Den gang Sola kommune ikke fikk utgiftene til å strekke til


Av: Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum. Utgitt i Sola Historielags årbok 2018. Webside: Tor Erik Hansen

 

Bildet over viser økonomisjefen i Sola, Toralv Torstensbø, som lar pengene dale ned over rådmann Einar Sortland. Avis kommentaren var: «Sola-økonomien er norsktoppens beste.» Fra Stavanger Aftenblad 31. oktober 1983.

 

 På Stortingets talerstol forkynte en engasjert representant Lars Velsand fra Senterpartiet at dette var misbruk av skattemidler. Staten måtte se til å gripe inn slik at enkeltkommuner ikke kunne grafse til seg på bekostning av fellesskapet. Det var ikke bare Velsand som fant det urimelig at en liten kommune som Sola skulle tjene så mye penger. Blant annet hadde alle Stortingsrepresentantene fått en kopi av Stavanger Aftenblad med bildet der økonomisjefen i Sola, Toralv Torstensbø lar pengene dale ned over rådmann Einar Sortland.

Sola kommune var sammen med Stavanger de første kommunene i landet som opplevde en eventyrlig vekst som følge av oljeindustrien som etablerte seg etter at de første letetillatelsene etter olje ble gitt i 1965.

I Sola sto Shell raffineriet ferdig i 1967. Den første basevirksomheten kom i gang på Norscobasen allerede i 1966. Etter at Ekofisk-feltet ble påvist høsten 1969, og kom i drift 14. juni 1971, tok det for alvor av. Phillips Petroleum Company, som var operatør for Ekofisk flyttet sine kontorer fra Dusavikbasen i Stavanger til Tananger. Shell-raffineriet kunne endelig begynne å raffinere råolje som kom fra norsk sokkel, i stedet for importert råolje.

Sola Historielag
Norscobasen med Shell raffineriet i bakgrunnen 1972. Foto: Norsk Fly og Flyfoto

Folketallet i Sola kommune økte nå jevnt og trutt fra 8400 mennesker i 1965 til 15.000 i 1985. Antall arbeidsplasser økte i et enda raskere tempo. I 1970 var det rundt, 2000 arbeidsplasser i kommunen, og i 1985 nærmet det seg 8000. Det vil si en økning på 10 prosent per år!

Phillips og Shell var hjørnesteinsbedriftene. En stor del av de ansatte, særlig i Phillips jobbet offshore. Ellers var det nyetableringer innen oljeleverandørindustrien, flere arbeidsplasser innen varehandel, offentlig administrasjon, undervisning, helse- og sosialtjenester, personlig tjenesteyting osv. Den tradisjonelle bondenæringen var fortsatt viktig for kommunen, men antall bønder ble gradvis redusert som følge av mekanisering innen yrket.

Sola overrisles av oljeinntekter

Sola kommune var i en misunnelsesverdig posisjon fra 1970 og utover 1980-årene. Skatteinntektene økte raskere enn både folketall og arbeidsplasser. For å gi en pekepinn var den samlede skatt på formue og inntekt i Sola i 1966 på 9,3 millioner kroner. I 1990 utgjorde skatt på formue og inntekt i Sola kommune 198 millioner kroner. Selv når det tas hensyn til inflasjonen, var veksten formidabel. I perioden 1978–1982 var den gjennomsnittlige veksten på 39 prosent per år!

Bakgrunnen for den kraftige økningen i de kommunale inntektene var ene og alene oljenæringen – det vil si den såkalte agioskatten fra først og fremst Phillips Petroleum Company Norway.

Sola Historielag
Norscobasen med Phillips Petroleums kontorer 1.juni 1980. Foto: Norsk Fly og Flyfoto

Oljeselskaper var i henhold til norsk lov pliktige til å betale skatt av renteinntekter til kommunen der de hadde hovedkontor. Det staten ikke hadde reflektert over, var at det etter hvert ble snakk om betydelige summer. Phillips som var operatør på Ekofiskfeltet, hadde plassert penger som skulle brukes til nye investeringer i banker rundt om i verden, særlig i England. Disse innskuddene kastet av seg mye renter, og av denne såkalte agiogevinsten skulle det betales skatt. Det fortelles at da Phillips betalte skatt av agiogevinsten første gang, fikk kommunestyret nærmest sjokk. Plutselig fikk kommunen mye mer penger til rådighet enn den kunne bruke.

Budsjetter og regnskap for Sola kommune på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet har et gjennomgående trekk. Selv om budsjettene ble justert oppover i løpet av budsjettåret, var regnskapet alltid bedre enn budsjettet! Det resulterte i at det hvert år kunne gjøres store avsetninger på kapitalfondet.

Siden Sola var i en vekstfase var det behov for ekstra kapital til de store utbyggingsoppgavene kommunen sto overfor. Sola betegnet seg selv i disse årene som en presskommune, men presset var helst av en positiv karakter. Likningssjefens største «problem» var å anslå skatteinntektene. Dette resulterte ofte i «urimelig store regnskapsoverskott som kommunen først [kunne] disponere over på budsjettet 2 år senere.» For å motvirke dette anbefalte rådmannen ved flere tilfeller å forhøye likningssjefens og kommunekassererens skatteanslag.

