Solakrossens historie


Sandekrossen, landsbyen på prærien som nesten ble by

Sannekrossen, Sandekrossen, Haalandskrossen og Solakrossen alle er navn som i forskjellige sammenheng er brukt om dette stedet som i dag går mer under navnet Sola sentrum. Navnet Solakrossen som er brukt i dag ble introdusert av folk fra byen, til indignasjon av en del gamle solabuer. For enkelhet skyld bruker jeg Sandekrossen i artikkelen for å markere navnet som ble brukt mest på den tiden. Faktisk så er det egentlig litt merkelig med navnene, da mesteparten av husene i krossen ligger på gården Sømme hvor også selve veikrysset ligger.

Men her var det for litt over hundre år siden ingenting og det var først da veien fra Klepp mot Stavanger ble ferdig i 1908 og akkurat her den krysset veien fra Sandnes mot Tananger at krossen utviklet seg.

Det høres kanskje litt overdrevet ut i dag å kalle Sandekrossen for landsbyen på prærien, men for hundre år siden var det faktisk ikke langt fra sannheten. I dag er alt i og rundt oppdyrket samt at flyplassen dekker mesteparten av området. Men her var det den gangen at veikrysset kom, et stor åpent flatt område som for det meste bestod av sand. Et område som tidligere hadde vært havbunn. Her kom det etter hvert mange innflyttere for å rydde seg jord akkurat som i Amerika. Noen av dem hadde faktisk forsøkt seg” over there”, men ikke funnet seg til rette og kom tilbake igjen til gamle landet. Påvirkning fra disse som hadde vært og prøvde seg i Amerika hvor ny bosetning med bygging av veier, hus og landsbyer gjorde nok også noe med hvordan krossen utviklet seg her midt i Sola.

Som til sammenligning med prærien, var ikke områdene rundt Sandekrossen ikke oppdyrket. Dette var på grunn av store problemer med sandflukt og mangel på gjødsel. Men for ca. 100 år siden bedret dette seg, sandflukten ble stoppet eller iallfall begrenset på grunn av skogplanting samt at kunstgjødselen ble oppfunnet. Dette førte da til at man kunne dyrke jorda og leve av den. Derfor flyttet mange til bygda for å søke lykken her. Etter at de hadde fått kjøpt seg en jordflekk, måtte de selv bygge vei, hus og skaffe seg redskap. De hadde i utgangspunktet behov for alt og helst skulle dette kunne skaffes i nærområdet.

Solakrossens historie, Sola Historielag
Sandekrossen 1936-Postkort Widerøes flyveselskap
Landsbyen på prærien blir til- 100 år siden

Scenen var nå satt. Mange nye innbyggere ankom, de aller fleste for å dyrke opp jord, men også noen som kunne tilby de tjenestene som det var behov for. Oppfinnelsen av kunstgjødselen gjorde også at eksisterende grunneiere i Sola kunne dyrke opp til da områder som ikke hadde dyrkbar jord. Sømmeørkenes dager, som noen kalte det, var over.

Hele kommunen fikk nå et oppsving, men en hadde ikke et skikkelig kommunesentrum. Tananger var det eneste stedet som var et slags tettsted, men var ikke lenger så viktig etter at silda forsvant. Stedet lå heller ikke sentralt i kommunen og et annet midtpunkt trengtes. Da var det jo helt naturlig at der to hovedveier krysset ble til ”sentrum” for det som som nå bygget seg opp rundt økt jordbruksproduksjon. Under tittelen” Nye tiltak i Sandekrossen” var det en avisartikkel som beskrev situasjonen i krossen i 1921:

Den første ”offentlige” bygning i Sandekrossen var meieriet. Og etterhvert reiste den ene bygning etter den andre. Sparebank med kommunelokaler, forsamlingshus, forbruksforetning osv. Etterpå kom poståpneri, telefonstasjon osv. Lensmannen fant også ut at hans skulle ha sin residens her. En og annen håndverkere etablerte seg også.

