Liv og død- en massegrav på Sola


Steinalderen var en brutal tid, der det ikke var langt mellom liv og død. Man var avhengig av god jakt og hadde enda ikke fått den ekstra foten å stå på som jordbruket ville gi senere generasjoner av solabuer.

Menneskene på den tiden så omtrent ut slik vi gjør i dag, bare litt kortere og mer tettbygde. Dette forandret seg etter hvert og i yngre steinalder så menneskene ut stort sett slik vi gjør i dag. Gjennomsnittsalderen på den tiden var allikevel atskillig lavere enn det vi opplever i dag, med vår høye levestandard, helsevesen og medisiner. Et steinaldermenneske med god helse kunne kanskje være så heldig å leve til vedkommende ble 50-60 år gamle, mens det gjennomsnittlige steinaldermennesket døde rundt 30 år gammel og da som regel av skader, infeksjoner og sykdom.

Et menneske som lever så tett inntil naturen og er så avhengig av at naturen er på hans side, vil også søke svar til uforklarlige ting og hendelser i naturen. Derfor trodde steinaldermennesket på naturgudene. Man forsøkte naturligvis å påvirke naturkreftene ved hjelp av ritualer og magiske handlinger. Sang og dans har nok vært viktige momenter i disse kulturene. Kanskje samlet Sola’s steinalderbefolkning seg til faste seremonier ved faste tidspunkt i året, på spesielle steder som unike fjellformasjoner, spesielle høydedrag, ved vann eller andre steder som hadde en spesiell betydning for datidens mennesker. Dette er jo handlinger vi finner igjen hos stort sett alle folkegrupper opp gjennom tidene. Hvor dette har foregått i Sola vet man ikke enda, men kanskje vil man i fremtiden kunne finne spor etter slike seremonier.

Steinaldermenneskene risset også bilder av dyr inn i stein, kanskje for å gi seg selv en økt sjanse i jakten på de avbildede dyrene, såkalte veideristninger.  Man har og funnet hulemalerier fra denne perioden. Huler har vi også i Sola, flere av dem uutforskede, så neste gang du stiger ned i en slik, kikk godt etter på veggene. Ja, se også etter på gulvet om du kanskje kan finne andre spor etter våre tidligste forfedre.

Andre spor etter steinaldermenneskets tro finner vi i form av gjenstandsfunn i gravene. Som i seinere tider la man ofte redskaper og utstyr sammen med liket da det ble begravd. Dette var nok utstyr som skulle hjelpe den avdøde i det hinsides.

Steinalderen var som sagt en brutal tid. Ikke bare sloss man mot naturkreftene og naturens varierende lynne, men også rivaliserende stammer, ja endog egne stammemedlemmer kunne lage problemer. Det eksisterer mange funn av steinaldermennesker som er drept av andre mennesker. De aller fleste kjenner jo steinaldermannen Øtzi, som i 1991 ble funnet høyt oppe i de Tyrolske alpene. Han levde for 5300 år siden og var skutt i skulderen og blødde i hjel.

Arkeologene har også funnet spor som kan tyde på kannibalisme i steinalderen. Ellers har man funnet flere skjeletter med pilespisser i ryggen eller brystet, mens andre var påført store hodeskader. Dette er langt fra vanlig, men slike funn har også vært gjort i Sola.

Et slikt utrolig spennende funn ble nemlig gjort av en bonde på Sømme i 1931. Da fikk nemlig direktøren ved Stavanger museum Jan Petersen beskjed om at det i en haug man skulle fjerne, i forbindelse med nyrydning, hadde funnet et gravkammer. Direktøren reiste straks ut til Sømme for selv å kikke på dette funnet. Nå var ikke et slikt gravkammer særlig spesielt, dem hadde man funnet mange av tidligere i Sola. Deriblant hadde Helliesen, også han fra Stavanger museum, avdekket flere slike gravkammer. Ja, faktisk hadde han også registrert denne haugen, men ikke gravd den ut og funnet gravkammeret. Helliesen har registrert over 500 gravhauger i Sola! Det ville være for mye å forvente at han hadde gravd dem ut alle sammen. Takk og pris for det. Ved hjelp av nyere teknologi får man tross alt enormt mye mer informasjon enn det man gjorde på Helliesen og Petersens tid.

