Bronsealder gravhauger i Sola

 

 

 

Bronsealderens gravhauger er symbolet på hvor de døde lever videre. I Sola er det registert over 500 gravhauger. De største av disse er antatt å være fra bronsealderen. De er spredd over hele kommunen og ofte plassert på en høyde og var derfor lett synlige.

 

I bronsealderens samfunn var der store forskjeller mellom menneskene. I hver enkelt del av landet var det noe særlig mektige slekter, som styrte samfunnslivet og religionsutøvelsen. Det var mennesker fra disse slektene, som fikk de kostbareste begravelser og de største gravmonumentene. Og det var disse slektene, som styrte forbindelsene til andre, ledende slekter i nabo distriktene. Gjennom utveksling av ekteskapspartnere og inngåelse av allianser slektene imellom utveksles kostbarheter av gull, bronse og andre ettertraktede materialer. Og forbindelsene rakte helt ned til Danmark, men også lenger syd, hvor andre folkeslag med en annen kultur levde. Gjennom dette vidtrekkende nettverk av forbindelser spredtes bronse, gull, rav og andre sjeldne varer seg ut over hele det europeiske kontinent helt opp til Norge.

 

De store buede gravhaugene, som gjerne ligger som rekker høyt i landskapet, er det mest karakteristiske trekk ved den eldre bronsealders gravskikk. På noen få hundre år, fra ca. 1500-1100 f.Kr., ble der oppført hundrevis ja kanskje tusenvis av hauger, hvorav kun en brøkdel er i dag bevart. Haugene er som oftest omkring 3 m høye, men kan være opp til 8-9 m, og at diameteren kan variere mellom ca. 15 og 35 m. Mange av de bevarte gravhaugene er imidlertid blitt overpløyd, så konturere er blitt mer utflytende.

(Bildet fra øverst er antall store gravhauger i Sola, en modell fra AmS som viser en grav seremoni, under dette gravfunnet fra Egtvedt Danmark)

 

Bronsealderhaugene er omhyggelig oppbygd av gresstorv - til hver eneste haug er store arealer landbruksjord blitt "skrellet av". De kan være omgitt av en krets av store steiner, et steingjerde, eller der kan være spor etter en innhegning av trestolper. Vanligvis finner en midt på haugens bunn den såkalte "sentral-" eller "primærgraven", som haugen opprinelig er reist over. Ut over dette inneholder haugene som regel flere andre begravelser fra både eldre og yngre bronsealder og somme tider også fra jernalderen. Det avhenger mer av den anvendte utgravingsteknikk, hvor mange av disse gravene arkeologene finner. I den tidligste delen av eldre bronsealder er den døde alltid begravd ubrent, mens der i den senere del også forekommer branngraver. Gravformen er i hovedsaken den samme: en mannslang (2-3 m) kiste dannet av store flate steiner.

 

Vi vet ikke hvem det var som ble begravd og at det var av mektig slekt. Det som var viktig med slike monumenter var å fortelle om at selv om de var døde så levde de på en måte videre.

 

Men det var ikke bare høvdingene som ble begravd slik denne historien forteller:

 

Den unge kvinnen så fredfylt og vakker ut. Det var som om hun bare lå og sov på det bløte skinnet og hvert øyeblikk kunne slå øynene opp. Det gjorde hun ikke, for hun var død. Men hadde hun gjort det, ville hun ha sett hele sin familie og de fleste av folkene fra boplassen stå omkring kisten hennes. Det var en sorgens dag. Den unge kvinnen ville de komme til å savne. Men gudene ville bli glade!

 

Kisten var laget av en uthult eikestamme, delt i to halvdeler en bunn og et lokk. Kvinnen la på ryggen iført en bluse og et kart skjørt. I skjørtet satt innsydd en masse små blanke bronserør. Av og til fanget et av dem en beskjeden stråle av solen og sendte den som et lysglimt videre til de sørgende. En liten oppmuntring fra solguden?