Kort og godt. Det grodde fram en såpass stor bebyggelse at en i utlandet ville kalt dette en landsby. Til en slik hører det også med et gjestgiveri og slik er kommet under navnet Sandekrossen pensjonat.

Men så var det slike ting som var ønskelig, ikke bare for reisende og Sandekrossen beboere, men for hele det store Haaland herred, ja også for nabo herredene.

Reguleringsplanen av 1905

Veien helt fra Klepp kom i 1908, men kommunen viste at her kom ting til å skje og de utarbeidet derfor tidlig en reguleringsplan for området. Men det var allerede før dette på gang bygging av hus. Rett sør for krysset og rett nord for krysset med meieriet, krambua og Forbruken.

Solakrossens Historie, Sola Historielag
Reguleringsplan for Sandekrossen 1905

Denne raske utviklingen forstod tydeligvis politikerne. Det ble derfor raskt satt i gang arbeid med reguleringsplan. Arbeidet omfattet blant annet tegning av et reguleringskart. Det er et kart som viser hva som er planlagt til næringsindustri, butikker, industri, fellesarealer, boligforhold og lignende innenfor et område. Denne reguleringsplanen og kartet ble vedtatt i 1905, hvor flere senere bygninger ble tegnet inn. Kartet hadde selvsagt veikrysset (krossen) som hovepunkt og da område var flatt var det enkelt å bare tegne rett streker både på kryss og tvers. Kartet ligner svært på lignende kart fra amerikanske byer og landsbyer, såkalte Platt maps. Nok en inspirasjon som påvirket krossens utvikling. Desverre ble ikke denne planen ikke fulgt, da tyskerne kom med stor utvidelse av flyplass området og hadde andre planer. Men noe av planen ble gjennomført.

Meieriet-1904

Melkeproduksjonen i Sola hadde på andre delen av 1800-tallet hadde vært lav og stabil, men økte på 1890-tallet. Solabøndene leverte da melk til tre meierier: Stavanger, Høyland (opprettet i 1883) eller Frue meieri (opprettet i 1891). Men de måtte allikevel reise langt. Ettersom melkeproduksjonen økte ble det sterkere press på å finne en lokal løsning. I januar 1903 ble det gitt en midlertidig beslutning om å bygge eget meieri i Sola. Utover året ble det arbeidet med planene for dette bygget. Etter mye om og men, ble det besluttet å bygge meieriet i utmarka til Sømme. Og 9.september 1904 var meieriet ferdig og normal produksjon kunne starte. I tillegg til meieribygningen ble et ishus med plass til 680 m3 is og en stall til 25 hester bygget. Meieribygget var første bygget i dette området og kom faktisk 4 år før selve veikrysset ble ferdig i 1908.

Solakrossens historie, Sola Historielag
Gammelt postkort fra Sandekrossen. Meieriet til venstre, krambua til Berta Klingsheim til høyre

Meieriet var framover mot andre verdenskrig en sentral plass i den voksende krossen. Under krigen ble driften stoppet av tyskerne og bygningen ble en tid brukt som vaskeri. Straks etter krigen ble bygningen mye herjet med og en lurte på om det var verd å starte driften opp igjen. Det viste seg tidlig at kapasiteten var for lav og det ble mye diskutert om å bygge nytt. Men det var håpløst i etterkrigstiden å skaffe materialer til bygging av nytt. Men endelig i 1950 kunne meieriet åpne på nytt i det gamle bygget. I mellomtiden hadde bøndene som bodde lengst vekk fra Sola sentrum derfor andre meieri for levering av melk. I 1967 gikk meieriet sammen med Frue Meieri og driften lagt ned i Sandekrossen. Bygget står enda, men er blitt kledd med murstein. Etter dette er det brukt til bl.a. fotolaboratorium, malerbutikk, videobutikk og mye mer.

