, Vigdel og store Risa. Han var også eneeier av lakseretten på Trælen, Ølberg. Han klarte også ved Elisabeths dødsfall å få overtatt laksefisket i Sele og Suldal.
4. Etter at Lauritz Smith døde i 1758 og kona hans, Johanna Margreta Leigh i 1766, arvet sønnen oberst Michael Smith den ene halvdelen i «Trælens laksefiskeri».

Norsk bunkers fra før siste verdenskrig.

Da tyskerne angrep Norge 9.april 1940 var nordmennene lite forberedt. Regjeringen hadde fulgt nøytralitetsprinsippet fra første verdenskrig. Den gang var det en suksess og Norge ble holdt utenfor krigen. Men tidene hadde forandret seg og tyskerne så at Norge var strategisk viktig. De hadde plukket ut de mest strategiske steder i Norge for det første framstøtet den 9.april, Sola var et av disse. Men motstanden tyskerne møtte og forberedelsene som var gjort her, var ikke mye å skryte av. Av bunkerser fantes det kun fire stykk. De la på: Hellestø, her på Rægestranden, i Tananger og en inne på flyplassområdet. Det er totalt sett registrert 335 krigsminner i Sola.

Marehalm og skogplanting

Solastranden og Rægestranden var ofte ugjestmild på grunn av all sanden som føyk rundt. For Jæren har vært plaget av sandflukt gjennom flere hundre år. Ofte har det vært lange perioder med nordvestlig vind som blåste sanden innover jordene og som gjorde det umulig å dyrke noe. I 1745 beskrev Amtmann de Fine (1) dette sandfluktproblemet i sin beskrivelse av Stavanger Amt. Han skriver at bøndene prøvde å få kontroll på sandfluktproblemet, men alle forsøk de gjorde var forgjeves.

Sandflukten var verst i periodene som i dag benevnes som:” Den lille istid”. Dette var korte perioder med veldig lav gjennomsnittstemperatur. Periodene det er snakk om er rundt 1660, 1770 og 1850. Allerede etter perioden i 1770 vedtok den danske stat i 1792, mottiltak mot sandflukt. I 1795 ble det ved lovgivning laget krav om bekjempelse av sandflukt over hele landet, dvs. i Danmark og Norge.

Her hjemme ble lite gjort. Bøndene prøvde desperat å holde sanden vekke, men hverken steingjerder eller andre gjerder hjalp noe. Men det var ikke bare naturen som hadde skylden, sterk beiting og uvøren ferdsel på kryss og tvers førte til økt erosjon. Frustrasjonen var stor fordi det fantes ingen kunnskap om dette her i landet.

Amtsagronom G.E. Stangeland, beordret Martin Adolf Grude som den gang var skogplanter, om å gjøre et eller annet. Grude hadde ingen kunnskap om hva han skulle gjøre og hadde heller ikke annen ekspertise i landet han kunne henvende seg til. Men han hadde vært i Danmark og sett at de plantet marehalm som holdt på sanden. Han laget en midlertidig arbeidsplan og kalte inn bøndene.

Han inngikk en ganske streng kontrakt med dem som innebar at alle i en periode på flere år måtte gjøre en innsats for å stoppe sandflukten. De fikk også beskjed om at beiting i fellesmarken på innsiden av sanddynene var forbudt. Kjøring over sandslettene utenom anviste veier var også forbudt. Disse kravene måtte alle oppsitterne være med på og det ble tinglyst på hvert bruk.

Så startet de en massiv planting av marehalm med importerte frø fra Danmark. Men marehalmen var ikke nok, det fant de ut tidlig. Så på noen plasser ble det plantet busk furu.

Marehalmen er en merkelig plante som liker seg best i løs sand. Den løse sanden er nesten en livsbetingelse for at den skal overleve. Den forplanter seg med rotskudd. Disse kan lett deles og plantes rundt omkring. I begynnelsen ble det plantet ca. 10 meter breie belter med marehalm.

Staten tok over ansvaret for å passe sanddynene og på Solastranden og Rægestranden startet arbeidet i 1899, og ble ferdigstilt i 1906. Området var på hele 977 mål som ble plantet med marehalm. Senere ble det plantet nye 472 mål med furutrær som var ferdig i 1912. Til sammen ble det gitt kr. 2 700 i statsmidler. Dette tilsvarer kr. 195 000 i dag.

Bøndene måtte selv delta i plantingen og selv passe på sine egne områder. Hvis ikke måtte de betale tilbake støtten. Kravene til hva de skulle gjøre ble tinglyst på hver gård som tilhørte stranden i 1900, og reglene skulle følges i 10 år, til slutten av 1910.

Domsteinane

Steinsirkelen som ligger inne i Ølbergskogen er et forminne som har undret mange. 24 bautasteiner i en sirkel med en diameter på 22 meter og inndelt i 8 sektorer og i midten er det et bord med to steiner til stol. Steinsirkelen ble beskrevet første gang i 1745 av amtmann Bendix de Finne og nedtegnet. Senere har arkeologene vært og besøkt stedet, men etter hvert har sirkelen blitt mer og mer ødelagt. I 1879 var konservator Anders Lorange her og tegnet hva han så, men stadig flere steiner manglet. I 1901 gjorde konservator Tor Helliesen det samme. På grunn av sandflukt i området ble det vanskeligere og vanskeligere å finne steinringen og til slutt var det helt bort.

Men de Fine hadde målt avstanden fra bekken like ved. I 1998 startet Kåre Myklebust og rydde skogen. Etter hvert ble fler i historielaget engasjert og det ble stukket med jernstaver for å se om man kunne finne steinene, men det viste seg ikke har noen form som kunne brukes. Etter at arkeologer fra Rogaland Fylkeskommune hadde gravet ut halve sirkelen uten å finne noe fikk historielaget lov til å rekonstruere ringen. Området ble helt ryddet og bautasteiner skaffet fra velvillige naboer. I 2008 ble ringen gjenåpnet, 263 år etter at den først ble beskrevet.