På det vakre likets mage pyntede smykkeplaten  montert i beltet. Ved siden av satt en kam. Omkring de tynne håndleddene bar hun et par armringer og i det ene øre en liten ring.

 

Dette er en beskrivelse fra ca. 1370 år f.kr. og er tatt fra Egtved funnet på Jylland i Danmark og 3 000 år senere, i 1921, blev lokket løftet igjen. Denne gang av arkeologer fra Nationalmuseet i København. Takket være gode bevaringsforhold, lå det stadig en vakker kvinne i kisten. I hvert fall sett med en arkeologs øyne!

 

Rægehaugen

 

Selv om dette er en dansk beskrivelse kan det like godt være beskrivelsen av hva som skjedde på Ræge, rett syd for dagens flyplass på Sola. Der ble også en ung kvinne gravlagt omtrent samme hvis, dog i en steinkiste, men med samme rike utrystningen som i Danmark. Dette funnet, er kalt Norges rikeste funn fra bronsealderen har klare fellestrekk med funn i Danmark, som klart betyr at Nord-Jæren og Sola hadde nær kontakt med Danmark.

 

Det hele ble oppdaget da grunneieren 1881 begynte å kjøre stein og jord fra midtpartiet av den nordre haugen. For på den tiden lå det rester av tre store gravhauger på Rege-høyden. En like stor som den i dag restaurerte haugen lå omkring 40 m lenger sør og midt i mellom dem en litt mindre haug.  Da grunneieren begynte å grave kom han ganske snart ned til to store gravkister som lå parallelt, henholdsvis nord og sør for sentrum av haugen.  De var bygd av steinheller og var helt uskadd.  Mannen slo hull på sideveggen til den nordre kista, og han kunne krype inn i det best bygde og rikest utstyrte gravmæle vi kjenner fra bronsealderen i Norge.  Det må ha vært en spennende opplevelse for han å ligge på kne i åpningen og se inn i det halvmørke rommet med lyset skrått inn bakfra.  Kista var 2,15 m lang. 60 cm brei og 1,13 m høy, og han kunne krabbe seg inn og sitte på kne der inne.  Han så at langveggene var fint og regelmessig bygget av små heller som alle vendte en flat sidekant inn mot rommet. Både gulv og tak besto av en eneste stor steinhelle, og i hver gavlvegg sto en loddrett helle.  På gavlhella til venstre for seg kunne han i det skrå lyset se innhogde spiraler, ringer og skålgroper.  På gulvet skimtet han i halvmørket flere vakre bronsesmykker som lå på sin opprinnelige plass etter at den døde var gått i oppløsning og forsvunnet. Det var en halskrage, en spenne, to armbånd, en stor beiteplate, en dolk og forskjellig draktpynt.  Lite ante gårdbrukeren at dette var rester av en nesten 3500 år gammel kvinnegrav. 

 

En ung kvinne av høvdingslekt, kanskje ættens overhode på dette tidspunktet, var lagt til hvile her. Grunneieren forstod at dette var noe stort og han leverte heldigvis gjenstandene til Stavanger Museum og beskrev funnforholdene så godt at vi i dag så noenlunde kan rekonstruere kvinnens plassering i kista.

Det er tydelig at hun var gravlagt etter samme skikk som var vanlig i Danmark på denne tida, og hvor vi kjenner en lang rekke graver som er så godt bevart at både de døde og deres klær er delvis inntakt.  Begge gravkistene på Rege er i dag restaurert og står åpne i den ene gavlveggen slik at interesserte kan beundre byggemåten.

 

På grunn av de gode oppbevaringsforholdene ved Ektved har Sola Historielag rekonstruert drakt og smykker etter nøyaktige beskrivelser fra Nationalmuséet i København. Dette er nå montert på en dukke som i dag kan beundres på Sola Kulturhus. Lignende tøystykker som funnet i Egtved er også funnet rester av i den store gravhaugen, Sothaug på Jåsund, et av to slike bevarte funn i Norge, et av disse i Store Melhaug på Sola.

