Vi startet ved parkeringsplassen ved Sola Ruinkyrje.Videre gikk «bakveien» ned mot stranden og fulgteden gamle «strandveien» til grunneierne rundt kirken. Så fortsatte vi langs Solastrandveien mot «Strandleiren». Turen fortsatte etter dette mot Sør-Kolnes og videre rundt til Sola skole. Og vi avsluttet ved ruinkirken.

Allerede på parkeringsplassen ved ruinkriken var det historie å fortelle.

For flere år siden tok Sola Historielag initiativ og kost til å få datert alderen på kvinne en som var begravd ved tårnfoten i ruinkirken. Kontakt ble tatt med Arkeologisk Museum og de ordnet alt det praktiske. Resultatet av undersøkelsen ble:

Det er 68.2% sannsynlig at beina dateres mellom 1010 – 1160 e.Kr. og 95,4% for en datering mellom 980 – 1210 e.Kr. Den store spredningen skyldes usikkerhet rundt datering av bein fra den tiden. Eksperter har funnet ut at hvis måltider består av mer enn 20% fisk så blir C14 dateringene mer unøyaktige. Svaret fra kvinnegraven var jo ikke entydig så historielaget tok et nytt initiativ. Vi søkte på nytt og på egen kost til å få datert prøver fra to ildsteder som ble undersøkt under de arkeologiske utgravingene på den nye parkeringsplassen ved kirken. Resultatet ble 660-785 e.Kr. og 890-1020 e.Kr.

Det ene er altså fra den funnfattige Merovingertiden og passer med funn inne i kirken. Det andre er fra vikingtid, som også er en periode med få husfunn.

Så i 2014 skulle parkeringsplassen utvides. Det ble da også krav til arkeologiske utgravinger og da ble det funnet et grophus. To dateringer av det kullholdige bunnlaget ble C14 datert til 980–1035 og 895–1020 e. Kr. Altså er det her en indikasjon på at det har vært bebyggelse her i vikingtiden og kanskje en dag kan det bli bekreftet hvor Erling Skjalgssons gård lå.

Nede ved stranden hadde vi en stopp ve misjonselskapets konferansesenter Himmel & Hav, det som vi alle kaller Strandleiren. Her var det naturlig å fortelle om historien til stedet, som faktisk hadde noe med en dramatisk hendelse å gjøre, nemlig rett ute på sjøen for Strandleiren.

Victoria forliset 23. november 1903

Kl. 5 denne morgenen hadde skipet forlatt Kristiansand med 22 mann om bord. Det blåste fra sørvest og om kvelden blåste det opp til kuling. En lett tåke med regnbyer reduserte sikten, men de kunne fremdeles se fyrene. Det tyknet mer til på kvelden.

Da de passerte Feistein mente både kapteinen og losen at det lyset de så forut var Flatholmen. Men trolig var dette et lys innenfra Kolnes. Resultatet var at de la kursen alt for langt øst. Det blåste nå full storm og det var snøbyger.  Kapteinen hadde en følelse at noe var galt og beordret sakte fart. Rett etter oppdaget han brenninger og beordret full fart akterover, men for sent. Skipet braste inn i Bollaren, en av Kolnes holmene. Kapteinen forstod at dette var totalforlis og blåste i dampfløyten og sendte opp nødraketter. Livbåtene på styrbord side ble låret, men ble knust av bølgende. På andre siden var det kun en, men stor livbåt, men den ble også knust med en gang den ble låret. Klokken nærmet seg halv tolv om natten. Alt lys om bord var nå slukket. Fire av folkene greide å klore seg fast på et skjær. Ved midnatt la Victoria seg over på siden og sank. Bare mastene og noe av brua stakk nå opp av sjøen.

Folk på Kolnes-gårdene hadde hørt fløytesignalene og sett bluss og raketter. De oppfattet øyeblikkelig at dette var et skip i nød. Fem fiskere fra Kolnes møttes nede ved naustene, sjøsatte en båt og rodde utover. Sjøen var for grov og de måtte gjøre vendereis. Fra Tananger var det en losbåt som lå og krysset med to loser og en læregutt, men de kunne heller ikke gjøre noe. Da det lysnet av dag reiste de fem fiskerne fra Kolnes ut igjen hvor de samarbeidet med losbåten. Litt etter litt fikk de reddet de fire mennene fra skjæret. Femte mann som ble reddet hadde klamret seg til masten.

