2016 Vigdel stranden-botanisk tur 

 

sola historielag, botansisk tur vigdel sola historielag, botanisk tur vigdel Vi tok en litt tidlig tur denne høsten fordi vi skulle på en guidet botanisk tur til Vigdel.

Hadde vi vært for seine så hadde vi ikke funnet mange planter. Vi var så heldige å ha fått med oss botanikeren Svein Imsland, formann i Rogaland Botansike forening.

 

Han var et levende leksikon og kunne utrolig mye om det som vokser opp rundt oss. Han fortalte blant annet om hva de enkelte planter ble brukt til før i tiden.

 

Det var 16 med på turen og vi koste oss i det fine været.

 

sola historielag, botansisk tur vigdel

sola historielag, botansisk tur vigdel sola historielag, botanisk tur vigdel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen av plantene som ble funnet på Vigdel stranden

 

sola historielag, botansisk tur vigdel

Såpeplante eller Såpeurt er en flerårig plante som blir opptil 70 cm høy. Den har en krypende og rikt forgreinet rotstokk som gjør at plantene gjerne vokser i store bestander. Kom til landet med munker. Planten var egentlig ikke viltvoksende, men har i dag spredd seg. Den har endel medisinske egenskaper, men er mest kjent for å bli brukt som vaskemiddel,da er det roten som blir brukt.

 

 

 

 

 

sola historielag, botansisk tur vigdel

Svallerkål eller tyskerkål er en flerårig, inntil 1 m høy plante med mange skjermer med små blomster. Planten blomstrer fra juni til september, og kronbladene er hvite, sjelden rødlige. Skvallerkål ble antagelig innført til Norden som medisinplante i middelalderen. Tilnavnet tyskerkål kan bety at det var fra Tyskland den opprinnelig kom fra. I Norge er skvallerkål et forhatt ugras i hager og parker over store deler av landet. Røttene og bladene høstes om sommeren før blomstring, og kan brukes friske eller tørket i form av omslag, varmtvannsuttrekk eller homeopatisk preparat. Fruktene har også medisinske egenskaper. De unge, lysegrønne bladskuddene er spiselige og har en frisk, syrlig lukt og smak.

 

 

sola historielag, botansisk tur vigdel

 

Takrør er en planteart i grasfamilien og kan bli 3 meter høy. Det norske navnet kommer av at planten har vært brukt som materiale til tak. Slike tak kalles halmtak, selv om de ikke er laget av halm. På grunn av det høye silisiumdioksid-innholdet i stenglene, kan slike tak holde seg i mange år før det må

skiftes. I Norge har det ikke vært vanlig med slike tak, men de har vært blant de vanligste takkonstruksjonene på landet i Danmark, Tyskland og England. Takrør vokser ved alle slags vann hvor de gjerne danner rørsumper, men de største bestandene finnes nok knyttet til næringsrike forhold.

 

 

 

sola historielag, botansisk tur vigdel

 

Løvetann er en flerårig urt som er utbredt i de fleste tempererte områder av verden. I vår hjemlige flora er den ikke særlig gammel. Det sies at plantene kom hit med munker. De primære medisinske virkningene av løvetann er knyttet til fordøyelsen, leverfunksjonen og som et urindrivende middel. Løvetann kan også være en god matplante. Blomsterknoppene kan stekes og brukes i for eksempel omelett. På våren kan de spede bladene anvendes til en smakfull salat Løvetann brukes til vinlegging. Da er det bare det gule i blomsten som benyttes. Det trengs ganske store mengder til en ballong med vin, så det å lage løvetannvin er ingen lettvint affære.


 

vigdelstranda botanisk

 

Marehalm eller sandrør er en grasart. Den er et grovt, flerårig gras som blir 50-120 cm høyt. Den vokser i tuer og trives godt på sanddynene ved havet, på tross av de barske forholdene der. Stråene kan bli mer enn én meter høye. Planten har tilpasset seg voksesteder med hardt vær, sterk vind, saltstenk og urolig, flyvende sand. Marehalm er en av de dominerende artene i de store sanddynene langs Jærkysten. Planten ble innført til Jæren fra Danmark på andre halvdel av 1800-tallet for å stoppe de store problemene med sandflukt på Jærkysten. Flere steder er den plantet med økonomisk støtte fra staten.