Se også:         Bronsealderens skikker i Sola

 

Sothaug

 

Er Nord-Jærens største bronsealder gravhaug. Ca. 40 meter i diameter og har vært 5-6 meter høy. Ligger strategisk til ved utløpet av en fjord. En lignende haug (Mjughaug) har ligget på motsatt side av fjord innløpet i Kvernevik.

Under er en over hundre års beskrivelse av haugen.

 

Fra Tor Helliesen Stavanger Museums Årbok 1901

 

Sothaug en stor græsklædt rundhaug der ligger på det høyeste punkt af gaarden Jaasund. Den er ca. 37,11 m i tvermaal og ca. 5 m høi. I toppen er en større fordybning efter tidligere udgravninger. «Den sidste udgravningen» ble foretagen i 1842 af gaardens eiere. Disse traf et stykke søndenfor midten et stort og smukt gravkammer.

I dette gjordes et broncealders fund, nemlig et skelet og skraat liggende over dette et broncesværd samt nogle stykker uldtøy og 2 bronceknapper, der blev sendt til universitetet." (Boye- Strømm: . Stavanger Amts beskrivelse)

Endel af det nå ødelagte kammer sees endnu i haugen. Det ligger nær 1.5 m over jord overfladen. Folk paa gaarden beretter at der tillige blev fundet et par spænder, der blev ødelagt. Haugen kaldes paa steder for Sothaug: efter Sote-jarl, som efter traditionen skulde være blevet hauglagt der. Hvis der skulde være noget sandt i dette sagn, maatte han være blevet hauglagt i toppen af denne mægtige ældgamle broncealders gravhaug, der allerede havde været til hundrede af aar før slaget ved Hafrsfjord.Toppen af haugen er udgravet for lang tid tilbage og efter sigende skal her være fundet forskjellige ting af vaaben og ridetøi.

 

Store og Lille Melhaug

 

Lengst nord på Sola-høgda med vidt utsyn mot havet i vest og Hafrsfjord i øst og nord ligger ruinene etter de to haugene som er kalt Store og Lille Melhaug. Så sent som i 1900 var de 24 og 25 m i diameter og 3-3,5 m høye.

I 1879 foretok arkeologen Anders Lorange en undersøkelse av Store Melhaug. Den var bygd av sand, men i midten lå ei liten røys som dekte over gravkista som viste seg å være 1,5 m lang og omtrent 40 cm i bredde og høyde. Dette skrev Lorange om hva han fant i kista:

 

«Siderne var omhyggeligen murede af smaa flade Stene.medens Vestenden af en glat og regelmæssig kanstillet Helle. Ogsaa i denne Grav var Bunden dækket med smaa tynde Stenplader ovenpaa Rullestene, ligesom der var et omtr. Tommetykt Lag av fed Jord, hvorpaa laa et Skelet med Hovedet mot Øst. Craniet laa tæt ved den søndre Langvæg. Undersiden var fortæret, med Ansigtsbenene holdt fremdeles sammen, og Tænderne sidder endu i Stykker av Overkjæven. De øvrige Skeletdele var alle tydelige undtagen, Fødderne, men sansynligvis har Kroppen lagt med sammenbøide Knæer for at kunde faa Plads i den korte Grav. Langs Liget saaes tydelige «Fal» af grovvævet Tøi og bag Hovedet opløste Rester af et Trækar, hvori Korn ? paa en flaas regelmessig sten nær den østre Væg. Dækhellen maalte 2,75m i Længde og 1m Bredde. Under den saaes rundt omkring paa Gravens Overkant tydelig Lag av Næver. Men af Metalgjenstande var der heller ikke det mindste Tegn»

 

Omtrent midt mellom kjernerøysa og ytterkanten av haugen fant Lorange en fint bygd steinmur som han kunne følge i en ring omkring sentrum. Muren var ca. 3 m bred og 1 m høy og i denne var det bygd inn flere gravkister. To av de var nesten identiske med sentrumsgraven, den ene inneholdt kun mørk jord mens et skjelett lå på ryggen i det andre. Ingen gjenstander ble funne bortsett fra en avlang, glatt stein som tydeligvis var lagt oppå knærne til den døde på tvers av graven.