Men dette var ikke eneste forliset eller stranding ved Kolnesholmene. Her er en liste over skip som har strandet på og ved Kolnesholmene.

Victorias forlis og redningsdåden vakte oppmerksomhet over hele landet. Redningsmennene ble påskjønnet med medaljer for edel dåd. «Hadde vi hatt redningsstasjon og redningsbåt kunne vi kommet ut til vraket», utalte en kaptein etter ulykken. Tanken vant gehør og Norsk Selskap til Skibbrudnes redning bekostet båt, naust og brygge. Naustet stod her i mange år, og et par strandinger ble det uten at det ble alvorlig bruk for båten. Til slutt ble naust og båt solgt. Det eneste som er igjen er rester av bryggen. Et kapell er nå bygget i nærheten av bryggen.

Strandleiren

Racin Kolnes var fra Kolnes. Han utdannet seg som misjonsprest for Norsk Misjonsselskap og var både før og etter krigen prest i Kina. Mens han var hjemme ble han enig med en grunneier på Kolnes, nærmere bestemt på Grytneset til å sette opp en jernbanevogn som hytte. Da de ikke hadde noen fast bopel, ble dette også deres hjem. (Jernbanevognen ble fjernet av tyskerne under krigen). Etter at han kom tilbake etter nok en tur til Kina og krigen var slutt, reiste han en ny hytte. Han var opptatt av barn og ungdom og speidersaken. I 1948 startet han speidergruppe i Sola, sammen med Hans Sagevik. Racin var aktiv i speider bevegelsen og fikk rang som kretsspeidersjef. Han dro ofte speiderguttene ut til hytta si. I 1949 fikk han så et tilbud om å ta over en løe bygning som skulle rives på flyplassen. Ved hjelp av speiderne og foreldrene fikk han ned løa og flyttet materialene ned til Gryteneset. Sommeren 1950 sto Strandkapellet klar til bruk, bygget som et kapell. Som kirkeklokke fikk han låne den gamle kirkeklokken fra Bore kirke i Klepp av presten der, Christian Sole. I 1954, fikk han også det gamle orgelet fra Tananger kapell. Bygget fungerte også som sovesal, forsamlingslokale og til trening og kurs. Etter Racins død i 1958 ble stedt solgt til NMS – Det Norske Misjonsselskap. Stedet har nå skiftet navn til Himmel & Hav hotell og er kurs, konferanse- og misjonssenter hvor det er mulighet til overnatting.

Etter Strandleiren gikk vi videre til Sør-Kolnes

Gårdstunet på Sør-Kolnes

Teigblanding eller teigdeling er en betegnelse på en fordeling av områder innen landbruket. Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at store landområder ble stadig mer oppdelt i teiger, blant annet i forbindelse med arv og ekteskap (medgifte). Teigene var ofte små og det var ikke mulig å gjerde inn den enkelte teig slik at brukerne stadig måtte rette seg etter hverandre.

I 1823 ble så «Lov om utskifting» vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «Jordskifteloven» som ble innført i 1859 ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet. Utskiftingene innebar at eierne fikk jorden sin samlet på ett sted. Men det betydde også at de ofte måtte flytte eller bygge nye bygninger på sin egen eiendom. Dette brøt da opp de gamle klyngetunene.

Drageide fra Hafrsfjord over Kolnes

På veien videre gikk vi langs det som er en kanal lagt i rør, her kan det ha vært et drageide. Mange har spekulert på hvorfor en la slag inne i Hafrsfjord som bare har et smalt innløp. Men det er de som mener at det har vært mulig å trekke skip over land på Kolnes. I anledning Kong Haakon og Dronning Mauds signingsferd i Stavanger og besøk til Hafrsfjord 26.juli 1906, ble det utarbeidet et historisk hefte skrevet av professor Yngvar Nilsen, som gave til kongeparet. Der står dette:

” Forbi Sola er det et ganske lavt eid over til havet fra Hafrsfjordens sydvestlige bunn. Alt dette var i gamle dager av stor betydning. For med dette ble en hel halvøy åpnet for ferdsel, såvel til lands som til lands. Hafrsfjord var i oldtiden, til tross for at den i dag kun har et utløp, tilgjengelig minst fra tre sider. Der var det lett å dra den gang brukelige skip over eider og ferske vann til havet forskjellige veier. Antageligvis var dette det sørligste eidet, nord for (gården) Sola, som var best. Det er mulig at denne gamle storgården må være valgt med hensyn til adkomst. Dette eidet har gitt muligheten for å slepe skip over land og ut og inn av Hafrsfjord.

