Høstens historielagstur gikk denne gangen på Grannes. Her fulgte vi delvis kommunens grense mot Stavanger, men også oppleve den flotte naturen langs Hafrsfjord. Turen startet ved NRK Rogaland på Ullandhaug som ligger rett over grensen til Stavanger.

Grannes er den østligste og siste av gården i Sola. Den har gårdsnummer 37 og detter da også antall gårdsbruk i Sola. Gård nr. 1 er Jåsumd og så går nummeringen sørover til Byberg for deretter og gå nord-østover opp til Grannes.

Navnet Grannes er opp i gjenneom tidene skrevet på mange forskjellige måter som: Grannese (ca. 1270), Grannnesi (1326), Granness (1327) Grandnes 1519. Betydning av navnet er: Etterleddet er à nes og forleddet er sannsynligvis à grande av gammel norsk grandi som kommer av «sand- eller grusbakke ved sjø.

Nov er bruks navnet øverst mot grensen til Stavanger. Navnet kommer av hjørne ofte brukt om et framspring eller høydedrag.

De første folkene som er nevnt på Grannes

En Sven er nevnt i 1519 og 1521 og en Per er nevnt i 1563. Disse bodde sannsynligvis på bruk 1 som ligger helt opp mot Sørnes. De to brukene som ligger opp mot Ullandhaug , bruk 3. (Nov) og bruk 4 (nærmest Madla) ble utskilt som eget bruk og bosatt realtivt sent. Bruk 3 i 1851 og bruk 4 i 1865.

Første eieren av bruk 3 var  Tore Person, fra Skjæveland i Høyland og han var bruker fra 1851 til 1861. Første eier av bruk 4 var Erik Hansson, bruker fra 1865 til 1876.

Stavanger radio. (hvor turen startet)

Stavanger radio var en sendestasjon på Ullandhaug ved Stavanger, like nord for grensen mot Sola. Stasjonen ble etablert 6. desember 1919 og innredet i en stor granittbygning. For bestyreren og funksjonærene ble det bygget tjenesteboliger. I en mindre 6-kantet bygning var det en transformator. Stasjonen ble også omtalt som «Amerikatelegrafen», i og med at stasjonens formål var fast telegrafsamband til Chatham Cape Cod Boston i Amerika.

Hver ettermiddag (morgen i USA) ble det sendt 40-50 telegram. I 1921 var trafikken oppe i 100 000 telegram! Stasjonen var også relestasjon for telegramtrafikk fra Finland, Danmark, Sverige og Polen. Ullandhaug var senderen, mens det var et mindre anlegg på Nærland for mottak. Allerede i 1925 ble det bygget ny mottaker på Fornebu utenfor Oslo.

Stasjonen var en gnistsender, noe som medførte betydelig støy både fra utladninger i antenneanlegget og mekanisk støy fra drivverket, noe som naboene ikke satte pris på. Stasjonen var omfattende og hadde hele 10 master, enkelte opp til 122 m. Stasjonens funksjon ble overført til Jeløy radio ved Moss fra 1930 og gnistsenderen på Ullandhaug avviklet i 1932.

Etter nedleggelsen var det forslag om å benytte bygningsmassen som fengsel og det ble utarbeidet planer for dette. Noe slikt ble imidlertid aldri gjennomført. Senere huset anlegget Stavanger mellombølgesender i tiden 1936-1982.

I dag er virksomheten videreført av NRK-Rogaland som driver sin lokale virksomhet herfra blant annet med TV-studio innredet i den gamle senderbygningen i 1987.

Det finnes fortsatt mellom 10-20 betongfundamenter etter bardunfestene til radiomastene i Sørmarka-området.

Rasmus Sørnes

Rasmus Jonassen Sørnes (født 22. mars 1892 i Sola, død 15. februar 1967) var en kjent oppfinner, klokkemaker og

radiotekniker. «Et geni, et universalgeni, og et selvlært vidunder» er karakteristikk som brukes om Rasmus Sørnes. Mest kjent er han for sine astronomiske klokker, men han konstruerte også en lang rekke landbruksinnretninger, radioutstyr og mekanisk utstyr, selv om kun få av dem ble patentert.

Det er få Solabuer som har fortjent mer heder og oppmerksomhet enn odelsgutten og oppfinneren Rasmus Sørnes. Anerkjent over hele verden, men ukjent i sin egen hjembygd. Utrolig og skuffende på samme tid. I USA finnes et av de to meget avanserte astronomiske urene som Rasmus Sørnes har laget, og der har uret fått en meget fremtredende plass. Men hans navn finnes ikke godt nok omtalt i den nye norske leksika.