Krambu-1904

Samme året som meieriet ble bygget, ble krambua til Berta Klingsheim bygget på andre siden av veikrysset. En krambu er det samme som en landhandel hvor en i tillegg til å selge dagligvarer mye annet som kopper og kar, verktøy og redskaper. Det var også en periode poståpneri her. Butikken stod til ut på 1970-tallet

Solakrossens historie, Sola Historielag
Postkort fra Sandekrossen med krambua. Fra v. Torgeir Tollefsen med familie, fru Berta og barna Dagny og Maria (+tante til venstre)
«Forbrugen» eller Handelslaget-1905

På samme måten som for meieriet, var «Haaland Forbrugsforening » eller «Sola Handelslag» som

det ble omdøpt til i 1933, en institusjon som skulle tjene jordbruket i bygda. Faktisk var det slik at da de i 1903 planla meieriet var tanken at dette skulle kombineres med en forbruksforening.[6] Dette ble det ikke noe av og det ble derfor startet en egen «Forbrug» i Sandekrossen.

Det var allikevel et tett forhold mellom de to virksomhetene. Da «Forbrugjen» åpnet driften, 1. april 1905, var det med butikk og lager i meieriet. Først i 1908 kunne de flytte inn i eget bygg, samme året som bakeriet også kom i gang.

Solakrossens historie, Sola Historielag

Starten var beskjeden, det var bare 35 medlemmer da virksomheten startet i 1905. Men etterhvert økte det på og foreningen fikk stadig mer innflytelse og betydning i bygda. Det var ikke så lett alltid for bøndene for inntekter hadde de ofte ikke før de fikk høstet eller solgt melka, mens de hadde behov for mat og klær hele tiden. Ofte betalte de den forrige gjelden da de solgte melka. Dette konstante etterskuddet ble også et stort problem for handelslaget som slet med dette i mange år. Sola Handelslag flyttet til Sandnes ved krigsutbruddet i 1945, og åpnet i Solakrossen igjen etter krigen. Opp gjennom tidene er bygningene blitt ombygget er ”nybygget” flere ganger. Første byggetrinn til Sola Handelslags nybygg ble tatt i bruk i 1962. Andre byggetrinn ble tatt i bruk i 1968, og tredje byggetrinn som stengte den gamle riksvegen, ble tatt i bruk i 1988. MEGA er fremdeles den mest markante bygningen i krossen.

Bank-1908

Kommunens egen bank, Haaland sparebank ble stiftet i 1890. Forstanderskapet besto av innbyggere fra bygda. De første årene ble banken drevet uten egne lokaler. I årene som kom spilte banken en viktigere og viktigere rolle i samfunnet. Folk oppdaget fordelene med å kunne bruke banken til både til å ta vare på pengene, men også til lån.

Solakrossens historie, Sola Historielag
Haaland sparebanks bygg med kommunesal (bygget 1909)

Da Haaland meieri kom i drift i 1904 fikk banken leie lokaler i andre etasje i meieriet. Leieavtalen var for tre år. Men de som styrte banken hadde andre planer. I 1906 fikk de kjøpt 2 mål tomt av søndre utmark til prestegården rett sør for meieriet. I april 1908 vedtok forstanderskapet å oppføre en bygning i tre som skulle være ”saa stor at den afgiver bekvemmeligheter for forskjellige kommunale korpurasjoner”.

Bygningen ble ferdig ut på nyåret 1909 og det ble bestemt å leie ut de største rommene og tilstøtende rom til kommunen. Godtemplarlosjen og sangforeningen fikk også leie de samme rommene når de var ledige. Husetv ble fjernet av tyskerne under krigen.

Vann og kloakk-1911/1913

Men utviklingen av krossen var i begynnelsen var ikke helt enkel. All infrastruktur utenom vei manglet. Dette gjaldt både strøm, kloakk, vannforsyning og telefon. Uten dette kunne ikke stedet utbygges.

Ikke før i 1911 ble det ordnet kloakk, hvor en da la ned rør til Hafrsfjord og slapp det urenset ut der. Vann med egen vannledning kom to år etter i 1913 som var knyttet opp mot en vannkilde i Skadbergmyra like nedenfor Dravhaug, 8-900 meter borte.