På sørsida av muren var det en liten kiste som skilte seg ut fra de andre: «…..bygget af sex smaa tynde Heller: Bundsten, fire Sidestene og en Dækhelle. Dessuden støttedes de tre Sider af skraastillede ligestore Heller. Kisten var ganske fyldt med sort fin Jord, hvori saaes enkelte smaa brændte Benrester.»

Da han hadde tømt kisten for jord, fant han tre små bronsegjenstander oppstilt i det ene hjørnet, en liten krumkniv, ei nål og en pilspiss. Disse gjenstandene viser at graven er anlagt i begynnelsen av yngre bronsealder omkring 900 f. Kr.

 

Enda om Loranges skildring er kort, kan funnene han gjorde, illustrere hvordan de fleste storhaugene er bygd. En gang i eldre bronsealder mellom 1500 og 1000 f. Kr. er dette store gravminnet reist over en mektig person på Sola. Vi vet ikke om det var en mann eller ei kvinne. Den døde er lagt påkledt i den fint murte steinkisten som etterpå ble dekt til av steiner. I en sirkel rundt røysa bygde de så den lave muren før de fylte på med sand til haugen fikk den størrelsen de ville. Muren kan ha vært en markering av ytterkanten av haugen som da bare var 17 m i diameter. Etter hvert som andre personer i slekta døde, ble også de gravlagte i haugen, i gravkister i den ytre muren. De første hundreårene holdt gravskikken seg uendret, men da de bygde den minste kista, var kremering kommet på mote, og bare de brente beinrestene kom med i graven sammen med personlige gjenstander. Kanskje ble haugen påbygd for hver gravlegging, slik at den til slutt fikk den formen den har hatt helt fram til på 1800-tallet.

 

Store Melhaug var altså en gravplass for en hel slekt. Lorange fant fire graver. Seinere er det funnet en bronsekniv liggende i et gravkammer som har hørt til en femte grav og så tidlig som i 1834 kom det inn to dolker, en kniv og en spenne av bronse fra minst to graver i en haug på Sola. Dersom også disse kommer fra Store Melhaug, blir grav antallet stort, og ennå kan det være seg flere gravkister i haugresten.

 

Lille Melhaug har vært en lignende slekts gravplass. I midten var det en gravkiste der de i 1834 fant et bronsesverd og andre bronsesaker fra omtrent samme tiden som sentralgrava i Store Melhaug. Fra ytterkantene av haugen er det seinere komme for dagen tre andre gravkister, en inneholdt skjelettrester og en kniv, brente bein og deler av en kniv, mens det lå noe som kanskje har vært en skubbekvern i den tredje kista. Også i denne haugen kan en se at skikken med kremering og gravlegging i små hellerkammer ble vanlig i yngre bronsealder, mens de døde ble lagt ned ubrente i eldre bronsealder.

 

Professor Lars N. Stenvik har i en artikkel kalt «Gravminner og maktsentra» har gitt en vurdering om arbeidsomfanget for å lage slike store gravhauger. Han indikerer at en person kan bygge ca. 1 m3 masse pr. dag. (Variasjon mellom 0,4 – 2,0 m3 pr. dag). En gravhaug med 30 meter i diameter og 3 meterhøy rommer ca. 1000 m3, altså 1000 dagsverk. Storhauger er gravhauger med et volum på 400 m3 som tilsvarer 20 meter i diameter og 2 ,5 meter høy.

 

De store bronsealder haugene nevnt over har følgende dimensjoner, som har betydd betydelig arbeids innsats for å få dem bygd.

 

 

 

 

 

 

 

 

arsrapport2003.pdf arsrapport2003 okt. 23, 2013 Download »
arsrapport2006.pdf arsrapport2006 okt. 23, 2013 Download »