Se også. Den unike steinsirkelen på Sola , Domstein prosjektet og Domsteinanes historie

klikk her for ett større bilde av kartet

Et 250 år arkeologisk mysterium er gjenreist, Domsteinane på Domsheia. En steinring som har tiltrukket arkeologer og historikere opp gjennom tidene og som til tider ikke har vært synlig og som derfor har hatt et ”mystikk” preg over seg.

Domsteinane på Domsheio, som jærdikteren Theodor Dahl beskrev dem, er gjenoppbygd. Ja Theodor Dahl kritiserte oss lokale innbyggere i 1942, i boken ” Jærens Himmel”, under overskriften: Det suser fortid over Domshei. Slik skrev han: Domshei-tingkretsen er ødet. Den er ikke mer. Bare et minne nå. Og det var bygdens egne folk som tilintetgjorde den. Men lite visste han at med et aktivt historielag, 66 år senere, så har bygdens egne folk gjort opp for seg.

Thoeodor Dahl er ikke den eneste som ønsket at denne mystiske steinsirkelen ble gjenoppbygd. I 1955 blir misjonsprest og senere biskop og historiker Fridtjof Birkeli intervjuet i avisen Stavangeren om Domsteinane og han legger sin teori om hva ringen er brukt til. På slutten av artikkelen kommer han med hjertesukk og ønske om at steinringen må komme fram i dagen igjen. Han nevner også at opp gjennom årene har dette fornminnet har hatt besøk av flere utenlandske arkeologer, noe som også Theodor Dahl nevner Disse Domsteinene som ingen har sett komplett siden 1745 har tiltrukket mange, hvorfor. Svaret er sandflukt. For som på flere steder på Jærens kyst og Lista var strendene og jordene innefor utsatt for sandflukt og til tider dekket av flygesand. Dette har ført til at fornminnet til tider har vært helt eller delvis skjult, men også samtidig utsatt for sterk erosjon og forandring. Noen ganger har det vært synlig, andre ganger borte. Så etter at amtmann Bendix Christian de Fine beskrev det så nøye som gjengitt under, har ingen sett ringen komplett og den er blitt omspunnet med mystikk. De Fine beskrev den slik.

”På een sleet Plan oven for Sole-Sanden, Staar meget ordentlig i en accurat Circul omtrent 102 alen i omkreds (64 meter), oppreist 24 Graae Steene, som smaae Baute-Steene, hvor imellem hver af de høye Steene ligger circul-viis i Kæderad nogle med sær fliid samlede hviide runde Steene, saa store som maadelige Stykke-Kugler, og midt udi circulen er at see een firkantet oplagt flad Graae Sten, som et Bord, og tvende store hviide Steene hos sidde paa; Ligeledes ligger ovenmeldte slags hviide Steene atter i 8te lige rader fra 8te af de omkring staaende store Steene, viissende alle lige til Steen-bordet.”

I 1822 beskrev den svenske arkeologen Nils Henrik Sjöborg i ”Samlingar för nordens fornälskare” om Domsteinane: ”Denna af 24 Domstenar bestående cirkel med 8 radier, laggde med hvita kullerstenar, har mycken likhet af en Persisk kyrkogård.” Man vet ikke om Sjøborg var her selv. Ca 40 år senere lette antikvar Nicolay Nicolaysen etter steinsirkelen, og skrev i ”Norske Fornlevninger” om Stavangers Amt at det ikke mulig å gjenfinne stedet.