Det som dog var spesielt med denne haugen og gravkammeret den skjulte, var det man fant inne i kammeret. Til å begynne med så Petersen ingenting uvanlig. Gravhaugen hadde, da Helliesen registrerte den, vært 15 meter i diameter og 1.5 meter høy(Bildet er fra AmS ustilling som viser detaljer av funnene), men den hadde nå måtte gi plass for en større åker og hadde av den grunn krympet til 12 meter i diameter. Midt inne i haugen fant Petersen kammeret, som var nærmest rektangulært, laget av mange store steinheller satt på høykant. Det var hele 3.5 meter langt og 2.5 meter bredt, noe som er veldig stort i denne sammenheng. Noe av det første Petersen så da han kikket inn i kammeret var 7 mindre steiner, fra 17 til 37 centimeter, som stod på høykant. Rundt disse steinene, ja nesten over hele kammeret, var bunnen dekket av et 12-15 cm. tykt lag av trekull, jord og det som viste seg å være brente bein, menneskebein. De fleste beina var naturligvis i sterk oppløsning, men ble behørig gravd frem og tatt vare på av Petersen. Disse beina ble så sendt til zoologisk avdeling ved Bergen Museum, med August Brinkmann som mottaker. Han kunne rapportere at gravkammeret på Sømma inneholdt en massegrav. Hele 6 individer hadde han identifisert, alle voksne men kjønnene var ubestemmelige. Dette var så spesielt at de fleste lokalavisene hadde artikler om dette spesielle funnet. Allikevel var ikke historien over. Brinkmann hadde øyensynlig også funnet disse knoklene spennende og hadde derfor undersøkt dem på ny. I et nytt brev til Petersen kunne han derfor ett år senere rapportere at han hadde gjort en ny spennende oppdagelse. De døde personene som lå i grava var halshogd! En massegrav full av halshogde solabuer. Dette var spennende stoff for avisene, som blåste det stort opp. Enda mer spennende blir det når man nå i nyere tid har fått datert disse beina ved hjelp av moderne teknologi. Det viser seg nemlig at de levde mellom 1885 og 1745 f.Kr.! Det er altså en unik grav, fra overgangen mellom steinalder og bronsealder, vi har for oss her på Sømme. Var det totalt 7 personer som ble henrettet og lagt her, siden det stod syv oppreiste steiner inne i gravkammeret? På toppen av haugen stod det en 70 cm. høy stein. Kanskje var den reist som et merke for å markere en spesiell grav. Her er det rom for mange spekulasjoner, hvem var de, hvor kom de fra, hvorfor ble de drept på dette viset og begravd med slik aktelse, hvorfor ingen andre gjenstander i grava og så videre. Med dette mysteriet, fra overgangen fra steinalder til bronsealder er det naturlig for oss å avslutte vår serie om steinalderen. Neste gang begynner vi på bronsealderen.

 

 


Flere artikler fra samme kategori: Steinalderen


  • «Istiden og de første som slo seg til på Sola»


    Kategori: Møter


    Ved Martin Hovland- Fra Sola Historielags møte 18.11.21 Det første spørsmålet en stiller seg er.  «Generasjonene før oss – hvem var de???». Og vid...

    Les Mer


  • Det mystiske flintverkstedet på Ølberg


    Kategori: Steinalderen


    Av: Tor Erik Hansen Flint er et mineralaggregat, dvs. et mineral og en bergart satt sammen. Flint dannes ved kompliserte prosesser i krittavleiringer. Flint finnes ikke opprinnelig i Norge, men finnes her som knoller i strandsonen («strandflint») langs kysten, hvor d...

    Les Mer


  • Den første Solabuen


    Kategori: Steinalderen


    Bilde over: Heller på Risa hvor de eldste steinalderfolkene bodde På grunn av at jordoverflaten er plastisk hever landet seg når isen trekker seg tilbake. Når vannet på jorda blir bundet opp av is, synker jordskorpen der isen er tyngst, og havbunnen stiger i områ...

    Les Mer


  • Livet i steinalderen i Sola


    Kategori: Steinalderen



  • Steinaldermannen med nye redskap


    Kategori: Steinalderen


    Bilde over er fra en privat person samling av flintredskap på en gård i Sola, da disse ble overlevert arkeologene. Menneskene fant opp redskap, og ble bønder.

    Les Mer


  • Steinalderen i dag i Sola


    Kategori: Steinalderen


    Hvordan har så steinalderen det i dag, i Sola? Skal vi to svare på det spørsmålet så blir svaret vårt – ”Dårlig!” Vi kjenner ikke en eneste heller eller steinalderfunn som er merket eller på annet vis er synliggjort i kommunen vår. Det må og sies at det er en god del som burde gjøres når det gjel...

    Les Mer