Sola Historielag
Inntekstutvilingen i Sola Kommune 1966-1990

I andre halvdel av 1970-tallet mens resten av landet opplevde en lavkonjunktur, gikk Sola fortsatt på høygir. Det var ingen merkbar negativ virkning på Sola kommunes økonomi. Det var heller ikke arbeidsledighet i kommunen. Verken i 1976, 1977 eller 1978 så rådmannen noen grunn til å foreta reduksjoner i budsjettene. Oljeaktiviteten var i en sterk vekstfase som ble antatt å kunne vedvare. For 1978 var netto skatteinntekter 55,5 millioner kroner, mens netto driftsutgifter var på 31,9 millioner kroner.

Drømmeresultatene ble bare bedre de nærmeste årene. I 1982 utgjorde skatt på formue og inntekt 203,4 millioner kroner. Dette var langt gunstigere enn budsjettet på 146 millioner kroner som i løpet av året var oppjustert til 190 millioner kroner. I følge daværende økonomisjef utgjorde agio-skatten nesten halvparten, det vil si like mye som skatt fra all øvrig virksomhet i kommunen og fra personlige skatteytere og næringslivet. Netto driftsutgifter var dette året på 85,6 millioner kroner. Rådmannen fikk nå inn så mye penger at han begynte å bli nærmest overmodig. I budsjettkommentaren for 1982 uttalte han at det ville være «naturlig at Sola kommune føler et sterkere regionalt ansvar og ikke er for nøyeregnende med den tradisjonelle utgiftsfordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune. Dette har da også Sola kommune i den senere tid vist i en rekke tilfeller ved å ta på seg forskottering av statlige og/eller fylkeskommunale prosjekter i Sola.» Sola kommune forskotterte både veiprosjekter og ny fylkeskommunal videregående skole. I perioden 1982 til 1985 bevilget Sola kommune til sammen 62 millioner kroner til forskottering av den videregående skolen. Ved å påta seg slik forskottering fikk Sola løst oppgaver som var til fordel både for Sola kommune og nabokommunene Sandnes og Stavanger. Men Sola «tapte» på det økonomisk fordi beløpene som ble tilbakebetalt flere år senere, var i kroner som var mindre verdt. For velferden til innbyggerne i Sola kommune og nabokommunene var det selvsagt en fordel å få bygd den planlagte videregående skolen så snart som mulig.

Sola Historielag
Den høye agioskatten førte til misunnelse i nabokommunene og kommuner over hele landet. Derfor ble petroleumsskatteloven endret 11. juni 1982 slik at agioskatten skulle gå direkte til staten.

Innstramminger i petroleumskatteloven

Den uventede velstanden skapte nok misunnelse i nabokommunene, og media begynte å interessere seg for saken. Stavanger Aftenblad intervjuet rådmann Sortland og økonomisjef Toralv Torstensbø i Sola i 1983. Aftenbladets fotograf arrangerte et bilde som illustrerte den grenseløse rikdommen. Økonomisjefen sto med en bunke hundrelapper og drysset dem over rådmannen.

Nyheten ble ikke bare lest av Stavanger Aftenblads faste leserskare. Dagen etter ble 150 eksemplarer av Stavanger Aftenblad distribuert til representantene på Stortinget. Fra Stortingets talerstol forkynte en engasjert representant Lars Velsand fra Senterpartiet at dette var misbruk av skattemidler. Staten måtte se til å gripe inn slik at enkeltkommuner ikke kunne grafse til seg på bekostning av fellesskapet. Det var ikke bare Velsand som fant det urimelig at en liten kommune som Sola skulle tjene så mye penger. Resultatet ble at petroleumsskatteloven ble endret 11. juni 1982. Inntektene fra agioskatten skulle fra nå av overføres til staten.

Men nå hadde Sola kommune vent seg til å bruke mye penger. Det er fort gjort å venne seg til dyre vaner, men det en vanskeligere å venne seg av med dem. Litt underlig var det da formannskapet tok etter stilen til oljesjefene og reiste på helikoptertur i forbindelse med et budsjettmøte.

Sola Historielag
De store skatteinntektene gjorde det mulig å bygge nye veier, gatelys og svømmehaller i kommunen. Her ser vi bilder av veien nær Storevarden skole før og etter den nye ringveien ble bygd.
Sola Historielag
Samme vei før subsidieringen fra kommunen

Det meste av skattepengene kom imidlertid allmennheten til nytte. Forskotteringen av bygget til Sola videregående skole er et eksempel, forskottering av riksveier og fylkesveier et annet. Kommunen investerte også i kommunale skolebygg og i fellesanlegg som for eksempel idrettsanlegget på Åsen med utendørs friidrettsanlegg og to idrettshaller. Også Dysjaland og Tananger fikk nye idrettshaller. I Sola sentrum ble det reist kulturhus. Det ble bygd med en særpreget arkitektur i tegl og glass med gras på taket for å gli inn i det jærske landskapet. Det inneholder to scener og folkebibliotek og ble bygdens nye storstue. I kommunal regi ble det bygd opp en svært god infrastruktur. Elektrisiteten ble lagt i kabel i de samme grøftene som vann- og avløpssystemet. Kommunen fikk et nett av sykkelstier og gatelys. Sammenlignet med andre kommuner var det unikt at Sola i 1985 ga 8,3 millioner kroner i tilskott til gatelys. I 1986 ble bevilgningen fulgt opp med 1,5 millioner kroner.Men deretter var det slutt på slike rundhåndede tilskott.

