”I mars 1897 arbeidet noen med en dreneringsgrøft i dalen på Joa”. Dette et gjengitt ”Soga om Sola og Madla”:  ”Det rant nokså mye vann ut av en oppkomme under en stor stein og dette ville de grøfte bort. Etter første spadestikket inn under steinen trillet det fram en blank gullring. Steinen ble sprengt bort og i den svarte molden omkring oppkommet lå det fire gullringer, to gullperler og et gullband. Det var virkelig en skatt som fikk grøftegraverne på Joa til å lure på hva de nå skulle gjøre. Hvem var det som hadde gjemt gull på et slikt sted? Men de fant fort ut at ingen krevde eiendomsrett til skatten, og de solgte den til Universitetets Oldsaksamling i Oslo som betalte kr. 410,70 for 184 gram rent gull. I dag ville gullverdien være verd omkring 25 000 kroner.”

30 år tidligere ble det funnet en enda større gullskatt på Øvre Madla. Her skulle de rydde vekk en steinrøys et par hundre meter ovenfor kirkegården, og mellom steinene lå 7 gullringer, 5 gullperler, 13 gullsmykke (så kalla gullbrakteater) og mange små biter av gullringer Til sammen veide gullet ca. 305 gram. Også denne skatten ble innkjøpt til Oslo.

Vi kan undre oss over hvorfor disse gullskattene er blitt gjemt i jorda, for dette var ikke gravgaver. Og hvorfor akkurat her under en stein i vassjuk jord eller i en steinrøys. Stilen på gullbrakteatene i Madla-skatten fortalte arkeologene at de ble lagt ned kort etter 500 e. Kr., mens Joa-gullet ikke kan dateres nøyere enn til perioden 300-550 e. Kr.

En vet selvsagt vet ikke med sikkerhet hvorfor de gjemte slike store skatter i jorda den gangen, så vi kan bare nevne forskjellige tolkinger: Helt siden steinalderen hadde det vært vanlig å legge ned fine gjenstander i oppkommer, kanskje som offergaver til naturmakter eller guder. Slik kan vi kanskje også tolka skattefunnet frå Joa. Når ufred truet vet vi fra senere tider at folk gjemte de mest verdfulle tingene sine i jorda, under steiner og i urer. Kanskje vi skal tro at stormannen som gjemte gullet sitt på Madla, ble drept i kamp og aldri fikk hentet det etterpå? I senere skriftlige kilder heter det at hver mann skulle komme til Valhall med det han hadde i graven og det som han hadde de gravd ned i jorda før han døde. Dersom en slik tro var rådende også 500 år tidligere, kan det være en god forklaring på skattefunnene.

Tar vi området med Time, Klepp, Sola og Madla så er dette det rikeste gullfunn området i Norge.  Men vi kan trygt slå fast at det registrerte gullet bare utgjør en brøkdel av det som en gang er funnet.

Som eksempel på dette kan vi ta hva konservator Tor Helliesen skrev i Stavanger Museums årbok i 1901 og 1902 hvor flere gullfunn fra Sola er nevnt.

Sola (tidligere Kirkesola): I en utjevnet gravhaug kalt Elhushaugen skal det ca.30 tidligere være funnet en gullkalv

 Rege: 15 år før Helliesen skal det like i nærheten av en utjevnet rundhaug være funnet en betalingsring av gull

 Tjelta: I 1865 gravde grunneieren i en stor gresskledd rundhaug (25m x 1,8 m) og fant en kleberstein krukke. Det skal også være et sagn om funn av gullknapper i et av gravkamrene.

 Tjelta: Helliesen skriver at farfar til nåværende grunneier gravde i en stor gresskledd rundhaug (25m x 1,8 m) med en stor stein og fant en kobberkjele hvor det lå en gullring.

Tjelta: I en utjevnet rundhaug har det vært funn av en urne med en gullring

Tjora: I en utjevnet rundhaug ble det 30 år før Helliesen funnet en gullring

 Joa: Funn av 2 gullperler og 8 betalingsringer av gull

 Joa: I en utjevnet rundhaug ble det 22 år før Helliesen funnet en urne med en slangefingerring av gull

 Joa: I 1855 ble det funnet en gulltrakteat

Som vi ser av den geografiske fordeling innen Sola så var dette relativt spredt, med en konsentrasjon rundt sentrum i kommunen.

Det meste av dette gullet solgte finnerne til oppkjøpere lenge før det fantes noen fredningslov i landet. Dessuten havnet bare en liten del av jernaldergullet i graver eller nede i jorda, og av dette igjen er svært lite funnet igjen i nyere tid. Når det meste av jordarbeidet i dag blir utført med maskiner, sier det seg selv at det er sjelden noen legger merke til gjenstander som blir veltet opp sammen med store jordmasser. Så gullet vi kjenner kan være toppen av et isfjell og det forteller oss indirekte om de store verdiene som kom til Jæren i romertid og folkevandringstid.

Men det er ikke bare gull som er dyre og kostelige funn. Mellom gravgavene kan vi også finne gjenstander som er produserte på kontinentet, slik som glassbeger og bronsekjeler. På Skadberg fjernet de for eksempel en stor gravhaug i 1844 og i en gravkiste av tre fant de et vakkert drikkehorn av grønlig glass som dessverre ble litt knust. I Skandinavia er det bare kjent et fåtall slike glasshorn som sannsynligvis er laget ved Rhinen i nærheten av Køln. Herfra kommer nok også et glass som det bare lå et skår av i en grav på Sør- Kolnes. Ved Rhinen eller i Nord-Frankrike er sannsynligvis en bronsekjele laget som ble kjøpt i Stavanger i 1889.

Fra Stavanger Amt’s beskrivelse fra 1880 kan vi også lese: Paa Stangeland fandtes for mange aar siden i en haug i et stort gravkammer, hvis gulv bestod af planker, en af glas gjort efterligning af et drikkehorn, det eneste glaskar af denne form, som er fundet i Norge

Det vi kan konkludere er at Sola har hatt tett kontakt med kontinentet og at bøndene i denne perioden har vært velstående. Men vi kan ikke si noe om den funnfattige perioden før dette. For slike skatter som nevnt over står i sterk kontrast til de få funnene fra den eldste jernalderen, og en kan undre seg over hva som hendte med jernaldersamfunnet på Nord-Jæren på noen få hundre år. Ser vi så på alle typer funn, ikke bare de rike, kommer forandringene enda klarere fram. Mens vi fra de 7-8 første århundrene av jernalderen bare kjenner ca.12 gravfunn fra Sola, kan vi fra den korte perioden mellom 300 og 550 e. Kr. vise til nærmer 50 daterte gravfunn. Jernalder samfunnet er og blir et mysterium som vi skal komme tilbake til.