 

 

Sitkagran. Treet har navnet sitt fra Sitka, den fjerde største byen i delstaten Alaska. Arten er introdusert til Norge, der den påvigdelstranda botanisk folkemunne kalles «pøbelgran». Arten er populær, men ikke ønsket her. Det er ikke lov å utplante arten i Norge uten spesiell tillatelse fra norske myndigheter.  Sitkagrana tilhører furufamilien (Pinaceae) og vokser naturlig i Nord-Amerika. Den er blant de største av granene, og tredje størst av alle tre-arter (etter redwood og douglasgrana). Sitkagranen ble først innført til Europa på slutten av 1800-tallet. De første spredte utplantingene i Norge var i Vest-Norge på slutten av 1800-tallet, først i Haugesundtraktene og litt senere ved Fløien i Bergen. På grunn av begrenset tilgang på frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge.Sitkagran er ofte plantet nær kysten, siden den tåler sjøsprøyt og den kan dermed beskytte mer ømfintelige trær. Mesteparten er utplantet i kyststrøkene fra Vest-Agder til og med Troms, og det er estimert at det nå er totalt utplantet ca. 500 000 dekar med sitkagran i Norge.

 

 

Slyngsøtvier er en ½ -1½vigdelstranda botanisk m høy, flerårig, krypende, klatrende eller opprett halvbusk som har vedaktig stengel ved grunnen. De nederste bladene er eggformet eller hjerteformet, mens de øvre er spydformet og flikete ved grunnen. Blomstene har fem fiolette, utstående, seinere tilbakebøyde kronblad og vakkert gule støvbærere som slutter tett sam  men og danner en smal kjegle midt i blomsten. Opprinnelig var det roten av planten som ble brukt medisinsk, men etter hvert tok man i bruk stenglene da det viste seg at de var mer virksomme. De brukes, på samme måte som stenglene, i uttrekk, flytende ekstrakter eller som omslag. Planten er i samme slekt som potet og tomat.

 

 

 

Raigras ett- eller flerårige gress som lignervigdelstranda botanisk kveke, men med småaks som vender kanten innover mot aksen. Det er12 arter, derav fem i Norge. Den viltvoksende er vanlig raigress, den er flerårig, rikt bladsatt og velegnet som beitegress. Flerårig (engelsk) raigress er svært tett og frodig både i eng, beite og plen i Vest- og Mellom-Europa nord til Danmark og Sør-Sverige. Det er lite  hardført i Norge, men den raske gjenveksten gjør at det er brukt noe lengst sør, særlig på Jæren. Italiensk raigress har siden 1960-årene vært viktig som grønnfôr- og silovekst. Fra gammelt av er bladene på raigras brukt på sår for å få de til å gro fortere.

 

 

 

Bikkjenever: Bikkjenever lever blant mose i skog overvigdelstranda botanisk hele landet. Forstavelsen, bikkje kommer  av det latinske ordet canina og skyldes at de på 1700-tallet trodde laven kunne helbrede hundegalskap. Planten er tallus bladformet (rosett) og blir opptil flere titalls centimeter i diameter. Er lys grå til gråbrun eller gråblå, tydelig filthåret. Undersiden er lys, filtaktig, med skarpt avsatt årenett. Ofte noe mørkfargete årer mot sentrum. Festetråder forholdsvis korte, buskaktige, hvite til lyst brunaktig. Tilhører en komplisert gruppe med mange nærstående arter. 

 

 

 

Sisselrot er en flerårig, 10-30 cm høybregne med blad som står grønne om vinteren. sola historielag, botansisk tur vigdel

Rhizomene (jordstenglene) er krypende og kledd med en brunaktig filt. Planten har smalt trekantede blad som er dypt parfliket. På undersiden av bladene finnes doble rekker med runde, brune sporehoper. Sporene modnes og spres om våren. I tørkeperioder ruller bladene seg sammen, men brer seg ut igjen når regnet kommer. Jordstengelen har en søt og lakrisaktig smak. Sisselrot vokser i bergsprekker, på mosekledde steiner og i skogbunnen på løs og ikke alt for tørr jord. Jordstengelen har en søtlig, litt besk lakrisaktig smak, og var tidligere mye brukt som en slags erstatning for godteri, en tradisjon som har vært vidt utbredt og også kjent blant samene i Norden. Medisinsk har sisselrot hos oss blitt anvendt mot tuberkulose, gikt, skjørbuk, magesmerter og dårlig fordøyelse. Den ble også brukt som svette- og urindrivende middel, men er mest kjent som et hostestillende remedium ved kikhoste, forkjølelse og vondt i halsen.

 

 

 

Ryllik er en svært variabel, flerårig urt Plantene er mykhåret og blir 20-60 cm høye.Ryllik har krypende jordstengel og kan være teppedannende. Den opprette, stive og seige blomsterstengelen er grågrønn og noe furet. sola historielag, botansisk tur vigdel Bladene er lansettformede, dobbelt fjærflikete med små, smale avsnitt. Blomstene er små kurver som sitter i skjermformede kvaster. De har 4-6 hvite eller rosa kantkroner, og varer svært lenge. Ryllik har en sterk, aromatisk duft og en bitter smak.