Elektrisitetsverk og strøm-1915

Strøm og strømforsyning her til lands er ikke veldig gammelt. I 1877 ble elektrisk lys for første gang demonstrert og så sent som 1885 ble den første glødelampen tent. Bruken og behov for strøm økte etterhvert og for å kunne drive et bygdesentrum som Sandekrossen, måtte det det elektrisitet til. I begynnelsen var det stort sett kun brukt til belysning, men etterhvert ble det også bruk av elektrisk strøm til drift av maskiner. I flere av bedriftene, små og store var det forskjellige typer av maskiner, de fleste drevet med behov for stabil strømforsyning. Disse var da grunnlaget for veksten de og krossen fikk.

I mange kommuner i landet hadde de de et lite vannfall hvor de kunne bygge sitt eget kraftverk, men dette var ikke tilfellet i Sola på grunn av de geografiske forholdene vi hadde her. Kommunen hadde så få innbyggere og svak økonomi at det var uaktuelt å gå utenfor kommunens grenser å kjøpe fallrettigheter. I september 1912 ble det satt ned en komité med meieribestyrer Ivar Voll som leder. Det ble til at de kontaktet Stavanger Electrisitetsverk og sammen med Hetland herred gikk de i forhandlinger. Men det var mange utfordringer blant annet hvor mange abonnenter fikk de, hva var kostanden ved å legge en høyspentledning fra Stavanger til Sola. Til slutt ble de enige om en ledning fra Jåttå fram til Sandekrossen. Det ble straks satt i gang en byggekomité og i juni 1914 kunne de første stolpene settes i bakken. Den 25.januar 1915 stod linjene ferdig og som Stavanger Aftenblad skrev: ”Lyset fra Haalands Electrisitetsverk skal sættes paa i dag. Alle huse i Sandekrossen samt Husmorskolen vil bli opplyst. Det er selvsagt planen, at alle gaarder i sognet eftehaanden skal bli tilknyttet verket, men foreløpig er det bare det nevnte strøg, som faar del istrømmen.”

Det ble en sakte start som tok av etter hvert. I januar 1916 hadde e-verket 83 abonnenter med 1510 installerte lamper, 35 motorer, 29 koke og varmeapparat, strykejern osv. Samlet tilknytning 193 kVa, fordelt på 7 transformatorer.

I januar 1921 hadde e-verket 710 abonnenter med 9990 installerte lamper, 247 motorer, 817 koke og varmeapparater. Samlet tilknytning 2075 kVa fordelt på 44 transformatorer.

I 1921 oppført e-verket en større murbygning i Sandekrossen hvor det var kontor og en oppbevarte materiell.

Telegraf og telefon-1905

Telegrafi var et system for å formidle beskjeder over lengre avstander ved hjelp av morsesignaler og ble utviklet på midten av 1800-tallet. Telefonen ble oppfunnet mye senere, men det ble enklere for vanlige folk som da kunne snakke selv og gi sine beskjeder. Telefonsystemet utviklet seg og på slutten av 1800- tallet var telefoni ganske vanlig. I det voksende sentrum som Sandekrossen var, hadde en også behov for et skikkelig telefonsystem. Men det var store problemer. Fordi rundt år 1900 var telefonnettet i distriktet eid av et privat selskap, Stavanger Telefonselskab. De hadde monopol og eide hele telefonnettet, samt forlangte høy betaling for tjenesten. De bestemte mer eller mindre hvordan telefonnettet skulle bygges ut.

Allerede i 1889 hadde kjøpmann Gabriel Monsen i Tananger telefon. Dette mye på grunn av fiske og meldinger om godt fiske. Dette var en enkel telefon, så bruken ble fort begrenset. Det ble ganske fort behov for telefonsentraler både i Tananger og andre steder i kommunen. Innbyggerne og politikerne var ikke fornøyde. Etter mye mas fikk Tananger sentral i 1900, og Sola i 1905.

I 1906 var det 26 telefonapparater i Sola. Hvorav 20 lå under sentralen for Sola og 6 under sentralen i Tananger. I årene fram til 1910 var disse talene uendret. Dette var selvsagt ikke tilfredsstillende for et voksende tettsted som Sandekrossen.