Så litt over ca. 19 år senere i 1879, kom konservator Anders L. Lorange fra Bergen Museum på tur til Sola og steinsirkelen på Sola var et naturlig mål. Ved hjelp av lokalkjente fant han steinsirkelen. Lorange var den første som gav en mer detaljert beskrivelse av selve monumentet. Han beskriver stedet omtrent som følger: En sirkel dannet av runde ”Kampestene” med en omkrets på 68 meter. Sirkelformen var sterkt opprotet og det var bare enkelte steder at steinene lå rette etter hver andre, i sirkelform. Noen steder lå de som små steinrøyser. En fjerdedel av den ytre sirkelen, ca. 18 meter, var helt borte. Størrelsen på steinene i sirkelen var omtrent som et ”Mandshoved”, men enkelte større og mindre. Omtrent en tredjedel av steinene var av hvit kvarts. Av bautasteinene var det nå kun to tilbake. Som de Fine registrerte også Lorange 8 steinsatte linjer fra sentrum og ut til ytterste sirkel.

I 1888 kom Boye Strøm med sin ”Topografisk Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt”, og selvfølgelig kommer han ikke utenom Domsteinane. Men, han kom ikke med noen nytt, men spant stort sett på det som de Fine og Lorange beskrev.

Den neste seriøse beskrivelsen av Domsteinane som og gav ny informasjon og ikke minst en ny tegning, kom fra konservator Tor Helliesen, fra StavangerMuseum. Da Helliesen skrev om Domsteinane i 1902,  hadde det skjedd en delforandringer. Nå var merkelig nok sirkelen nesten komplett og i det nordøstre hjørne hadde det faktisk kommet en ny stråle fra sentrum ut til ytterringen. Det kunne virke som om noen hadde tuklet med den gamle steinsettingen. Helliesen var inne på noe av det samme selv; ”Nu for tiden ligner hele anlægget ikke saå lidet paa saadanne tilstelninger, som smaabørn morer sig med at bygge og anvende som legestuer.”

Ingenting skjer etter dette før i november 1924, da får direktør for Stavanger Museum, Jan Petersen et brev om at nå var Domsteinane helt ødelagt. Han reiser ut til Sola og får dette bekreftet. Steinene var borte og han politianmelder saken da det er påstand om tyveri av steinene. Saken blir etterforsket i ca. 1 år, men blir så avsluttet da ikke var mulig å konstatere hvem de skyldige var.  Dette ”tyveriet” hadde nok sammenheng med at det var utskifting i dette området i 1924. Så i dette steinløse området, hva var mer enkelt enn å ta disse små bautasteinene og bruke dem til å markere sitt eget jordstykke.

Og som både Theodor Dahl, Fritjof Birkeli og Bjørn Myhre i 1967 har konstatert, så er ringen ødelagt for alltid trodde alle. Men nei, en mann tar saken i egen hand. En lokal ildsjel i Sola Historielag, tidligere herredsagronom Kåre Myklebust, etter tillatelse fra grunneier Olav Sole, sønn av avdøde sokneprest Chr. Sole, begynner sakte men sikkert å rydde i den tette buskfuruskogen hvor Domsteinane skulle ligge. Han arbeider alene i skogen gjennom flere år og området blir mer og mer åpent. Da det er tid for det og etter tillatelse fra fylkeskommunens ansvarlige arkeologer, så går historielaget manngard og stikker etter steiner. Det blir funnet 245 steiner som blir merket med GPS. Detkanikke oppdages noe mønster så kulturminne avdelingen i Rogaland Fylkeskommune bestemmer seg for å grave ut halve ringen. Dette skjer i 2006 og ca. 60 flere steiner blir funnet, men de kunne dessverre konkludere med at ringen er ødelagt. Laget får da tillatelse, i nært samarbeid med fylkes arkeologer å rekonstruere ringen mot at de opprinnelige steinene blir overgravd. Og her har et lokalt historielag en stor fordel. For hvor får man fatt i 24 bautasteiner i et område uten steiner?

Selvsagt gjennom det gode kontaktnettet som et historielag skal ha til de lokale innbyggerne.

Ringen tar sakte men sikkert form og så den 9.november 2008, 263 år etter at amtmann Bendix De Fine registrerte ringen, så er den gjenåpnet med over 150 personer til stede.

PS! Domsteinane er lett å finne i sydlige enden av Sola Flyplass og er veldig godt merket, som også var en del av oppgaven for Sola Historielag.