Den første Solabuen


Bilde over: Heller på Risa hvor de eldste steinalderfolkene bodde

På grunn av at jordoverflaten er plastisk hever landet seg når isen trekker seg tilbake. Når vannet på jorda blir bundet opp av is, synker jordskorpen der isen er tyngst, og havbunnen stiger i området utenfor isen. Under siste istid lå sentrum av isbreen i nord over Bottenviken, og ytterkanten langt ute i Nordsjøen. På det meste var breen tre kilometer tykk, og landet ble trykt ned og havbunnen opp. Dette Nordsjølandet steg samtidig som vannet sank, og vannet i havet stod på det meste ca. 130 meter lavere enn det gjør i dag. Langs norskekysten gikk en dyp fjordarm som var om lag 100 kilometer på det smaleste.

I den første delen av eldre steinalder var det store temperaturskifter. Da isen begynte å smelte, ble det lite salt i vannet som strømte forbi kysten, og rennen frøs igjen om vinteren. Da isen smeltet, steg havet. Også landet steg, fordi vekten av isen ble borte. Dette førte til at strandlinjene stadig flyttet seg nedover i land­skapet. I Bottenviken hvor en antar at isen var tykkest og altså landet mest nedpresset, – stiger landet i dag med 2 m pr. 100 år, og da landskapet her er meget flatt, er dette en betraktelig «landtilvekst» for Finland

Sola Hisstorielag
Landhevingen på Sola

I Oslo kan en måle landhevning på 35 cm på 100 år,dvs. ca. 25 cm på et vanlig menneskeliv, mens her på kysten av Sør-Vestlandet hvor nedpresningen var relativt liten, kan en stort sett regne med at likevekten er nådd og at hevingen er forbi. I eldre steinalder (10 000 – 4 000 f.Kr.) stod havet på rundt Hafrsfjord ca. 20 m høyere enn i dag og det vil si at hele området hvor flyplassen ligger i dag, samt området mellom gårdene Tjora og Sola lå under vann. Dette betydde at selve høyden rundt dagens gårder Sola, Utsola og delvis Sømme var på en øy. I mellom lå en slags utvidelse av Hafrsfjord med gode fiskemuligheter i smult farvann.

Men det er andre hendelser som også forandret strandlinjene.

Tsunami

Tsunami er ei flodbølge som vi nå alle vet etter den katastrofale hendelsen i Thailand og Indonesia i 2004. En tsunami blir utløst av et undersjøisk jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred. Strandlinjene kunne også bli kastet om av flodbølger. Den nyere geologiske forskingen har påvist at det gjekk ei tsunami i Boknafjorden for om lag 9800 år siden. Flodbølgen var fire meter høy og tok med seg noen av de  eldste steinalder boplassene og gravde de ned i løsmassene. Senere har det vært nye Tsunamier. Den mest kjente kom mye senere: Storeggja-katastrofen. For ca. 8 000 år siden gikk det et skred utenfor Møre-kysten og raste ned i den djupe havgrunnen i Atlanterhavet. Arealet som raste ut, var litt større enn Danmark og sugde alt vannet med seg ut av fjordene. Bølgen som slo tilbake, var 11 meter høy, og sopte med seg boplassar og mennesker. Langs kysten på de britiske øyene er det spor etter denne flodbølgen, som er den største hos oss etter istida. Storbølgen nådde ned til Jærkysten, det finnes spor etter den i Hålandsvannet og i utgravinger ved Sola flyplass.

Det blir varmer og så kaldere igjen

Omkring år 10 000 f. Kr. begynte en tusenårig varmeperiode, kalt Allerød-tida, da en åpen bjørkeskog bredde seg på Jæren og isen var helt borte fra lavlandet. Det har vært gode vilkår for mennesker over store deler av Sør-Norge, og det er lite sannsynlig at ikke steinalderfolk har holdt til her siden vi finner mange spor etter de både i Sør-Sverige og Danmark.

På Jæren har botanikerne funnet en god del trekullstøv i myrlag fra Allerød-tida, og en mener at de kanskje kommer fra ildsteder.

Fra ca. 9 000 til 8 000 f.Kr. ble det på nytt kaldere og bjørkeskogen forsvant. Arkeologene har kartlagt kanten på denne isbreen svært godt og vet at den lå i fjellene øst for Høgsfjorden med store bretunger ut Lysefjorden til Forsand og ned til Årdal. Sola ligger ca. 40 – 50 km så det var muligens for kaldt å bo der.

Sola Historielag
Landskapet på Nord-Jæren i steinalderen

 

En gang ca.7 000 år f.Kr. begynte havnivået å stige igjen og raskere enn landet steg. Dette skjedde da de siste isbreene i Amerika smeltet. Dermed ble mange gamle boplasser nær stranden dekket av nye strandvoller. Strandlinjene er nøkkelen skal en finne boplasser da boplassene lå som regel nær strandlinjen. De kunne bli oversvømte og forseglet, dekte av løsmasser eller faktisk bli vasket bort. I dag finner vi derfor ikke de eldste boplassene på Nord- Jæren. Det henger som sagt sammen med at de ikke er synlige, de ligger forseglet i strandavsetninger under vann.