Ryllik har helt opp til våre dager vært en av de mest populære medisinplantene. Særlig nordpå har urten vært regnet som et universalmiddel. Man lagde salve av knuste ryllikblad og fett, og brukte denne på sår. På grunn av innholdet av eteriske oljer og garvestoffer, har ryllik virkning som et blodstillende, sårhelende og urindrivende middel. Urten er gjennom tidene blitt brukt mot en rekke lidelser, som for eksempel appetittløshet, fordøyelsesplager, skjørbuk, innvollsorm, kramper, tannverk, urinveisplager, sengevæting, gikt, hodepine og luftveisinfeksjoner. Tidligere ble ryllik også anvendt som "trolldomsurt" ved djevleutdrivelse.

Tørkede ryllikblad har vært brukt som krydder, særlig i pølser og annen kjøttmat, og på grunn av sitt innhold av bitterstoffer har planten også vært brukt ved ølbrygging.  Bladene av ryllik kan også spises, rå eller kokt. De er temmelig bitre, men unge blad kan brukes med forsiktighet i salater og supper.

 

 

Hestehov er en flerårig, 10-30 cm høy urt sola historielag, botansisk tur vigdel med dyptliggende, skjellkledde, krypende og rikt forgreinete utløpere. Stengelen har om våren rødbrune skjellblad og en kurv med gullgule blomster i toppen, forlenget og nikkende etter blomstring. De håndnervete, langstilkete, nyre-  eller hjerteformete bladene sitter i rosett. Hestehov som urtete er blitt brukt som hostemiddel i mer enn 2500 år og bladene er også blitt røkt for å lette åndedrettet. Hestehov er et effektivt bløtgjørende og slimløsende middel, og har i Europa vært et av de mest populære midlene mot brystlidelser.

 

 

 

 

Krekling er en lav, teppedannende, alltidgrønn sola historielag, botansisk tur vigdel busk med rødaktige årsskudd. Planten har små, skinnende mørk grønne, linjeformede til avlange blad som sitter tett i tett på stenglene. Uanselige rosa eller purpurfargede blomster dannes tidlig om våren. Krekling er i Norge vanlig i lavlandet og kyststrøkene, men mer sjelden i dalførene og i Nord-Norge. Fruktene (kreklingbær) brukes og de plukkes normalt om høsten. Bærene kan spises rå eller kokt, eller man bruker dem til å lage saft og vin. Både blomstene og fruktene kan brukes til å lage likør og snaps.

 

 

 

 

Syre blader, syrer er ei slekt av planter i sola historielag, botansisk tur vigdel slireknefamilien med omtrent 200 arter av ettårige, toårige og flerårige (stauder). Mange arter er plagsomme ugress mens andre har spiselige blader og blir brukt i supper og salater eller i te (især engsyre, men også småsyre). Engsyre er en flerårig, 30-90 cm høy urt med svært variabelt utseende. Stengelen er rødaktig, hul og greina øverst. Bladene er 2-3 ganger lengre enn de er brede, pilformede med nedadrettede fliker ved grunnen. Det er i første rekke bladene av engsyre som benyttes, men rotstokken og frøene kan også anvendes. Som mat spises bladene friske i salater, eller rives i stykker og blandes i maten som smaksstoff. Smaken blir mindre syrlig når bladene kokes, og heller man bort kokevannet har man også fjernet mye av oksalsyren. Bladene kan tørkes og pulveriseres for seinere bruk, men smaken blir da mye svakere.

 

 

Nype er en frukt som utvikler seg fra blomstenvigdelstranda botanisk på villrose. Den har høyt innhold av C-vitamin. Nype har tradisjonelt vært brukt på mange vis, ofte for å prøve å forebygge eller behandle forkjølelse. Nype har lange tradisjoner som medisinplante. På Vestlandet ble nype tilsatt brød for å motvirke treg mage fordi den inneholder mye kostfiber, som bidrar til normal fordøyelse. Allerede på 1100-tallet skal nyper ha blitt anbefalt mot blant annet blodspytting, et tegn på skjørbuk forårsaket av mangel på C-vitamin. Selv om nype anses som trygt de fleste, finnes det noen grupper som bør unngå bruk, eller bør rådføre seg med lege før de benytter nype som behandling.