17. mai 2014

Til slutt var vi innom Sola skole hvor historielaget hadde et arrangement. For i anledning 200-års jubileet for grunnloven foreslo Sola Historielag til Sola Kommune at vi skulle markere hva som ble arrangert i skolegården til Sola skole, hundre år tidligere 17.mai 1914. Det var reise en ny flaggstang og nytt flagg i skolegården. For å forstå hvorfor dette var et problm, må vi tilbake til 1914. Sola var i 1914 en fattig jordbruks kommune med litt fiske. Det var  ingen industri her slik at de som ønsket å jobbe i industrien måtte reise til Stavanger eller Sandnes.

Forberedelsen til 17.mai 1914

Haaland herredstyre hadde møte 14.februar 1914 hvor det ble diskutert et forslag fra skolestyret om å bevilge til innkjøp av flagg til folkeskolene i kommunen i anledning feiringen av 17.mai.  Det ble en heftig diskusjon med en ivrig ordfører Gimre som klarte å overbevise de fleste om ikke å bevilge til innkjøp av flagg. Søknaden ble derfor avslått. Han foreslo heller å bevilge til selve festligheten. I tillegg fikk han flertall for kjøp av flagg og stang til kommunen.

I herredstyremøte 25.april ordføreren fremdeles nøysom og det ble kun bevilget kr.100,- til arrangementene for hele kommunen. Det ble nedsatt en komite for Sola, en for Tananger og en for Madla.

Et privat initiativ til å lage arrangement 17.mai 1914

På Sola og Sømme synes de tydeligvis at forslaget til arrangement fra kommunen ikke var tilfredsstillende. Men en ivrig skjel, L.T.Sømme ville organisere dette på sitt hvis.

Han mente at Erling Skjalgsson, Sola store sønn burde dras fram i anledning jubileet. I et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 28.2.1914 to uker senere skriver han om funnet av den siste kvilesteinene til Erling Skjalgsson. Det ble gjort i et steingjerde ved Grønneberg like nord for Sola skole. Han mener at bautasteinen burde reises i skolegården, 17. mai dette året.

Han hadde tydeligvis ikke tålmodighet til å vente på kommunen så han skriver i et nytt leserinnlegg i Stavanger Aftenblad den 16.4.1914 at bautasteinen ble reist i all stillhet den 11. mars.

Han skriver videre: Saaledes vil Sola kreds gi et flag til skolen, og som fot til flagstangen; skal reises en stor flat sten; den vil faa den enkle indskrift: 17.mai 1914. Det blir en vakker gave til skolen, og det her blir vist flere skoler, som faar flag iaar.

Han anmoder til slutt 17.mai komiteen om å vurdere dette forslaget.

Hundre år etter 2014

Sola Kommune synes dette var en god ide og støttet forslaget, som ble det eneste i kommunen angående 200-års jubileet. Fakta var at en bautastein som ble brukt som støtte til flaggstangen i 1914 lå fremdeles i skolegården. På den var det hugget inn 1914.

Hva laget gjorde i anledning arrangementet i 2014 var

• Innkjøp av flaggstang og flagg.
• Ordne fundamentering av flaggstangen.
• Inngravering av 2014 på bautasteinen.
• Gjenreising av denne bautasteinen.
• Oppretting av kvilesteinen. (etter tillatelse av fylkes kommunen)
• Lage nytt skilt som markerte bedre Erling Skjalgsson.
• Lage skilt med ramme og trykk
• Fundamentering av skiltet og oppsetting.

Så formiddagen 17.mai 2014 ble bautasteinen og skiltet avduket av ordfører og fylkesordfører.