Det var stor misnøye i Sola over at telefonnettet ikke blei bygd mer ut, og 31. januar 1913 var saken oppe i herredstyret. Mange tok ordet og uttrykte ønske om at telefonen måtte få større utspredning, og det ble sett ned en komite med dette mandatet: «Til at tage under Overveielse, paa hvilken Maade Telefonnettet kan faa en større Udbredelse inden Herredet, … bør undersøge, om det vil være for- maalstjenligt og muligt for Herredet eller privat Selskab at faa erhvervet det nuværende Telefonnet».»

Det var alt nå lett å se at misnøyen gjaldt Stavanger Telefonforretning sin måte å drive virksomheten i kommunen på. Politikerne tok opp saken, men det som ble tilbudt fra telefonselskapet var ikke godt nok. Det ble truet med å ta fra selskapet konsesjonen i kommunen. Flere år gikk med forhandlinger uten at noe framdrift var synlig.

Om de dårlige telefonforholdene ble det sagt: «dog er den vel intet sted slik som til Sola; der er den bent frem i en skrækkelig forfatning. Det er intet mindre end en skam. Sola-telefonen er i sin allmindelighet daarlig, den er jo bekjendt for det, men nu er den aldeles umulig. Det har hændt gjentagne gange i det sidste, at linjen paa flere steder har været helt av, saa enderne har ligget langt indover hovedveien.  Stolper er faldt ned; saa raatne var de, at i stormen «datt» de tvers av.»

 Utover i 1920-årene begynte ting å skje og flere fikk telefon. Ikke før i 1929 var det telefonnett over hele kommunen.

Poståpneri-1907

Post var viktig for samfunnet og poståpneriene i kommunen var der folk bodde. Allerede i 1861 fikk

Tananger sitt eget poståpneri og etterhvert slåss andre steder i kommunen for at de også skulle få et poståpneri. Saken utviklet seg etterhvert til å bli en bygdestrid og i 1885 stod diskusjonen om Ræge, Sømme eller Sola. Argumentene for Sømme var at her bodde presten, og for sande var det at her bodde lensmannen. En del av diskusjonen var også hvor sentrum i kommunen skulle ligge. I 1888 bestemte så kommunestyret at poståpneriet skulle ligge på Sande. I begynnelsen lå det på gården til Peder Eriksen Sande, men ble flyttet til meieriet i Sandekrossen i 1. juli 1907. Senere ble poståpneriet flyttet over veien til krambua til Berta Klingsheim.

Jernbanestasjon-1915
Solakrossens historie, Sola Historielag
Den planlagte jernbanen

Som for mange langsbyer på prærien måtte jo også Sandekrossen ha en jernbanestasjon og tilknytning til jernbane nettverket. Vi vet jo alle at en slik stasjon aldri ble bygget, men det manglet ikke på planer.

På begynnelsen av 1900-tallet var ikke skikkelig veier bygget og bilene var ikke av en slik standard at de helt kunne stoles på. Jernbane var da løsningen. Allerede i 1878 åpnet den smalsporede Jæderbanen mellom Stavanger og Egersund som igjen førte med seg utvikling av stasjonssteder som Nærbø, Varhaug og Vigrestad. For mange var derfor jernbanen eller som de kalte det, sidespor løsningen. I 1915 ble det lagt fram planer om et slikt sidespor fra Nærbø over ytre deler av Klepp og videre opp til Sola hvor et naturlig stoppested var Sandekrossen. Videre gikk traséen til Røyneberg/Grannes og via Hinna til Stavanger. Tittelen for denne planen var: ”Elektrisk sidebane over sjøgaardene på Jæren”.

Ideén fikk stor støtte og særlig bøndene i Klepp viste stort engasjement. Framover ble diverse traseér diskutert og navnet skiftet etterhvert til Jæren Kystbane eller Vest-Jærbanen og diskusjonen gikk på trasé valg og finansiering. Skulle banen gå innom Randaberg og krysse Hafrsfjord ved Meling eller Jåsund. Husk at det var enda ingen bru for biler over fjorden da. Sandekrossen var i alle traséene knutepunktet i Sola. Hvor banen skulle komme inn i Stavanger var også et hett tema. Fra Randaberg/Tasta siden, inn langs Madlaveien eller følge Jærbanens spor via Hinna. Finansiering ble diskuteret om var det staten eller private investeringer?