 

 

 

Einer er en busk eller et tre som kan bli opptil 17 m sola historielag, botansisk tur vigdel høyt. Planten kan vokse opprett med en stamme, eller være nedliggende og danne kratt. Einer har stikkende nåler i tretallige kranser. Det er vanligvis egne hann- og hunnplanter av einer, men det finnes busker med begge kjønn på samme planten. Einerlåg (avkok av einerbar med bær) er blitt brukt til vask av kopper og kar som skal brukes til oppbevaring av lett bedervelige matvarer. Det ga frisk duft, men viktigere var det at eineren hadde rensende og desinfiserende egenskaper. Aromaen fra einer har vært utnyttet som smakstilsetning i mat og brennevin (særlig i gin og genever), og har dessuten vært brukt ved ølbrygging og som tobakks- og kaffeerstatning.

 

 

 

Bregner eller ormegress/ormetelg er en flerårig, sola historielag, botansisk tur vigdel meterhøy, kraftig bregne som vokser i enkle tuer. Bladene er grønne med avlangt, lansettformet omriss. Bladskaft og midtribbe har brune skjell. Finnene er jevnbrede og avtar i lengde nedover skaftet. Bladflikene har sagtenner. En ekstrakt av roten ble, sammen med et avføringsmiddel, tidligere brukt til å fjerne bendelorm, både hos mennesker og dyr. Til utvortes bruk kan planten fremdeles finne sin anvendelse, og det finnes mange råd om slik bruk i litteraturen. For å behandle leggkramper, skrivekramper, krampaktig hodepine og åreknuter, anbefales et varmt fotbad eller håndbad med et avkok av roten. Planten ormetelg er giftig og bør, til tross for sin lange tradisjon som middel mot innvollsorm, ikke brukes innvortes.

 

 

 

Engsoleie også kalt smørblomst er en av devigdelstranda botanisk mer vanlige soleiene i Europa, den vokser helt opp til 2400 meters høyde. Den noe hårete planten med opp til meterhøye stengler, bærer blomster som blir om lag 25 mm i diameter. Den blomstrer fra mai til oktober og har fem overlappende gule blad i blomsten Den vokser langs gjerder, veikanter, jernbaner, i eng, kulturbeite og skog i store deler av Norge. Engsoleien er en av de vanligste ugressplantene vi har. De fine, gule blomstene gjør at den også er en populær plante. Når engsoleien dukker opp i mai, plukkes den med i mange sommerbuketter. I generasjoner har store og små sjekket om de liker smør ved å se om den gir gult gjenskinn når den holdes under haken. Men smørblomsten har også en mindre blid side. Planten er giftig i frisk tilstand for storfe. For mennesker kan den irritere hud og slimhinner. Dessuten kreves det en innsats å bli kvitt den!

 

 

 

Strand-kvan er en 120-230 cm høy plante,vigdelstranda botanisk som finnes langs kystnære vannløp og strandeng.   Den er en to- til flerårig, urteaktig plante med en kraftig, opprett vekst. Stenglene er hårløse, rillete og hule. I Norge ble tidligere plantens C-vitamininnhold brukt til at motvirke skjørbuk. I middelalderen ble planten anvendt som det kasnkje viktigste middel mot pest. Den er også brukt på sår. Kvan-frø brukes som smaksgiver i vermouth, chartreuse og gin.

 

 

 

 

 

Tiggersoleie er en art som man oftest vigdelstranda botanisktreffer på i næringsrike sumper, myrer eller vannsyk  dyrkingsjord. Den er en av de giftigste norske artene i soleieslekta. Og dens navn kommer av at tiggere gnidde planten i ansiktet, for å få sår og blemmer. Tiggersoleie er en ettårig plante, som er fem til femti cm høy. Stilken er greinete, gulgrønn og litt hårete øverst. Blomstene er knapt en cm bred, mens blomsterskaftene er snaue og riflete.

 

 

Stornesle. I Norge vokser det to arter av nesle, sola historielag, botansisk tur vigdel stornesle og smånesle. Storneslen (Urtica dioica)  er den vi normalt kaller brennesle. Det er en flerårig plante som de fleste kjenner som kan bli opptil 1,5 m høy med krypende jordstengel og ugreina stengler. Bladene sitter parvis på stenglene. De er mørkegrønne av farge, lansettformede eller smalt hjerteformede, 4-8 cm lange, og med kvasse tenner og brennhår. Stornesle er utbredt over hele verden, unntatt i tropisk Afrika, Sør-Afrika og polarområdene. Brenneslen er en urt med kraftige blodrensende egenskaper. Den driver gifter ut av kroppen gjennom å løse opp slaggproduktene fra stoffskiftet, og samtidig stimulerer den nyrene til å øke urinutskillelsen. Tidlig på våren, når skuddene er blitt omkring 15 cm høye, er brennesle en verdifull matplante som de fleste synes smaker godt. På denne tiden av året inneholder urten opp til tre ganger så mye proteiner som kål. Bladene kan kokes som spinat.