Nesten alle investeringene førte til økte driftskostnader. Kommunens driftsutgifter økte i perioden 1978–1984 med i gjennomsnitt 30 prosent per år. Økningen var størst de tre siste årene av perioden.

Stortingspolitikernes ønske om å overføre agio-skatten fra kommunen til staten var derfor en reell trussel for lokalpolitikerne. Sola gjorde i 1982 felles sak med andre kommuner som var i samme situasjon, blant annet Stavanger, Oslo og Bærum og i tillegg Rogaland Fylkeskommune for å beholde inntektene. En delegasjon møtte i Finanskomitéen på Stortinget og fikk lagt fram sin sak. Stortinget forpliktet seg til å godta en nedtrappingsplan for kommunene over fire år. Det første året skulle kommunene fortsatt få nyte godt av 80 prosent av inntektene fra agio-skatten, det neste året 60 prosent, deretter 40 prosent og til sist 20 prosent. I realiteten ble nedtrappingsprosentene justert til 80, 60, 20, 20, 20. Det endelige resultatet av kompensasjonen i kroner og øre ble det samme. Ordningen var omdiskutert helt til det siste, og den var usikker siden den måtte vedtas ved hvert statsbudsjett.

Sola Historielag
Oljå har medvirket sterkt til at Sola kommunes innbyggere ligger helt på inntektstoppen i Norge, noe denne grafen illustrerer tydelig.

Etter endringen av petroleumsskatteloven så rådmannen i Sola skriften på veggen. Det synes «ikke å være tvil om at Sola kommune har sett sine beste dager rent økonomisk og at en etter hvert må gå tilbake til en hardere prioritering av ymse oppgaver også i Sola kommune,» hevdet han i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1983.

For politikerne tok det litt lenger tid å ta inn over seg realitetene, men i årene som fulgte ble kommunen tvunget til å redusere både investeringsnivået og driftsutgifter. Å innskrenke driften av nye idrettshaller og et nytt kulturhus var lite ønskelig. Det var heller ikke hyggelig å måtte drive dem på sparebluss. Men spares måtte det, og tiltak som lå inne i langtidsbudsjettet, måtte tas ut av budsjettet for eventuelt å utsettes til et senere tidspunkt. I 1985 måtte en mengde tiltak fjernes fra budsjettet som tilbygg til Storevarden skole, idrettshall/svømmehall ved Dysjaland skole, modernisering av Sola ungdomsskole, reduserte bevilgninger til nytt somatisk sykehjem, boliger til psykisk utviklingshemmede og trygdeboliger. Forskotteringer av riks- og fylkesveier ble redusert fra 19,9 millioner til 13 millioner kroner. Etter at det var slutt på kompensasjonsordningen fra staten uttalte rådmann Toralv Torstensbø til Stavanger Aftenblad: «Jeg vil ikke svartmale situasjonen, men det er klart at vi må føre en langt mer nøktern økonomisk prioritering enn det vi tidligere har vært vant til. For å oppsummere situasjonen, var vi før rike på penger og fattige på anlegg. Nå er vi rike på anlegg og fattige på penger.»

Ved overgangsngsordningens utløp reiste Rogaland fylkeskommune spørsmål om det var mulig å få til en permanent ordning slik at kommuner og fylkeskommune kunne nyte godt av noe av skatteinntektene fra de lokale oljeselskapene. Det var ellers vanlig praksis at norske bedrifter betalte skatt til sine lokalsamfunn. Finansminister Gunnar Berge avslo dette med den begrunnelse at de berørte kommuner likevel nøt godt av store skatteinntekter fra de ansatte i oljeselskapene og fra eiendomsskatt.

Ifølge en tidligere rådmann i Sola stemte dette bare delvis. De store oljeselskapene betydde ikke så mye for skatteinngangen i Sola når en så bort fra agioskatten. Kommunen fikk om lag to millioner i skatt fra Phillips, hovedsakelig eiendomsskatt. De viktigste skatteyterne i kommunen var de andre omlag nitti selskapene på Aker Base, serviceselskaper som Halliburton, Schlumberger, Baker Hughes og så videre. Samtidig fikk kommunen stadig flere velstående innbyggere, og en økende del av skatteinntektene kom fra personskatt.

 


Flere artikler fra samme kategori: Historie 1950 - 2020