Diskusjonene gikk i flere år uten at noen beslutning ble tatt. Veiene på Jæren og bilene utviklet seg stadig slik at behovet for jernbane minket og energien døde hen. Det var også senere idéer om å knytte Sola til jernbane nettverket, men som vi vet ble dette aldri noe av. Sandekrossen fikk derfor aldri noen jernbanestasjon.

Pensjonat og gjestgiveri-1920

Opp gjennom tidene ble det opprettet flere kafeer og spisesteder. Sola Pensjonat som også var et gjestgiveri er nevnt i en avisartikkel. Det var ikke helt enkelt å drive kafe på den tiden, da kommunen var en av de mest avholds aktive. Skjenking av alkohol var strengt forbudt i hele kommunen i mange år, selv det svakeste ølet. Bønder som var lei av å drive som gårdbruker solgte jordstykket sitt og prøvde seg på kafedrift. Senere kom og gikk flere kafeer og spisesteder.

Smeden-1919

På den tiden at Sandekrossen vokste var det stort behov for ei smie og en smed. Flere hadde nok prøvd seg, men i 1919[13] ble det bygget et eget bygg for smeden eller verkstedet som det enda står på bygningen. Her i smia hadde en slipestein, smergelskiver og boremaskiner. Det viktigste arbeidet var allikevel å esse (varme opp stålet) og smi på ambolten for å forme jernet.

Solakorssens historie, Sola Historielag
Smedem i krossen

Smeden fikk nok oppdrag som sliping av minebolter og sliping av ljåer. Han laget klaver til kyr, alle slag beslag, kroker og låser for ikke å glemme den daglige hesteskoingen. Med den store aktiviteten med nydyrking området så var det de hesten som var den de måtte stole på. Men med tiden ble det behov for andre tjenester, så oppgavene til smeden i landsbyen forandret seg.

Bensinstasjon-1922

Den første automobilen i Stavanger kom 1898, men det var ikke før i 1908 at den første automobilen kom til Sandekrossen. Det året førte Stavanger Automobilselskap opp en garasje her. I garasjen plasserte de «den store blå»-en 1,95 meter bred bil. Men folket mislikte automobilen fordi den skremte hesten. Herredstyret gjorde 1909 et enstemmig vedtak om å forby biler på bygdeveien. Ikke før i 1912 at det ble tillat at en kunne bruke bil på en bygdevei til stor motstand i herredstyret. I 1919 var det på nytt oppe spørsmålet om å tillate biler på bygdeveien og spørsmålet ble først behandlet i formannskapet hvor det fremdeles var stor motstand. Mens det i herredstyret var flertall og bilkjøring ble tillatt.

Framover ble det så mer og mer vanlig å se en bil kjøre på de skrøpelige veiene i kommunen. Som en følge av flere biler ble det også behov for bensin. Den gang var det ikke store bensinstasjoner, men enkelt pumper rundt omkring.

Sandekrossen var tidlig ute og selskapet som først kom, var A/S Vestlandske Petroleumscompagni. Dette selskapet er det eldste oljeselskapet i Norge, dannet i 1890. I spissen for »Vestlandske sto den gang kjente bergenske

forretningsmenn som H.M Pihl Chr. Irgens og A.C. Mohr. Selskapet drev sin virksomhet fra Skålevik ved

Bergen. Men i bakgrunnen var også det amerikanske Standard Oil. I sammen med Østlandske Petroleumscompagni ble disse to slått i sammen til Esso Norge i 1953. Vestlandske Petroleumscompagni hadde i begynnelsen enerett på salg av petroleumsprodukter langs kysten, fra Kristiansand og nordover. Selskapet var de første som brukte en tiger som symbol i logoen.

I Sandekrossen fant de ut at bygningen til smeden var en passe plass å ha salg av bensin og en pumpe ble installert. Smeden ble nå mer og mer et bilverksted, noe som en i dag kan leses på bygningen.