 

 

Høymol er en inntil 1 m høy, kraftig,vigdelstranda botaniskflerårig urt. Bladene er bredt lansettformede med tverr eller avrundet grunn og litt buktet kant (ikke så kruset som hos krushøymol). De grønnaktige tokjønnete blomstene sitter i en høy og tett topp. Hjerteformede fruktdekkblad med bølget kant uten tenner Groblad. På samme måte som med krushøymol, kan man av høymol benytte roten, bladene og frøene. Oppmalt eller knust rot kan brukes til å lage omslag, tinkturer, avkok eller urtete.  Innen folkemedisinen var det særlig roten som ble brukt, og da primært til sårbehandling. Man kunne lage salve av oppraspet rot av høymol i sur eller søt fløte, eller alternativt i rømme. Denne salven ble brukt på alle typer sår, men særlig på brannsår.

 

 

Vassarv. Dette plagsomme ugraset skulle værevigdelstranda botanisk velkjent for de fleste, men her er en kort beskrivelse: Vassarve er en ettårig plante som vanligvis blir 5-40 cm høy. Det er en lysegrønn urt med myke, sprø stengler som legger seg ned og slår røtter slik at det ofte dannes store matter av planten. Vassarve har små hvite blomster som kan forekomme gjennom hele sommeren.   Vassarve stammer visstnok fra Europa, men er nå et ugras som finnes over store deler av verdens tempererte landområder. I Norge kan vi finne vassarve gjennom hele landet, og planten kan også forekomme på kulturforstyrret mark i fjellet. Noen sverger til denne urten som et godt middel ved mange plager, både for utvortes og innvortes bruk. Vassarve skal i følge tilhengerne kunne brukes bl.a. ved betennelser, kløe av ulik årsak, forkjølelse, hoste, svulster, hemoroider, såre øyne og revmatisme.

 

 

Geitrams er en flerårig plante somvigdelstranda botanisk vanligvis blir omkring en meter høy og som kan danne store bestander og farge landskapet rødlilla i blomstringstiden. Geitrams har en krypende rotstokk som forgreiner seg. Geitrams er utbredt i tempererte områder på hele den nordlige halvkule. Planten er vanlig i hele Norge, fra fjæresteinene til høyt opp i fjellet. Geitrams har i folkemedisinen vært  brukt mot mange plager. Bladene har bl.a. vært anvendt som omslag ved ryggsmerter og gikt. Væsken man kunne få ut av geitramsstilken ble brukt på sår og kviser, og de silkeaktige frøhårene på blødninger og sår. Te kan lages av de tørkede bladene. Den er naturlig søt og relativt velsmakende. Når bladene skal brukes til te, bør de plukkes før planten kommer i blomst, da de er bitre når de blir eldre. Det sies at planetene kom hit med tyskerne.

 

 

 

Meldrøye er en sopp som vokser påvigdelstranda botanisk flere gressarter, deriblant kornsorter som rug (mest vanlig), hvete og bygg. Meldrøyen har 2–3 cm lange organer (sklerotier) som vokser inn i kornakset.  Sopper i meldrøyeslekten er parasitter på mer enn 600 grasarter, også på mange av verdens viktigste matplanter, som rug, hvete, bygg, havre, ris, durra og hirse. Den arten som kalles  meldrøye kan infisere mer enn 200 gressarter.. Soppen infiserer grasblomstene om våren med kjønnede sporer. I oldtida og middelalderen mente man at sklerotiene til meldrøyesoppen var en slags degenerasjon av rugkornet, og de fikk av den grunn tilnavnet hornet rug. De ble ansett som nyttige og som en “gave fra oven”, siden de var større enn kornet og således “drøyde” melet. Dette er opphavet til det norske navnet meldrøye. Disse svarte utvekstene på kornaksene opptrådte særlig i regnfulle år, da kornavlingene gjerne var små. Nå vet vi at i stedet for å gi mer mel, var disse utvekstene en livsfarlig sopp som bragte med seg død og mye alvorlig sykdom. Meldrøyens farlighet for mennesker har vært kjent i mer enn 2000 år. Soppen inneholder nemlig mange forskjellige giftstoffer, og hvis mel har for stort innhold av meldrøye, fører det til alvorlige forgiftninger. 

 

arsrapport2003.pdf arsrapport2003 okt. 23, 2013 Download »
arsrapport2006.pdf arsrapport2006 okt. 23, 2013 Download »