1922 ble Rasmus Sørnes ansatt som maskinist ved Stavanger Radio, og samme år giftet han seg med Gunhild Serina Kvæven fra Øvre Sirdal. De fikk etter hvert seks barn. Da Stavanger Radio ble flyttet til Jeløy ved Moss 1930/31, flyttet familien Sørnes med.

Tjodvegen

Den første veien, hvis den kan kalles det, hadde vi allerede i vikingtiden. Det var Tjodvegen, som betyr folkeveien eller almannaveien. Den gikk fra Solahøyden ved Erling Skjalgssons gård, over flyplassområdet, opp og gjennom hovedtunet på gårdene Joa, Sørnes og Grannes og opp og over Ullandhaug og videre til Stavanger. Tjodvegen var hovedveien mellom Erlings Skjalgssons hovedsete og til det voksende tettstedet som senere ble byen Stavanger.  Noen rester av veien finnes igjen i Sola og særlig er det en flott rest av veien på Joa. Den er en tydelig hulvei hvor sidene her er oppbygget for å hindre jordras. Hulveier er gamle veier som har fått sin forsenkede U-form fra erosjon og lang tids ferdsel av folk og hester, men var ikke laget for hest med kjerre.  Typisk for hulveier var at når veien hadde gravd seg langt ned og sidene ble for bratte, så flytte de bare veien og laget en ny rett ved siden av.

Kravet til vedlikehold av slike Tjodveger er beskrevet allerede i Gulatingsloven (ca. år 950) og forsterket i Magnus Lagabøters landslov i 1274. Det var bøndene langs veien som var pålagt å holde veien i stand. Den veilengde som bøndene hadde plikt på å holde ved like, var avhengig av gårdens størrelse.

Det var noen få, enkle regler for veivedlikeholdet av veien:

• Veiene skulle ligge slik de hadde ligget fra gammel tid
• Veibredden skulle måles med spyd
• Den skulle være åtte alen bred (litt over fire meter)
• Veien skulle være så bred at en rytter kunne ri uten at spydet rørte ved busker og trær

Når Tjodvegen gikk ut av bruk vet en ikke, men det er sannsynlig at dette skjedde når trafikk med hest og kjerre tok mer og mer over. I tillegg var ikke reisen fra gårdstun til gårdstun korteste veien. Nye og mer effektive veier tok over.

Riksvegen langs Hafrsfjord

Den første kjørevegen mellom Sola og Stavanger var veien fra Hinna til Helland i Sørabygda. Veien ble stukket ut i 1831, men det var mye strid om hvor veien skulle gå, særlig på Grannes. Sommeren 1832 ble det kalt inn til allmannamøte for å bli endelig enige om hvor den endelige traseen skulle gå. Året etter ble det gitt klarsignal til å bygge veien. Veien skulle gå fra Hinna over mot Grannes og videre til Sørnes, Røyneberg, Joa og Sande, omtrent slik den går i dag.

Vei til Madla og Stavanger

Sola og Madla var helt til 1930 en del av Haaland herred, men merkelig nok var det ingen vei mellom de to kommune delene. For å komme fra den ene halvdelen av kommunen til den andre måtte en reise hovedveien via Hinna og Stavanger og så videre ut igjen til Madla. En lang og slitsom vei som ikke bidro til å binde de to kommune delen sammen. Alternativet var å kjøre rundt eller å ta ferje over Hafrsfjord.

Det var i en kort periode en smal kjerrevei litt lenger oppe i høyden, mellom Grannes og Madlalia. Men den var ikke god nok som en hovedvei. Den først kjøreveien langs Hafrsfjord, slik vi noenlunde kjenner den i dag, helt nede ved fjorden, kom ikke før i 1896, som en del av riksvei nr. 480.   Den ble da en del av et riksveisystem fra Stavanger til Klepp. Hele strekningen, stod ikke ferdig før i 1908.

Andre verdenskrig

Dagen etter at «Suffolk» bombarderte flyplassen, torsdag 18. april, ga den tyske hærmakten ordre om evakuering i Sola. I sør gikk Byberg og Dysjaland klar, på Fjøreneset gikk grensa mellom Store og Litle Risa, i øst fulgte evakueringsgrensen skiftet med Høyland kommune, mens Grannes og Sørnes slapp evakuering øst for Hafrsfjord. I prinsippet skulle alle som bodde innenfor en avstand av en halv mil fra flyplassen evakueres. I alt måtte kring 3.000 av de 4.000 solabuane rømme bygda.