Tusenåret etter ca. 7 000 f. Kr. er kalt Preboreal tid, og fra denne tidsperioden av har vi spor etter mennesker gjennom heile steinalderen både på vestlandskysten og omkring Oslofjorden. Gjenstander og redskaper de har lagt etter seg på boplassene, er kalt Fosnakultur, og dette navnet er også brukt om selve folket (navnet kommer fra et funnsted ved Kristiansund på Nordmøre der slike tidlige boplasser ble oppdaget første gangen).

Fram til tidlig på 1980-tallet ble det ikke sør for Boknafjorden funnet sikre spor etter Fosnakulturen verken i Preboreal tid eller i neste klimaperiode, Boreal tid, som varte fram til ca. 6 000 f. Kr. Likevel kunne arkeologene tidlig og med stor sikkerhet hevde at Fosnafolket har vært her, både på Jæren og på Sola.

Så endelig stod det i Arkeologisk Museums tidsskrift: Hauk ok Heidni Nr.1 /84 Bind 10 følgende:

 Jærbuen blir eldre og eldre, fulltreffer på 4 m2

Radiologisk laboratorium i Trondheim fikk i desember 1983 1 gram hasselnøttskall til datering. Knapt to måneder senere foreligger resultatet. Jærens eldste boplass er ca. 8 500 år gammel altså fra 6 500 f.Kr.

Ved en prøvegraving på Sola sist høst fant arkeologene en ny steinalderboplass der noe av funnmaterialet var hasselnøttskall. Nyoppdagete boplasser fra steinbrukende tid på Jæren er vanligvis ikke hva vi feirer med flagg og fanfarer. Denne gangen er det det! Boplassen ligger forseglet under et tykt myrlag og er derfor uskadet av senere tiders aktiviteter. Dersom mikroorganismer, biller og meitemark ikke har ødelagt kultur laget, kan vi få frem et rikere materiale enn vi pleier fra boplassundersøkelser.

Sola Historielag
De sensationelle ardsporene – muligens de eldste i landet. Bonden har tydeligvis ardet i to retninger. Fra 4500-5000 år før nåtid.

Boplassen ligger 13,7 m over havet og direkte på gammel strandflate. Den ble funnet like vest for Nordsjøveien mellom Sola Strandhotell og kirkeruinen fra middelalderen. Ute på stedet vil en se en temmelig bratt skrent, ca. 3 m høy, før terrenget faller slakt mot Solastranden. Denne strandflaten ble vasket ut da havet trakk seg tilbake etter en tidligere stigning for ca. 10 500 år siden. En slik prosess der havet stiger og oversvømmer land for så å trekke seg tilbake, kaller vi en transgresjon. To transgresjoner etter istidens slutt kan. være årsaken til at virkelig gamle boplasser, dvs. bortimot 10000 år gamle, ikke kjennes fra Jæren. Tidligere antok man at mangelen på gamle boplasser kom av at det ikke fantes egnete boforhold her på den tiden. Ut fra de observasjoner man har gjort, sammen med feltarbeide, har man påvist at havstigningen har brakt med seg betydelige mengder med løsmasser, grus og stein.

Disse løsmassene avleiret og bokstavelig talt begravde deler av kystlandskapet. Ved istidens slutt, for ca. 13 000 år siden, sto havet i omtrent samme nivå som i dag. Dermed har vi litt hjelp til å finne frem til hvor kystbosetningen har vært. Ved museet har man i de senere år utført mer bevisste undersøkelser om hvor det er muligheter å finne boplasser. Funnet av boplassen på Sola er et resultat av dette arbeidet. Det mest morsomme er at boplassen ligger akkurat der de forventet å gjøre funn.

 Altså er det fremdeles muligheter til å finne eldre boplasser på Sola.


Flere artikler fra samme kategori: Steinalderen


  • «Istiden og de første som slo seg til på Sola»


    Kategori: Møter


    Ved Martin Hovland- Fra Sola Historielags møte 18.11.21 Det første spørsmålet en stiller seg er.  «Generasjonene før oss – hvem var de???». Og vid...

    Les Mer


  • Det mystiske flintverkstedet på Ølberg


    Kategori: Steinalderen


    Av: Tor Erik Hansen Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. Flint dannes ved kompliserte prosesser i krittavleiringer. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor d...

    Les Mer


  • Livet i steinalderen i Sola


    Kategori: Steinalderen



  • Steinaldermannen med nye redskap


    Kategori: Steinalderen


    Bilde over er fra en privat person samling av flintredskap på en gård i Sola, da disse ble overlevert arkeologene. Menneskene fant opp redskap, og ble bønder.

    Les Mer


  • Liv og død- en massegrav på Sola


    Kategori: Steinalderen


    Steinalderen var en brutal tid, der det ikke var langt mellom liv og død. Man var avhengig av god jakt og hadde enda ikke fått den ekstra foten å stå på som jordbruket ville gi senere generasjoner av solabuer. Menneskene på den tiden så omtrent ut slik vi gjør i dag, bare litt kortere og mer t...

    Les Mer


  • Steinalderen i dag i Sola


    Kategori: Steinalderen


    Hvordan har så steinalderen det i dag, i Sola? Skal vi to svare på det spørsmålet så blir svaret vårt – ”Dårlig!” Vi kjenner ikke en eneste heller eller steinalderfunn som er merket eller på annet vis er synliggjort i kommunen vår. Det må og sies at det er en god del som burde gjøres når det gjel...

    Les Mer