Mølle-1921

Med den økende aktiviteten og nydyrking på sletta var det alt i 1910 det planer om mølle i Sandekrossen. Det var for langt å kjøre til Sandnes eller Madla for å male kornet ofte med hest og kjerre. Men det var ikke før i 1921 at Jacob Nævland opprettet og satt i gang en slik mølle. Året før hadde han fått kommunal garanti for lån til mølla.

Han begynte forsiktig, og hadde satt opp en bygning av sementblokker midt i krossen. Her installerte han 2 kvernsteiner og 4 ” tørker” samt en moderne ” rensemaskin” for kornet. Nærland fikk sitt møllebruk i gang rett før korn

innhøstingen var ferdig i 1921. De to kvernsteinene av ekte norsk-telemarkstein var i aktivitet fra morgen til kveld og forvandlet rug, bygg og havre til mel. Det var stor optimisme og det ble skrevet at det blir sikkert ikke lenge før møllen må utvide.

Slakteri-1921

Med den aktiviteten som var rundt krossen så var det ikke akseptabelt for befolkningen i og rundt Sandekrossenat de måtte til Sandnes eller Stavanger for få et stykke ferskt kjøtt eller pølse. Og tar en da også med seg at gårdbrukerne måtte føre sine slaktekyr eller slaktegriser den lange veien til byen, var dette jo urimelig når det ferdige kjøttet trengtes her. Det var unektelig bakvendt å sende slaktekveget ut av bygda for så å kjøre tilbake igjen.

I 1921 gjorde Hr. Enoksen noe med dette og åpnet et slakteri i Sandekrossen. Her bygde han en mindre slakteribygning, anskaffet maskiner og startet et slakteri. Han begynte i beskjeden målestokk. Slaktehallen er ikke stor, røkekammeret for pølsene var heller ikke imponerende. En hurtighakker, en pølsekvern, en kjøttkvern og en pølsestapper var anskaffet.

Sementstøperi-1921

I bygder, som er i så rask utvikling som strøket omkring Sandekrossen var den gangen, hvor det pågikk stadig nybygging og ombygging av eldre hus. Dette forholdet benyttet herrene Stangeland og Sørbø seg av og satt i gang sementstøperi.

I begynnelsen var det ganske enkle greier. De hadde vært så heldig å finne god sand i nærheten og leverte tidlig sementblokker til flere bygninger. Blant annet til grunnmur for det store skolehuset i nærheten av Sandekrossen og til meieriets ishus, samt materiale til skorsteinen til meieriet. Som de fleste andre små bedriftene i Sandekrossen startet sementstøperiet i beskjeden målestokk.

Snekker og hjulmakerverksted-1921

Som enda et nytt tiltak i krossen, startet herrene Hansen & Rasmusens snekker og hjulmakerverksted. Begge var utdannet som møbelsnekkere, men Hr. Hansen var også en dyktig byggmester og dette hadde han bevist som leder for oppføringen av det store skolehuset lenger sør på sletta. Hr. Rasmusen var også utdannet i hjulmakerfaget. De oppførte en mindre verkstedbygning i krossen med et lyst og nett arbeidsrom. Det er særlig dører og vinduer de ferdigstilte.

Krise, det stopper opp- 1925

Alt så lovende ut, alt gikk framover. I Sandekrossen hadde en snart alt og det var god plass til videre ekspansjon. Ikke bare hadde det kommet mye nytt i krossen, men det var nye skolehus i kommunen på Dysjaland, Håland og Stangeland, bedehuset Ljosheim på Stangeland kom i 1924 og den nye flotte brua over Hafrsfjord sto ferdig i 1925. Strømlinjer gikk over hele bygda. Det var mange slags nyvinninger i bygda, og på Sømmemarka hadde det vokst fram en hel liten by. Det ble som et helt London, sa noen. «Sømmebyen» ble det gryende tettstedet også kalt.

Men så var det bråstopp. Fram til 1924-25 var tidene ganske gode utenom en del problemer Haaland Sparebank hadde hatt. Men så kom en større krise som rammet hele samfunnet og den ble langvarig. Det ble lave priser på jordbruksproduktene og vanskelig å få avsetning. I Sola var flesteparten bønder og det var særlig de som ble rammet. Kommunen sine inntekter minket som igjen førte til at skattene ble økt. Banken hadde lånt ut for mye penger og e-verket som hadde hatt store utgifter med utbygging av nettet i kommunen, kom i krise. Som følge av krisen ble mange gårder solgt på tvangsauksjon og bøndene kunne ikke betale for de tjenestene de trengte fra håndverkere i krossen. Hos Håland Forbruksforetning hadde mange levd på «krita», men det ble det slutt på.

I Sandekrossen stoppet mer eller mindre all ny virksomhet opp og få nye hus ble bygget. Dette varte i minst ti år og Sandekrossen stagnerte utenom Solaruten som bygget garasje her midt på 1930- tallet. På 1930-tallet ble kommunen regnet blant de fattigste i fylket. Den var mer rettet mot jordbruket enn resten av Jæren. Der hadde de store og livskraftige fabrikker som produserte maskiner til jordbruket eller ullvarefabrikker, slakteri og store fabrikkmøller som drev videreforedling av jordbruksproduktene. I Sola var over tre av fire yrkesaktive innen jordbruket. I Sola hadde de en liten mølle og et meieri. Men melken og kornet ble like gjerne sendt til nabokommunene for videreforedling.

Etter krisen og krigen

Krigen kom og Sandekrossen ble helt okkupert av tyskerne. De forandret området i sentrum fullstendig, der det bl.a. ble etablert brakker, kontorbygg, garasjer, lagerbygg og hangarer. Gamle veger ble stengt og nye ble anlagt. Den opprinnelige regulerings planen ble ikke fulgt. Rett etter krigen var kommunens oppgave mer å rydde opp etter tyskeren og å få samfunnet i gang igjen enn å bygge nytt.

Solakrossens historie, Sola Historielag
Solakrossen på 1960-tallet

Det var store forandringer i Sola de første 20 årene etter krigen. Folketallet ble doblet fra snaut 4 000 innbyggere i 1945 opp til 8 225 i 1965. Tyngdepunktet i bygda endret seg også. Mens bare fjerdeparten av folket bodde i området rundt Sandekrossen ved utgangen av krigen, holdt nær 40 % av solabuene til her i 1965. Allikevel første ikke dette til noen voldsom økning av aktiviteten i krossen.

Etter andre verdenskrig etablerte ekteparet Astrid og Karl Klepp bensinstasjon og solgte varer for A/S Norske Shell. De startet også kafe i bygget sør for stasjonen. Sønnen til ekteparet, Magne Klepp, etablerte i 1952 den første private tannlegepraksisen i Sola, i bygget øst for nevnte kafe. På nordøstre hjørne av nå Solakrossen/Solakrossvegen, førte Sola Elektro i 1955 opp et forretningsbygg hvor det var elektrisk forretning og radioforretning. Rogalandsbanken AS, nå Fokus Bank ASA, etablerte filial der i 1959. Trygdekassen hadde kontor i byggets andre etasje. I 1956 forlenget Tor Klingsheim bygget mot nord, der det ble etablert kafeteria, jernvareforretning og bensinstasjon med smøre- og vaskehall.

Håland Sparebank flyttet 16. juli 1960 inn i sitt nybygg (søre rådhustilbygget). Banken fusjonerte i 1972 med Stavanger Sparekasse, og flyttet i 1983 inn i sitt nåværende bygg.

Soltun aldershjem, nå Soltun Alderspensjonat, ble bygget i 1958 med ombygging i 1973. Den såkalte «kommunebrakka» gjorde tjeneste til det nye kommunehus, nå Sola rådhus, ble tatt i bruk våren 1960.

Selv om det er nye ”sentrumsplaner” på gang kan vi nok allerede nå konkludere at landsbyen på prærien som noen trodde og håpet på skulle bli by, nok aldri vil bli en by.

 


Flere artikler fra samme kategori: Nyere historie